Piazza Santo Spirito sett ovenfra: okergule husrekker med grønne skodder rundt en steinlagt plass, store løvtrær midt på og kafebord under dem, med teglrøde tak og åser bakenfor.
Restauranttips per by

Hvor du spiser i Firenze

Biffen selges etter vekt. Regn med å dele den.

Foto: Francesco Bini · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert

Firenze er en liten by med et enormt besøkstall, og det gjør matkartet skjevt. Kvartalene mellom Duomo, Uffizi og Ponte Vecchio er så tett pakket med spisesteder for engangsgjester at det nesten er vanskelig å gjøre et godt valg der. Løsningen er geografisk og enkel: kryss elva, eller gå østover mot Sant'Ambrogio.

Det andre du bør vite på forhånd, er at byens mest kjente rett selges etter vekt og er dimensjonert for to eller tre personer. Bistecca alla fiorentina er ikke en porsjon, den er et stykke kjøtt. Under går vi gjennom hvor du går, hva du bestiller, hva det toskanske kjøkkenet faktisk består av, og hva som skuffer folk.

Kryss elva: Oltrarno er svaret

Oltrarno betyr «på den andre siden av Arno», og det er den delen av Firenze der folk fortsatt bor og jobber. Kvartalene rundt Piazza Santo Spirito og videre vestover inn i San Frediano har verksteder, boliger, en kirke uten fasade og en rekke spisesteder som er små, ujålete og skrevet for naboer. Ti minutter fra Ponte Vecchio faller prisen med en tredjedel og gjestene bytter språk.

Går du enda lenger vest, forbi Piazza del Carmine og mot Porta San Frediano, blir det tynnere med besøkende for hver gate. Bydelen er Oltrarno, og hvordan den fungerer som base sammenlignet med nordsiden, viser hvor du bør bo i Firenze.

Sant'Ambrogio og Mercato Centrale

Byens to markedshaller løser to ulike behov. Sant'Ambrogio øst for sentrum er det minste og det mest ekte: en overbygd hall med kjøtt-, ost- og fiskedisker, et grønnsakstorg utenfor, og noen få disker der du spiser sittende blant folk som handler. Den er åpen på formiddagen og stenger tidlig på ettermiddagen.

Mercato Centrale ved San Lorenzo er delt i to etasjer med helt ulik karakter. Underetasjen er et fungerende matmarked med gode utsalg. Etasjen over er en mathall som ble bygget om for besøkende, med lengre åpningstid, høyere priser og et utvalg som strekker seg langt utenfor Toscana. Den er ikke dårlig, men den er ikke billig heller, og den forteller deg lite om hva byen spiser. Kjennetegnene som skiller de to slagene, står i artikkelen om hvordan du unngår turistrestaurantene.

Bistecca alla fiorentina: hvordan den selges

Bistecca alla fiorentina er en T-benstek, gjerne fra chianina-rasen, grillet over glør og snudd én gang. Den skal være rød inni. Ber du om den gjennomstekt, sier mange kjøkken nei, og de har rett til det — retten er definert ved at kjernen er rå.

Den prises per etto, altså per hundre gram, og det er her regningen glipper for folk. Et normalt stykke ligger mellom åtte hundre gram og halvannen kilo. Ser du en pris ved siden av bistecca på menyen, er det nesten alltid prisen for ett hekto, ikke for hele stykket — og totalen blir da ti til femten ganger så høy som tallet du leste.

Advarsel. Spør alltid om to ting før du bestiller: prisen per hekto, og hvor tungt stykket de har er. Mange steder bærer kjøttet fram og veier det ved bordet nettopp for at dere skal si ja eller nei før det legges på grillen. Si nei hvis vekten er høyere enn dere klarer å spise — det er helt normalt å be om et mindre stykke.

Hvor mye biff må dere bestille?

Regn med å dele. Et stykke på ett kilo mettet tre personer med en contorno til, og de fleste steder har et minstemål fordi kjøttet må ha tykkelse for å kunne stekes riktig — under fem centimeters tykkelse blir kjernen aldri rå mens skorpen dannes. Er dere to, spør om det minste stykket de har. Er dere alene, finnes det bedre valg på kartet enn å presse gjennom en rett som er laget for et bord.

Alternativene fra samme grill er ofte de beste kjøpene: tagliata, oppskåret entrecôte servert på rucola, koster en brøkdel og er porsjonert per person. Det samme gjelder peposo, en langkokt gryte med okse, sort pepper og rødvin fra området rundt Impruneta. Resten av landets kjøttretter er samlet i kjøttretter i Italia.

