Loreto er en liten by på en ås over Adriaterhavet sør for Ancona, og den finnes på grunn av ett eneste rom. Inne i basilikaen står Santa Casa, tre steinvegger som ifølge tradisjonen er huset i Nasaret der Maria fikk budskapet om at hun skulle føde Jesus. Det har gjort Loreto til et av de største valfartsstedene i den katolske verden i over sju hundre år, og for en besøkende uten tro er det likevel verdt en halv dag: rundt det lille huset bygget pavene en av renessansens mest ambisiøse kirker.
Byen er ikke vokst fram rundt et marked eller en borg, men rundt helligdommen. Kommunens egen historikk påpeker at Loreto ikke står i en fortegnelse over kirkene i bispedømmet Recanati fra 1249, og at stedet først fikk bebyggelse etter at huset kom. Alt i sentrum peker mot den ene plassen, Piazza della Madonna, og mot basilikaen med den store kuppelen du ser fra motorveien. Det er derfor også et sted med mange grupper, mange suvenirbutikker og lite hverdagsliv i gatene rundt plassen.
Hva er Santa Casa, og hvorfor står den her?
Santa Casa er et rom på størrelse med en norsk garasje, bygget av tre vegger i stein og murstein, uten egne fundamenter. Tradisjonen sier at engler løftet huset ut av Det hellige land i 1291, da korsfarerne mistet de siste festningene sine der, og satte det ned først i Tersatto ved dagens Rijeka, så i området rundt Recanati, og til slutt på en ås med laurbærtrær — lauretum — natten mellom 9. og 10. desember 1294. Derav navnet Loreto, og derav at Madonna di Loreto er skytshelgen for flygere og for det italienske luftforsvaret.
Helligdommen selv har i dag en mer jordnær forklaring. Den sier at steinene ble reddet av korsfarere og fraktet over havet med skip, og at en bysantinsk adelsslekt fra Epirus som het Angeli trolig sto bak. Helligdommen viser også til at steinene er bearbeidet med en teknikk kjent fra Palestina, og til rundt seksti ristninger som ligner tidlige kristne graffiti fra Nasaret. Utenfor kirken er historikerne langt mer forsiktige, og det finnes ingen samtidige kilder som beskriver flyttingen. Du trenger ikke ta stilling for å få noe ut av besøket. Det interessante er hva sju hundre års tro har bygget rundt veggene.
Foto: Terragio67 · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert
Marmorhuset Bramante tegnet
Det første du ser inne i basilikaen, er ikke selve huset, men marmorkappen rundt det. Pave Julius II sendte Donato Bramante til Loreto, og rundt 1506 tegnet han et marmorhylster som skulle beskytte rommet som et relikvieskrin. Kommunens turistside sammenligner formen med Ara Pacis i Roma. Arbeidet tok fra 1511 til 1538 og trakk til seg en hel generasjon billedhuggere — Andrea Sansovino, Baccio Bandinelli, Raffaello da Montelupo, Tribolo og Antonio da Sangallo blant dem. Profeter og sibyller står i nisjer, og relieffene forteller Marias liv. Bakerst er flyttingen av huset framstilt i marmor, med englene i full sving.
Gå inn i selve rommet etterpå. Kontrasten er hele opplevelsen: utenpå hvit marmor fra høyrenessansen, innenfor sotede vegger med rester av fresker fra 1300-tallet, en svart madonnafigur og en tett strøm av mennesker som berører steinen. Statuen er fra 1922; originalen brant i 1921. Det er ofte kø, særlig i helger og på søndager, og vaktene ber om stillhet. Skuldre og knær skal være dekket; kleskoden i italienske kirker tas mer alvorlig i et valfartssted enn i en turistkirke, og et sjal i vesken løser det.
Basilikaen er et kunstmuseum i seg selv
Byggingen av dagens kirke begynte i 1469 på ordre fra biskopen av Recanati. Giuliano da Maiano kom i 1482 og ga anlegget renessanseformen, og flere av de samme kunstnerne arbeidet samtidig ved hoffet i Urbino. Det er den forbindelsen som gjør Loreto interessant for den som er opptatt av kunst og ikke av relikvier.
To sakristier er verdt å finne. Sagrestia di San Marco ble dekorert av Melozzo da Forlì mellom 1477 og 1479, med engler som bærer lidelsesredskapene i hvelvet, og Sagrestia di San Giovanni av Luca Signorelli mellom 1481 og 1485, med musiserende engler og apostlene på veggene. Signorelli er maleren som senere gjorde dommedagsfreskene i Orvieto, og her ser du ham tidligere og lysere. Kapellet til hertugene av Urbino, med fresker av Taddeo Zuccari fra 1582, er det eneste sidekapellet som overlevde ombyggingen på 1800-tallet. De fleste andre kapellene ble dekorert på nytt rundt 1900 og er gitt til ulike nasjoner, som har betalt for utsmykningen. Det gir en blandet kirke, der renessansens beste står vegg i vegg med nasjonalromantikk. Går du fra Melozzo til Signorelli og videre til Bramante på en halvtime, har du gått gjennom tre trinn i renessansekunsten uten å forlate kirken.
