En rett kanal i Milano en tåkekveld, med gatelykter og opplyste vinduer langs begge kaier som speiler seg i det stille vannet og forsvinner inn i tåken.
Restauranttips per by

Hvor du spiser i Milano

Aperitivo ble oppfunnet her. Bruk det som middag.

Foto: opethpainter · CC BY 2.0 · Wikimedia Commons · skalert

Milano spiser annerledes enn resten av Italia. Byen jobber sent, spiser tidlig, bruker smør der sør bruker olivenolje, og har gjort førdrinken om til et helt måltid. Aperitivo ble oppfunnet her, og i Milano kan den erstatte middagen fullstendig — det er den enkleste og billigste måten å spise godt i Italias dyreste by.

Det andre du bør vite, er at Milano har landets beste utenlandske mat. Det er en arbeids- og innvandringsby snarere enn en museumsby, og det gir et matkart som ligner mer på Europas storbyer enn på en italiensk provinshovedstad. Under går vi gjennom kvarterene, de milanesiske rettene, aperitivo-ordningen og hva det koster.

Aperitivo ble oppfunnet her

Ideen om en bitter drink før måltidet er nordvestitaliensk og henger sammen med vermuten og de bitre likørene som ble utviklet i Torino og Milano på 1800-tallet. Det som gjør Milano spesiell, er hva som skjedde med maten ved siden av. Fra 1990-tallet begynte barene å konkurrere på hvor mye de la på bordet til drinken, og på 2000-tallet vokste apericena fram — et sammendrag av aperitivo og cena, altså middag.

Ordningen er enkel: du betaler for drinken, som regel 10–15 euro på et apericena-sted, og forsyner deg fra et bord med pasta, ris, focaccia, ost, spekemat, grønnsaker og noen ganger varme retter. Tidsrommet er stort sett halv sju til ni. Regelen for hva som er inkludert er den samme overalt: det som settes på bordet uten at du ber om det, følger med drinken, mens det som står på et eget kart, betales. Hvordan formen fungerer i resten av landet, og hva som er inkludert hvor, står i gjennomgangen av aperitivo.

Kan aperitivo erstatte middagen?

I Milano, ja. Det er nettopp det apericena er laget for, og det er ikke en turistordning — den oppsto i studentmiljøene og blant folk med lange arbeidsdager og lite penger. Du får spist deg mett for prisen av én drink, du får gjort det klokka sju i stedet for klokka ni, og du slipper coperto, servizio og en tre retters regning.

To forbehold. Maten på et buffetbord er ikke laget i det øyeblikket du tar den, og kvaliteten varierer mer enn på et kjøkken som sender ut tallerkener. Og et sted med et enormt bord til lav pris tjener pengene sine på drikken, ikke på maten. Prisen og tidsrommet skal stå oppslått ved inngangen; gjør det ikke det, spør før du bestiller.

Tips. Kom tidlig. Buffeten settes fram når stedet åpner, og den er best de første tre kvarterne. Kommer du klokka ni, ser du restene av det som ble satt fram halv sju, og da er en vanlig middag et bedre kjøp.

Navigli, Brera og Isola — tre ulike kvelder

Navigli er kanalstrøket sør for sentrum og det tetteste aperitivo-området i byen. Langs Naviglio Grande og Naviglio Pavese ligger bar ved bar med bord ute, og fra klokka sju er hele strekningen full. Det er den mest folksomme og den minst kresne av de tre: mye godt, en del middelmådig, og en klar overvekt av steder som lever av volum. Kanalene, og hvordan de ble gravd ut i middelalderen, hører til Navigli.

Brera nord for Duomo er det motsatte — smale brosteinsgater rundt kunstakademiet, dyrere, roligere og mer voksent, med vinbarer og små restauranter. Isola, nord for stasjonen Porta Garibaldi og i skyggen av de nye høyhusene, er der byens egne går: mindre besøkt av tilreisende, lavere priser enn Brera, og et bedre forhold mellom pris og kjøkken enn begge de andre. Bydelen rundt galleriet, med gallerier og smågater, er Brera.

Risotto alla milanese, og hvorfor den er gul

Byens rett nummer én er en risotto farget med safran, rørt med smør og parmesan og ofte kokt på margbein. Den er gul fordi safranen er gul, og det finnes en seiglivet historie om en glassmester ved Duomo som skal ha helt fargestoffet sitt i risen i 1574 — den er en god historie og et dårlig bevis.

