Cetara er fiskerlandsbyen øst på Amalfikysten, mellom Vietri sul Mare og Maiori, og den lever fortsatt av havet. Den er kjent for ansjos og for colatura di alici, en klar fiskesaus som har eget vern i EU. Du kommer hit for å spise, ikke for å bade eller handle, og en lunsj med pasta og colatura er den beste grunnen til å gå av bussen.
Landsbyen ligger i munningen av en dal, med husene tett rundt en havn der fiskebåtene fortsatt ligger. Den er liten, med én hovedgate fra havna og opp mot kystveien, en kirke og et gammelt tårn ved sjøen. Mange som kjører langs kysten, ser den bare fra veien. Det er synd, for Cetara er det nærmeste Amalfikysten kommer en arbeidende havn, og maten her er av en annen type enn i de store turiststedene lenger vest.
Hvordan kommer du deg til Cetara?
Med SITA-bussen mellom Salerno og Amalfi, som stopper oppe ved kystveien. Derfra går du ned mot havna på noen minutter. Fra Salerno er det en kort tur, og fra Amalfi tar det lengre tid fordi bussen stopper i alle landsbyene underveis. Kjøp billetten før du går på.
I sesongen stopper også kystbåtene mellom Salerno og Amalfi i Cetara, og det er den finere måten å komme på: du ser landsbyen fra sjøen, med dalen bak og tårnet ved vannkanten. Båtene går bare fra våren til høsten, og avgangene er færre enn på de travleste strekningene, så sjekk tidene både til og fra. Billettene kjøpes på kaia før avgang, som på de andre båtrutene langs kysten, og en grov sjø kan innstille avgangen på kort varsel.
Med bil ligger Cetara på den østlige delen av SS163, der sommerens kjørebegrensninger også gjelder. Parkeringen er liten og full i helgene, når folk fra Salerno og Napoli kommer for å spise.
Det enkleste opplegget for en dag er å kombinere Cetara med keramikkbyen Vietri, som ligger lenger øst på samme busslinje: keramikk om formiddagen, lunsj i Cetara, og båt eller buss videre vestover om ettermiddagen. Da får du den østlige enden av kysten på én dag uten å sitte lenge i bussen.
Hva er colatura di alici?
En klar, ravgul væske som renner av ansjos som har ligget i salt i flere måneder. Den brukes som krydder, i små mengder, over pasta med hvitløk, olje og persille, og den gir en dyp, salt smak som minner om soyasaus uten å smake av fisk på en påtrengende måte. Den regnes som en etterkommer av romernes fiskesaus garum, som var et av de viktigste krydderne i Romerriket.
Framstillingen er enkel å forklare og tålmodig å gjøre. Ansjosen fiskes i bukta utenfor, hodet og innvollene tas ut for hånd, og fisken legges lagvis med salt, hode mot hale, i en liten eiketønne som kalles terzigno (en tredjedels tønne). Et trelokk med steiner på presser lagene sammen. Etter minst seks måneder tappes væsken gjennom et hull i bunnen av tønna.
Tradisjonen er at colaturaen er klar tidlig i desember, i tide til julaften, da familiene i Cetara spiser spaghetti eller linguine med colatura. Slik beskriver Slow Food-stiftelsen det, og det er en god grunn til å se retten som julemat mer enn sommermat — selv om restaurantene serverer den hele året. Fisk på julaften er regelen i hele Sør-Italia, og julen i Italia dreier seg i sør mer om den kvelden enn om selve juledagen.
Vernet: DOP og Slow Food
Colatura di alici di Cetara ble registrert som beskyttet opprinnelsesbetegnelse (DOP) i EU i oktober 2020. Betegnelsen betyr at navnet bare kan brukes på saus fra det avgrensede området som følger produktforskriften. I tillegg har Slow Food-stiftelsen et eget presidium for den tradisjonelle colaturaen fra Cetara, som skal holde liv i den gamle framstillingen hos små produsenter.
For deg som kjøper betyr det at du skal se etter navnet og merket på etiketten, og at en flaske uten noen av dem kan være laget et annet sted. Prisen er høy per milliliter, men en liten flaske rekker til mange måltider.
