Et massivt fjellmassiv med loddrette, lyse klippevegger og snødekte hyller reiser seg rett opp fra en hvit skibakke i dalbunnen.
Skistedene

Sellaronda — rundturen på ski

Fire daler, én dag — men bare hvis du starter tidlig.

Foto: Zoran Kurelić Rabko · CC BY-SA 3.0 · Wikimedia Commons · skalert

Sellaronda er rundturen på ski om Sella-massivet i Dolomittene: fire daler, fire fjellpass og tilbake til der du startet, alt på én dag. Den er rundt 40 kilometer til sammen, hvorav omtrent 24 kilometer tilbakelegges i heis, og en middels god skiløper klarer den uten problemer. Det som stopper folk er ikke bratthet. Det er klokka.

Sella-massivet er en nesten sirkelrund kalksteinsplatå som reiser seg alene midt i Dolomittene, med Piz Boè på 3 152 meter som høyeste punkt. Rundt det ligger fire daler — Val Gardena, Alta Badia, Arabba og Val di Fassa — bundet sammen av passveier som om vinteren blir en sammenhengende kjede av heiser og nedfarter. Ideen er enkel, gjennomføringen er en logistikkøvelse.

Med eller mot klokka?

Runden er skiltet i to retninger, og skiltene har hver sin farge. Oransje følger med klokka, grønn følger mot klokka. Du velger én farge om morgenen og følger den hele dagen; det er faktisk hele navigasjonen.

Den grønne retningen, mot klokka, har slakere nedfarter og jevnere forhold, og den er den de fleste bør velge første gang. Den oransje har lengre og litt mer krevende nedkjøringer, og den gir noen bedre lange partier for den som kjører godt.

Det er også en solforskjell. Går du mot klokka, treffer du de østvendte sidene tidlig på formiddagen mens de fortsatt er harde, og de vestvendte sent når de er myke. Med klokka blir det omvendt. På en dag i mars, når snøen blir bløt tidlig, er det verdt å tenke over.

Hvor lang tid tar den?

Fire til seks timer inkludert lunsj, avhengig av kø, forhold og hvor mange pauser dere tar. Selve kjøringen er ikke lang; det er heisene og køene ved dem som spiser dagen. Åtte til ti heiser skal passeres, og i høysesongen kan én av dem alene koste deg tjue minutter.

Regn med at et følge på fire bruker en time mer enn to som kjører sammen. Regn også med at ett uhell, én glemt hanske eller én lang lunsj er nok til å velte hele regnestykket, fordi det ikke finnes slakk i systemet mot slutten av dagen.

Advarsel. Sellaronda er et kappløp mot heisstengingen. Start før klokka 10, og pass på å ha krysset det siste passet innen 15.30 — heisene på runden stenger 17.00, og kommer du for sent, står du på feil side av fjellet. Da må du ta drosje rundt, og det er en time og en halv kjøring og en regning ingen vil ha. Har du bilen i en annen dal, blir det verre.

De fire passene og de fire dalene

Runden går over Campolongo, Pordoi, Sella og Gardena. Passene ligger mellom rundt 1 875 og 2 250 meter, og hvert av dem er både et vegskille og et skille mellom to helt ulike daler. Dalene snakker heller ikke samme språk: i tre av dem er ladinsk fortsatt daglig tale, i den fjerde italiensk, og skiltene står gjerne på tre språk. Det høres ut som en kuriositet, men det gjør at stedsnavnene på kartet og på skiltet ikke alltid ser like ut.

DalSpråk og pregTerrenget på runden
Val GardenaLadinsk og tysk, størst av demBrede, lange nedfarter
Alta BadiaLadinsk, spredte landsbyerSlakest, best for usikre
ArabbaItaliensk, minst av demBrattest og mest nordvendt
Val di FassaLadinsk og italienskVariert, lange heiser opp

Arabba er den delen som overrasker. Nedfartene der er nordvendte, brattere enn resten og holder snøen lengst — samtidig er det den korteste passeringen, så du merker den bare i tjue minutter. De øvrige dalene er beskrevet for seg i Val Gardena og Ortisei, Alta Badia og Val di Fassa.

Hvor bør du starte?

Der du bor, og det er ikke et unnvikende svar: runden er en sirkel, så startpunktet er der du har senga. Selva i Val Gardena, Corvara i Alta Badia, Canazei i Val di Fassa og Arabba er de fire vanlige, og alle fungerer.