Kirken som også er en festning
Loreto ligger nær kysten, og på 1400-tallet var angrep fra sjøen en reell trussel. Basilikaen ble derfor bygget som en festning. Rundt hele taket går en overbygd vaktgang på utkragede konsoller, påbegynt fra 1485 og ferdigstilt etter tegninger av Baccio Pontelli, pavens festningsingeniør i Marche. Vaktgangen, som lokalt kalles Rocchette, var stengt for publikum i fem hundre år og åpnet etter restaurering til jubileumsåret 2000.
Turen opp er det beste i Loreto for den som ikke er pilegrim. Du går rundt åtti trinn og kommer ut over kirketaket, med utsikt fra Monte Conero i nord til Gran Sasso i sør i klarvær. Omvisningen tar rundt femti minutter og har faste avganger, fem om dagen på både hverdager og i helgene, og du må møte i museet et kvarter før for å fylle ut et skjema.
Prisene i 2026, slik kommunens turistside oppgir dem: vaktgangen 5 euro, museet 8 euro, begge 10 euro. Barn til og med 13 år og voksne over 75 går gratis. Museet ligger i Palazzo Apostolico, palasset som rammer inn plassen, og samlingen består av malerier, majolikakrukker fra det gamle apoteket og votivgaver. Lorenzo Lotto tilbrakte sine siste år ved helligdommen, og museet har flere av hans sene bilder; det er kanskje den viktigste grunnen til å løse billett.
Tips. Kjøp kombinasjonsbilletten og ta vaktgangen først, på en av formiddagsavgangene. Lyset over havet er best tidlig, og museet er åpent til ettermiddagen etterpå.
Den polske kirkegården og trappen fra stasjonen
Like nedenfor byen, ved trappen som går fra jernbanestasjonen opp til Porta Marina, ligger en militærkirkegård med 1 112 polske graver, ifølge kommunen. Soldatene tilhørte det andre polske armékorpset under general Władysław Anders, som var dannet av polske fanger løslatt fra Sovjetunionen og som sloss seg nordover langs Adriaterhavet i 1944, blant annet om Ancona. Kirkegården er godt stelt og nesten alltid tom. For nordmenn som kjenner historien om de frie polske styrkene, er den et sterkere besøk enn mye av det i byen, og den er et av de tydeligste sporene etter krigen i Italia på denne kysten.
Trappen, Scala Santa fra 1941, ble bygget for pilegrimer som kom med tog, og den er fortsatt den raskeste veien opp. Langs den henger bronserelieffer med rosenkransens mysterier. Regn med en bratt stigning og noen minutter i motbakke med bagasje.
Når er det best å komme til Loreto?
Utenom de store kirkelige dagene. Natten mellom 9. og 10. desember feires la Venuta, ankomsten, med bål — focaraccio — over hele Marche for å lyse veien for huset. Det er vakkert å se, men byen er full. Det samme gjelder pilegrimsvandringen fra Macerata, en nattmarsj på 28 kilometer gjennom åsene som arrangøren har holdt hvert år siden 1970-tallet; 2026 var den 48. i rekken, og den samler tusenvis av mennesker, mest unge. Vil du gå med, er påmeldingen åpen for alle.
For en vanlig besøkende er en ukedag i mai, juni eller september best: varmt nok til stranden i nærheten, få grupper i basilikaen. Om sommeren er Loreto en populær dagstur fra badebyene på Conero-kysten, og ettermiddagene blir travle. Tenk også på at rundt jul i Italia er basilikaen i full aktivitet og museene har ofte endrede tider.
Hvordan kommer du deg dit, og hva kombinerer du med?
Loreto har egen stasjon på kystbanen langs Adriaterhavet, med regionaltog fra Ancona og fra sør mot Pescara. Stasjonen ligger under byen, og du går opp trappen eller tar lokalbussen. Billetten kjøpes som vanlig regionalbillett, uten reservasjon — hvordan stemplingen fungerer, er forklart i regionaltog i Italia. Med bil er det kort vei fra motorveien A14, og det er avgiftsparkering rundt bymurene. Kommer du med fly, lander du i Ancona, og Ancona er også fergehavnen for båtene fra Kroatia og Hellas.
Det naturlige parstykket er Recanati på åsen innenfor, fødebyen til poeten Giacomo Leopardi. Huset der han vokste opp, med farens enorme bibliotek, er åpent for besøk, og høyden like ved, Colle dell'Infinito, er utsikten han skrev om i L'infinito. Diktet står sentralt i italiensk litteratur, og det er lettere å forstå det etter å ha stått der. Med Loreto om formiddagen, Recanati om ettermiddagen og et bad i Sirolo eller Numana på slutten har du en god dag i Marche.
Det ærlige rådet er dette: Loreto er ikke en by å bo i for den som ikke er pilegrim, men en av de beste halvdagsturene langs denne kysten. Kom tidlig, gå rett til vaktgangen, se Bramantes marmor og Signorellis sakristi, og la suvenirgatene ligge. Har du sett Caravaggios Madonna di Loreto i Roma, med de to skitne pilegrimsføttene mot betrakteren, vet du allerede hvem som kom hit — Caravaggio malte dem for en romersk kirke, men det var hit de var på vei.