Lampredotto og trippa fra vogna

Firenzes egen gatemat er innmat, og den selges fra tralle på gatehjørner. Lampredotto er den fjerde magen fra storfe, kokt lenge i kraft, skåret opp og lagt i et rundstykke som dyppes i kraften før det leveres. Til kommer salsa verde av persille og en skje sterk saus hvis du sier ja. Det høres verre ut enn det er: smaken er mild og kjøttaktig, konsistensen er myk, og prisen ligger et sted mellom fem og åtte euro (2026).

Den nærmeste slektningen er trippa alla fiorentina, innmat i tomatsaus med parmesan, som selges fra de samme vognene og finnes på kartet på gamle trattoriaer. Vognene står blant annet rundt Mercato Nuovo og ved Sant'Ambrogio, og de har åpent fra tidlig formiddag til de er tomme. Hva de tilsvarende rettene heter andre steder i landet, tar gatemat i Italia region for region.

Brødet uten salt, og de tre rettene laget på det

Toscansk brød lages uten salt. Det er ikke en glipp og ikke et sparetiltak i moderne tid; det er en tradisjon som er flere hundre år gammel, og den henger sammen med at brødet skal spises til salt mat — pecorino, spekemat, en tykk suppe med mye olivenolje. Alene smaker det lite. Sammen med resten av bordet gir det mening. Hele familien av italienske brød hører til brød i Italia.

Tre av byens beste retter er bygget på gammelt brød. Ribollita er en tykk grønnsaksuppe med svartkål og bønner, jevnet med brød og kokt opp på nytt dagen etter — derav navnet. Pappa al pomodoro er den samme ideen med tomat. Panzanella er sommerens versjon: bløtlagt brød, tomat, løk og basilikum, servert kaldt. Alle tre er billige, alle tre er vegetariske i utgangspunktet, og alle tre sier mer om Toscana enn biffen gjør.

Hva bestiller du hvis du ikke vil ha kjøtt?

De tre brødrettene over dekker mye. I tillegg finnes crostini di fegatini som forrett — men den er laget på kyllinglever, så les den ikke som et grønnsaksalternativ. Pici, en tykk håndrullet pasta fra Sør-Toscana, serveres all'aglione med tomat og en mild kjempehvitløk, og den er kjøttfri. Bønner i olivenolje, ovnsbakte artisjokker og en tallerken pecorino med honning tar deg gjennom et helt måltid.

Det du bør sjekke, er buljongen i suppene og om ribollitaen er kokt på kjøttkraft — mange steder bruker grønnsakskraft, men ikke alle. Ordene du trenger for å spørre, og fellene som gjenstår, ligger i vegetar og vegansk i Italia.

Vinluker, fiaschetteria og lunsj til få euro

I fasadene rundt om i sentrum sitter små tilmurte luker på størrelse med et bokomslag. Det er buchette del vino, vinluker fra 1500- og 1600-tallet, der bypalassene solgte vin fra egne gårder direkte ut i gata. En del av dem er tatt i bruk igjen og selger et glass eller et smørbrød gjennom åpningen. Det er en kuriositet mer enn et måltid, men det er en billig og morsom en.

Det virkelige lunsjtipset er likevel en fiaschetteria eller en gammeldags vinbod: en disk, en håndfull smørbrød med skinke, pecorino og saltløst brød, et glass rødvin i et lite glass, og en pris som ligger under det halve av en sittende lunsj. Hvordan du leser vinkartet når du først setter deg, forklarer italiensk vin, og landsbygda rett sør for byen i Chianti.

Tider, sesong og det som skuffer

Firenze spiser tidligere enn Roma og Napoli. Kjøkkenene åpner rundt halv åtte om kvelden, og et sted er godt besøkt fra åtte. Til gjengjeld stenger de tidligere, og et kjøkken som tar imot bestilling klokka elleve, er som regel et sted som lever av gjennomtrekk. Lunsj serveres fra halv ett til halv tre.

Bord bør bestilles i Oltrarno, og dette er den ene byen på listen der det gjelder også på hverdager utenfor høysesong. Lokalene er små — tolv til tjue bord er vanlig — og de fylles av folk som bor i kvartalet. Går du innom på formiddagen og bestiller over disk, ordner det seg nesten alltid, og du får sett lokalet mens du er der.

Det som skuffer folk oftest, er tre ting. Biffen blir dyrere enn ventet fordi vekten ikke ble avklart. Det saltløse brødet oppleves som smakløst når det spises alene. Og sesongen betyr mer her enn de fleste regner med: soppen og viltet hører høsten til, artisjokkene våren, og panzanella er en sommerrett. Hvordan året former menyen i hele landet, er lagt ut i sesongmat og sagra-festivalene.