Italia er en halvøy med hav på tre sider, og likevel er fisk nesten fraværende fra menyen i store deler av landet. Kjør tjue kilometer innover fra sjøen, og hele kartet endrer seg: kjøtt, bønner, sopp og ost tar over, og fisken som er igjen er saltet eller tørket. Det er ikke tilfeldig, og det er den enkleste nøkkelen til å forstå hvordan italiensk sjømat henger sammen.
Under går vi gjennom hvorfor kysten og innlandet spiser så ulikt, hvilke retter som hører hjemme hvor, hvorfor Norge har en uventet rolle i historien, og når fisken faktisk er på sitt beste.
Tjue kilometer inn i landet endrer hele menyen
Fram til kjøling og brukbare veier kom, kunne fersk fisk bare fraktes noen få timer. Kystbyene spiste den samme dagen; landsbyene i åsene fikk aldri se den. Resultatet er to helt ulike kjøkken som ligger rett ved siden av hverandre, og skillet er fortsatt tydelig på menyene i dag.
Det praktiske rådet følger av det: bestill fisk der båtene kommer inn, og bestill noe annet i innlandet. En sjømatrett på et kart i en toskansk åsby eller i Umbria er nesten alltid fryst, og den koster mer enn den er verdt. Hvordan prisingen fungerer når du først er ved kysten, viser fisk og skalldyr på restaurant i Italia.
Tørrfisken som kom fra Norge
Innlandet spiste likevel fisk, og den kom i konservert form. To ord blir brukt om hverandre og betyr ikke det samme: baccalà er saltet torsk, mens stoccafisso er tørrfisk, tørket uten salt. I Veneto brukes forvirrende nok ordet baccalà om tørrfisken, slik at baccalà alla vicentina faktisk lages på stokkfisk.
Mye av den tørrfisken kommer fra Lofoten. Handelen er gammel, og etter den tradisjonelle fortellingen begynte den med den venetianske kjøpmannen Pietro Querini, som led forlis og drev i land på Røst i 1432 og tok tørrfisken med seg tilbake sørover. Uansett hvor mye av historien som holder, er faktum at Italia i dag er et av de viktigste markedene for norsk tørrfisk, og at rettene laget på den er blant landets mest tradisjonsrike — baccalà mantecato i Venezia, stoccafisso accomodato i Liguria, baccalà alla vicentina i Vicenza.
Visste du? Retten som serveres som «baccalà mantecato» på hver eneste bacaro i Venezia — en hvit krem på grillet maisbrød — lages altså på norsk tørrfisk, pisket med olivenolje til den blir luftig. Byens spisesystem hører til hvor du spiser i Venezia.
Havene rundt Italia er ikke like
Adriaterhavet på østsiden er grunt og sandbunnet. Det gir mange små fiskeslag, mye skjell og blekksprut, og et kjøkken bygget på blandede fangster — brodetto, fiskesuppen som finnes i en egen variant i hver havneby fra Trieste til Bari, er det tydeligste uttrykket for det.
Det tyrrhenske havet på vestsiden er dypere og har mer klippebunn, med større fisk, kråkeboller og skalldyr. Sundet ved Messina er kjent for sverdfisk. Sardinia og Sicilia har begge sitt eget: bottarga og hummer i vest, tunfisk og sardiner i sør. Hvordan de regionale kjøkkenene skiller seg fra hverandre ellers, er lagt ut i italiensk mat region for region.
Rettene du møter langs kysten
Spaghetti alle vongole — pasta med sandskjell, hvitløk, olje og persille — er den mest utbredte, og den lages uten ost. Linguine allo scoglio er den samme ideen med blandet sjømat. Pesce all'acqua pazza er hel fisk trukket i vann, tomat og hvitløk, en napolitansk fiskerrett, og den finnes i hvor du spiser i Napoli.
Cacciucco fra Livorno er en tykk fiskesuppe med flere arter og en skive ristet brød i bunnen. Polpo alla luciana er blekksprut kokt sakte i tomat. Impepata di cozze er blåskjell med bare pepper og sitron. Sarde in saor i Venezia er stekte sardiner i surret løk med rosiner. Fritto misto — blandet frityr av små fisk, blekksprut og reker — finnes overalt og er nesten alltid et godt kjøp. Hvilken pastaform som passer til hva, tar pastatypene og sausene.
Ansjos, tunfisk og de konserverte
Saltet ansjos er en av de mest brukte ingrediensene i italiensk mat, og den er ofte usynlig: den smelter ned i sausen og gir dybde uten å smake fisk. Den ligger i bagna càuda i Piemonte, i puttanesca i Roma og i mange grønnsaksretter, og det er grunnen til at vegetarianere må spørre oftere enn de tror.