Ansjos, tunfisk og bordene ved havna
Ansjos, i alle former. Stekt, marinert i sitron, i en frittata, på pizza, og selvsagt pasta med colatura. Tunfisk er den andre spesialiteten: Cetara har en fiskeflåte som har drevet tunfiske i Middelhavet, og tunfisk på glass herfra er et av de bedre produktene langs kysten. Den konserverte fisken er en del av en lang tradisjon for fisk og skalldyr i italiensk mat, der salt og olje gjorde fangsten holdbar lenge før kjøleskapet.
Restaurantene ligger rundt havna og i hovedgaten. De er ikke billige, men de er som regel rimeligere enn i Amalfi og Positano for tilsvarende mat. Bestill bord i helgene, når byfolk fra Salerno fyller dem. Se etter menyer som sier hvor fisken kommer fra og hva som er fersk i dag, og vær forsiktig med retter uten pris der det står «etter vekt». Å kunne lese en fiskemeny på restaurant sparer penger her som ellers, særlig når dagens fangst står på en tavle uten beløp.
Tips. Bestill pastaen med colatura som primo og del den. Retten er enkel, og en porsjon hver kan bli for salt for den som ikke er vant til det.
Tårnet, kirken og havna
Ved sjøen står et vakttårn fra 1500-tallet, bygget som en del av forsvaret mot sjørøvere som rammet hele kysten. Det er det mest synlige byggverket i landsbyen. Oppe i hovedgaten ligger sognekirken San Pietro, med en kuppel kledd i glaserte fliser av samme type som på kirkene lenger vest.
Navnet forklares gjerne med de store fiskene: en utbredt tolkning knytter det til et latinsk ord for fiskere eller fiskeplasser, og uansett om den stemmer, er det havet som har bestemt hvordan landsbyen ser ut. Husene ligger ikke oppover skråningen for utsiktens skyld, men så nær båtene som dalen tillot.
Ellers er havna severdigheten. Om morgenen kommer båtene inn, og det er her du forstår hvorfor Cetara ikke har blitt et nytt Positano: landsbyen har hatt noe annet å leve av. Gå ut på moloen, se på båtene og garnene, og gå opp igjen gjennom hovedgaten.
Kan du bade i Cetara?
Ja, men stranden er ikke grunnen til å komme. Det er en liten steinstrand ved havna, med et betalt anlegg og en fri del, og vannet blir raskt dypt. Den er grei for en dukkert etter lunsj. Vil du ha en bedre strand, er det en kort bussreise vestover til den lange sandstranden i Maiori, og på veien dit ligger den lille bukta ved Erchie, som er stille også i august.
Hva med å ta colaturaen med hjem?
Det går fint, men tenk på flasken. Colatura selges i små glassflasker, og væske over 100 milliliter må ligge i innsjekket bagasje. Pakk den inn i klær og en plastpose, i tilfelle korken lekker. Lukten av fisk i en koffert blir værende lenge. Kjøp i butikkene i hovedgaten, der du kan se etiketten og spørre om produsenten.
Ansjos i salt eller olje og tunfisk på glass reiser like godt, og de er blant de bedre matsuvenirene fra Italia. Reglene for væske i håndbagasjen varierer lite mellom selskapene, men Koffertguiden har oversikten dersom du er i tvil.
Når på året bør du komme?
Fra april til oktober, når båtene går og restaurantene har uteservering ved havna. Ansjosfisket er på sitt beste om våren og forsommeren, og da er det fersk ansjos på menyene i stedet for den saltede. Juli og august er varme og fulle i helgene, men Cetara blir aldri så trang som landsbyene lenger vest, fordi det er få senger og ingen store severdigheter.
Desember er en egen årstid. Da er den nye colaturaen tappet, og det er tiden landsbyen selv bryr seg mest om sausen. Mye er stengt for besøkende, båtene går ikke, og du er avhengig av bussen, men for den som er interessert i mat, er det den mest ekte tiden å komme. Sjekk på forhånd hvilke spisesteder som holder åpent, og kom i helgen heller enn på en hverdag.
Er Cetara verdt en overnatting?
Sjelden. Det finnes noen få rom og små overnattingssteder, men lite annet å gjøre om kvelden enn å spise. For de fleste er Cetara en halv dag: kom med båt eller buss til lunsj, gå rundt havna, og dra videre. Bor du i Vietri sul Mare eller Salerno, er det en naturlig kveldstur for middag.
Innvendingen er at landsbyen er liten, og at det meste handler om én ting. Liker du ikke fisk, har Cetara lite å tilby. Liker du fisk, er det et av de beste stedene på kysten å spise den.