Det som skiller dem, er hva som skjer hvis noe går galt. Bor du i Corvara eller Selva, har du kort vei tilbake med buss eller drosje fra flere punkter. Bor du i Arabba, som ligger lengst fra de andre, blir en mislykket runde dyrere. Første gang ville jeg valgt Alta Badia eller Val Gardena av nettopp den grunn.

Heiskortet er det samme uansett: hele runden ligger innenfor Dolomiti Superski, og du drar det samme kortet i alle portene.

Er den vanskelig å kjøre?

Nei. Løypene er blå og røde hele veien, og det finnes ingen svart nedfart du er nødt til å ta. Har du kjørt en uke i en norsk bakke og er trygg på røde løyper, klarer du runden.

Det du bør være ærlig om, er utholdenhet. Fire til seks timer på ski med korte pauser er mye for beina, og de siste nedfartene kjøres når du er sliten og snøen er oppkjørt. De fleste skadene på Sellaronda skjer på slutten av dagen, ikke fordi terrenget er hardt, men fordi folk er slitne og har dårlig tid. Med barn er runden gjennomførbar fra rundt ti–tolv års alder hvis de kjører godt og du legger inn en reservedag — mer om hvordan familier legger opp uka står i skiferie med barn i Italia.

Lunsjen er et taktisk valg

Spiser den tidlig, og det er et taktisk råd like mye som et kulinarisk. Setter du deg klokka halv ett, sitter du i den samme køen som alle andre og bruker tre kvarter på å vente. Spiser du klokka elleve eller etter halv to, går det på tjue minutter.

Maten er samtidig en av grunnene til at folk kommer tilbake. Hyttene i Dolomittene serverer ordentlige måltider ved bord med duk, ikke pølse i papir, og en tallerken canederli eller en gulasjsuppe er standarden. Det er også dyrere enn i dalen. Prisbildet for en skidag samlet, viser hva koster en skiferie i Italia.

Et praktisk poeng til: bestill bord dagen før hvis dere er flere enn fire. De fleste hyttene på runden tar imot bestilling, og på en travel dag i februar er det forskjellen på å sette seg ned og å stå i tjue minutter med skiene i hånda. Verten sier også fra om hvilke heiser som går den dagen.

Hva gjør du hvis det blir tåke?

Snur, eller kutter runden. Skiltingen på Sellaronda er god, men den forutsetter at du ser den, og i tett tåke på et pass er neste skilt usynlig fra det forrige. Da går folk feil vei ned fra et pass og havner i feil dal — det er den vanligste måten runden går galt på, og den skjer uten at noen kjører fort eller gjør noe dumt.

Værmeldingen fra provinsene i Sør-Tirol, Trentino og Veneto er langt bedre enn en vanlig værapp, fordi de varsler per dal og per høydenivå. Sjekk den kvelden før, og se på vindvarselet også: de høyeste heisene på runden stenger i sterk vind, og faller én av dem ut, er kjeden brutt. Da er det ikke en runde lenger, men en dagstur i én dal og en busstur hjem.

Den praktiske regelen er å ha en avbruddsplan før du starter. Bestem på forhånd hvilket pass som er ditt vendepunkt, og hva du gjør hvis du ikke er der i tide. Har du bestemt det på bakken, tar du den riktige beslutningen når det gjelder.

Varianter og påbygg

Den vanligste utvidelsen er å legge til Lagazuoi og Armentarola-nedfarten fra Passo Falzarego, ofte kalt Den skjulte dalen. Det er en av de fineste nedkjøringene i Alpene, gjennom et trangt juv med isfall på sidene — og den ender med at hester trekker skiløperne det siste stykket bort til heisen. Det er ikke et påfunn for turister; det er slik det alltid har vært løst.

Den utvidede runden med Cortina-siden og stillingene fra første verdenskrig tar en full dag for seg selv og krever tidlig start og et par bussetapper. Om sommeren gjøres den samme runden på sykkel, og på enkelte dager stenges passveiene for motorisert trafikk — barmarksesongen står i sommer i Dolomittene, og de samme heisene bærer da turfolk i stedet for skiløpere, som beskrevet i vandring i Dolomittene.

Tips. Ta runden på en onsdag eller torsdag med meldt sol, og start ved åpning klokka halv ni i stedet for klokka ti. Da har du to timer før dagens strøm kommer ut, du unngår tordenkøen ved Passo Pordoi, og du har halvannen time slakk hvis noe går galt. Legg turen bort fra lørdagen: da er alle på ny uke og alle prøver det samme. Hvordan områdene ellers står mot hverandre, er gjennomgått i skiferie i Italia.