På Amalfikysten lages colatura di alici i Cetara — en klar, mørk væske som renner av ansjos lagt i salt over måneder. Den er en direkte etterkommer av den romerske garum, og noen få dråper i en pasta med hvitløk og olje er nok. Bottarga er saltet og tørket fiskerogn, av tunfisk på Sicilia og av multe på Sardinia, revet over pasta som ost. Den er intens og salt, og en liten bit rekker langt.
Tunfisken har sin egen historie på Sicilia og Sardinia. Fangsten foregikk i tonnare, faste labyrinter av garn som fisken svømte inn i på vandringen, og anleggene på land var små industrisamfunn. De aller fleste er ute av drift i dag, og flere av bygningene er blitt museer eller hoteller. Det som er igjen på tallerkenen, er tunfisk i olje av en helt annen kvalitet enn den i vanlig hermetikk, og ventresca, buken, som er den fete og dyreste delen.
Hvorfor spiser man fisk på fredag?
Fordi den katolske skikken med å avstå fra kjøtt på fredager formet hele ukerytmen. Fisk var det tillatte alternativet, og både husholdninger og restauranter la fiskeretten til fredag. Skikken er mindre streng i dag, men mønsteret ligger igjen: mange kjøkken har fortsatt sin største fiskeleveranse mot slutten av uken.
Baksiden av samme regel er verdt å kunne. Fiskemarkedene er stengt på søndag og som regel også på mandag, og båtene ligger ved kai i helgen. Fisken du får servert en mandag er derfor sjelden fra samme dag. Vil du ha den beste fisken, spis den tirsdag til lørdag — og legg kjøttmiddagen til mandagen. Det er også derfor mange gode fiskerestauranter rett og slett holder stengt på mandager — de vil ikke servere noe de ikke står inne for.
Den samme logikken gjelder lunsj mot middag. Fangsten kommer inn om morgenen, og på et sted som kjøper fra havnen er lunsjen ofte den ferskeste maten på dagen. I mange kystbyer er lunsjen dessuten billigere enn middagen for nøyaktig samme rett.
Innsjøene har sin egen fisk
De store innsjøene i nord har et helt eget ferskvannskjøkken som mange overser. Lavarello og coregone, sikarter, serveres grillet eller i filet ved Garda- og Comosjøen. Persico, abbor, kommer som små fileter stekt i smør og servert på risotto — en av de fineste rettene i hele nord. Og ved Lago d'Iseo tørkes og saltes sardiner fra sjøen på tradisjonelt vis.
Dette er den ene formen for fisk du bør bestille langt fra havet, fordi den kommer fra vannet du sitter ved. Innsjøene og hva de ellers byr på, dekkes av Comosjøen. I Po-deltaet ved Comacchio er ål tradisjonsvaren, gjerne grillet eller marinert, og den har en egen festival om høsten.
Når er fisken best — og når bør du la være?
Sensommeren er ikke den beste tiden, selv om det er da flest reiser. Italia har innført fiskestopp i deler av året for å la bestandene ta seg opp, og periodene ligger ofte i sommermånedene og varierer mellom havområdene. I praksis betyr det at en del av det som serveres i august er fryst eller importert, selv i en havneby. De samme stoppene styrer også hva du selv har lov til å ta opp, og reglene for det ligger i fiske i Italia.
Høsten og våren er de gode periodene, og enkelte arter er ren sesongvare: moeche, krabber i skallskifte, finnes bare noen uker vår og høst i Venezia-lagunen, og små sardiner og ansjos er best fra sen vår til høst. Ser du hele artsspekteret på ett kart i februar, kommer noe av det fra fryseren. Hvordan sesongen ellers styrer det italienske kjøkkenet, forklarer sesongmat og sagra-festivalene.
Hva er verdt å ta med hjem
De konserverte produktene reiser godt og er den beste souveniren fra et italiensk fiskekjøkken. Ansjos i salt eller olje fra Cetara eller Ligurias kyst, en liten flaske colatura, en pakke bottarga i vakuum og god tunfisk på glass er alle holdbare, lette og vanskelige å få tak i hjemme.
Kjøp dem i en pescheria eller et matvareutsalg, ikke i en souvenirbutikk ved en severdighet. Og sjekk hva du faktisk får ta med deg over grensen før du fyller kofferten — de norske reglene og verdigrensene står i artikkelen om shopping i Italia.