Det uvanlige er hvordan den serveres. I resten av Italia er risotto en primo som spises alene. I Milano kommer den også som tilbehør til ossobuco, den tverrsagede kalveleggen som er byens andre store rett, og da ligger de to på samme tallerken. Risen, teknikken og hele det nordlige kjøkkenet er lagt ut i risotto, polenta og det nordlige kjøkkenet.

Cotoletta: den med bein og den uten

Cotoletta alla milanese er en kalvekotelett med beinet i, panert i egg og brødsmuler og stekt i smør. Den er tykk, den er saftig, og den er ikke en schnitzel. Den flate, store og beinfrie varianten som dekker hele tallerkenen kalles gjerne orecchia d'elefante, elefantøre, og er en annen rett — god på sitt vis, men ikke den samme.

Vil du vite hvilken du får, spør om det er bein i. Et sted som selger den flate under det klassiske navnet uten å si fra, forteller deg noe. Resten av landets store kjøttretter og hvordan en secondo bestilles, viser kjøttretter i Italia.

Vinterrettene og brødet

Milano er en by med ekte vinter, og kjøkkenet viser det. Cassoeula er en gryte av svinekjøtt — ribbe, svor, pølse — kokt med savoykål til alt går i oppløsning, og den serveres fra november til februar. Mondeghili er kjøttboller laget på restekjøtt, panert og stekt, og de er en klassisk cicchetto-aktig aperitivo-rett. Risotto al salto er gårsdagens risotto stekt sprø i panne.

Brødet heter michetta, er hult inni og formet som en rosett. Det er byens egen form, og det tørker i løpet av en dag — derfor er det bakt i små porsjoner og kjøpt friskt hver morgen. Til jul er panettone Milanos gave til resten av verden, og et bakeri som lager sin egen selger den fra november. Hele brødfamilien, fra focaccia til grissini, har vi samlet i brød i Italia.

Hvor finner du byens beste utenlandske mat?

Rundt Via Paolo Sarpi ligger Italias eldste kinesiske kvarter, med et matutvalg som strekker seg langt utover det italienske publikum vanligvis møter. Rundt Porta Venezia, særlig i gatene mot Corso Buenos Aires, ligger byens eritreiske og etiopiske miljø med restauranter som har vært der i tiår. I tillegg finnes japansk, peruansk og midtøstlig mat i et omfang ingen annen italiensk by er i nærheten av.

Dette er verdt å si tydelig, fordi det bryter med et vanlig råd. Ellers i Italia er det riktig å spise italiensk, fordi det italienske kjøkkenet er det beste stedet lager. I Milano er ikke det nødvendigvis sant lenger: en middag i Chinatown eller ved Porta Venezia kan være det beste måltidet på hele turen, og den koster mindre enn en middelmådig pasta i sentrum.

Den samme åpenheten gjelder mat fra andre deler av Italia. Panzerotto — en frityrstekt deiglomme med tomat og mozzarella inni — er pugliesisk av opprinnelse, men den har vært en milanesisk institusjon siden 1940-tallet og selges over disk til noen få euro. Det er byens beste raske måltid, og køen utenfor er som regel lang og går fort.

Lunsj i en arbeidsby

Milano har en reell pausa pranzo mellom halv ett og to, og et helt system som er bygget rundt den. Mange restauranter har en fast lunsjmeny for folk som jobber i strøket: to retter og vann til en pris som ligger godt under kveldskartet. Den er ikke en menu turistico — du kjenner den fra hverandre på at den er håndskrevet eller printet med dagens dato, endres, står bare på italiensk og ikke annonseres utover et ark i vinduet.

Det gjør Milano til en by der lunsjen er det beste kjøpet på dagen, og der middagen kan bli aperitivo i stedet. Kombinasjonen er den billigste veien gjennom en dyr by. Kjennetegnene som skiller den ekte dagsmenyen fra fastprismenyen for besøkende, ligger i hvordan du unngår turistrestaurantene.

Hva koster det, og hvor spiser du ikke?

Milano ligger over resten av Italia på nesten alt som serveres, og forskjellen er tydeligst på kaffe og drinker ved bordet. Byen ligger likevel under Oslo på et restaurantmåltid, og sammenligningen mot norske priser er satt opp post for post i prisnivå i Italia sammenlignet med Norge.

Der du ikke spiser, er de tre åpenbare punktene: bordene i Galleria Vittorio Emanuele, plassen rett foran Duomo, og gatene mellom dem. Prisen der er for utsikten, ikke for maten. Vil du ha utsikten, ta en kaffe eller en drink der og spis middagen tre kvartaler unna — resten av byens døgnrytme, coperto og regningen er forklart i hvordan du spiser ute i Italia.