Italienske håndbevegelser er ikke pynt på talen. De er en del av setningen, de bærer mening som ordene ikke gjentar, og en samtale kan i praksis foregå uten lyd over en gate eller gjennom et bilvindu. Du trenger ikke å bruke dem selv for å ha nytte av å kjenne dem — halvparten av det som blir sagt til deg, blir sagt med hendene.
Under står tjue av dem som faktisk er i bruk, hva de betyr, og hvilke du trygt kan bruke selv. Til slutt står de du ikke skal gjøre, og de er verdt å lese før resten: to av dem er så grove at de kan avslutte en samtale, og begge ligner på noe en nordmann kan komme til å gjøre uten å mene noe med det.
Den ene alle kjenner igjen
Fingertuppene samlet i en spiss, hånden vendt oppover, og en rolig bevegelse opp og ned fra håndleddet. Dette er mano a borsa, «vesken», og den betyr che vuoi? — hva er det du vil? Den brukes til å be om en forklaring, til å uttrykke at noe er urimelig, og til å avbryte noen som snakker tull.
Tempoet avgjør tonen. Sakte og rolig er den et spørsmål. Rask og gjentatt er den irritert. Med to hender samtidig er den nærmest et rop. Den er ikke uhøflig i seg selv, og den brukes mellom venner like ofte som i en krangel, men den er direkte på en måte som gjør at du ikke bør bruke den mot en fremmed i en butikk.
De ti du kommer til å se hver dag
- Håndflaten ned, fingrene vinker mot deg. Kom hit. Å vinke med håndflaten opp, slik nordmenn gjør, oppfattes som noe man gjør mot en hund.
- Pekefingeren skrus inn i kinnet. Dette smaker godt. Brukes mest av og til barn, og alltid om mat.
- Håndflaten ned, vaggende fra side til side. Sånn passe. Svaret på «hvordan gikk det?» når det gikk måtelig.
- Tommel og pekefinger gnis mot hverandre. Penger. Følger ofte med en samtale om priser eller om noen som har for mye av det.
- Pekefingeren trekkes ned under øyet. Vær oppmerksom, her er det noe å passe på. Brukes også som en advarsel mot å bli lurt.
- Hendene lagt sammen som til bønn, ristes lett. Vær så snill. Eller: jeg ber deg, hør på meg nå.
- Tommelen ført mot munnen med lukket hånd. Skal vi ta en drink?
- Pekefingeren skrus mot tinningen. Han er gal. Ikke like grovt som det høres ut, men det sies om noen, ikke til noen.
- Håndflaten ut, fingrene opp, senkes langsomt. Ro deg ned. Vanlig i trafikken og mellom foreldre og barn.
- Fingertuppene klypes sammen og holdes stille. Ett øyeblikk, vent litt. Den høflige varianten av å be noen om å holde inne.
De ni til som er verdt å kjenne
- Hånden som en kniv, hugger i luften. Presist, akkurat sånn, ingen unntak. Følger argumenter.
- Skuldrene opp, håndflatene ut. Boh — jeg aner ikke. Ofte det eneste svaret du får på et spørsmål ingen vet svaret på.
- Håndbaken føres utover fra brystet. Bort med deg, la meg være. Brukes til selgere og til folk som maser.
- To fingre mot øynene, så pekt utover. Jeg holder øye med deg. Spøkefullt mellom kjente, mindre spøkefullt ellers.
- Tapping på håndleddet der klokken sitter. Vi har dårlig tid. Eller: du er sen.
- Hånden vendt ned med fingrene samlet, ført mot bakken. Sett deg, eller: nå roer vi ned dette.
- Pekefingeren løftet og vugget sakte sideveis. Nei. Absolutt nei, og saken er avsluttet.
- Håndflaten mot brystet, en lett bøying i overkroppen. Takk, det var vennlig. Brukes når noen slipper deg fram i køen.
- Begge hender opp med håndflatene ut. Jeg har ikke noe med dette å gjøre. Det italienske frikjenningstegnet.
Hvorfor gestikulerer italienere så mye?
Den vanligste forklaringen er at halvøya i århundrer var delt i småstater med hvert sitt språk, og at handel over språkgrenser krevde et system som fungerte uten felles ord. Havnebyer og markeder er nevnt som opphavet. Forklaringen er plausibel, men den er ikke bevist, og du bør behandle den som en fortelling framfor et faktum.
Det som derimot er godt dokumentert, er at gestene er systematiske. De har fast form, fast betydning og regionale varianter, akkurat som ord — og de læres av barn på samme måte som språket. En del av dem er beskrevet i verk fra 1800-tallet, og de er gjenkjennelige i dag. Sammenhengen med de lokale språkene hører til dialektene i Italia.
Regionale forskjeller du vil legge merke til
Repertoaret er størst i sør, og forskjellen mellom Napoli og Milano er merkbar. I Napoli er gestene raske, mange og en integrert del av vanlig samtale, og det er der du ser hele spekteret brukt av alle aldre. I Milano og Torino er de færre og mindre, og de brukes mer som understrekning enn som innhold.
Enkelte gester finnes bare i ett område, og noen betyr forskjellige ting nordfra og sørover. Det er en av grunnene til å bruke få av dem selv: du kan treffe på en variant du ikke kjente til. Forskjellene mellom landsdelene ellers dekkes av Nord-Italia eller Sør-Italia.
Hvilke kan du bruke selv?
De som ikke sier noe om et annet menneske. Trygge valg er de praktiske: ett øyeblikk, kom hit, sånn passe, penger, klokken, ro deg ned og skuldertrekket. Bruk dem sparsomt og langsomt — turister som gestikulerer mye ser ut som en parodi, og det legges merke til på samme måte som overdreven pynt.
Regelen som gjelder er den samme som for klær og oppførsel ellers i landet, og den er beskrevet i la bella figura: det som virker anstrengt, faller dårligere ut enn det som er enkelt. Én gest brukt riktig gjør mer inntrykk enn ti brukt tilfeldig.
Det er også en grunn til å bruke dem der de gjør nytte framfor der de pynter. I støy, over avstand og gjennom en bilrute er de faktisk det raskeste kommunikasjonsmiddelet som finnes, og en italiener som får «ett øyeblikk» tydelig fra tolv meter unna, slipper å rope. Bruk dem der, og la resten være.
De tre du absolutt ikke skal gjøre
Advarsel. Underarmshilsenen — den ene hånden slår ned i albuekroken mens underarmen kastes opp — er den groveste av alle. Den heter il gesto dell'ombrello og betyr det du tror den betyr. Hornene, pekefinger og lillefinger strukket ut, er ufarlige når de peker ned mot bakken, for da avverger de uhell; pekt mot en person er de en påstand om at han er bedratt av kona si, og det er en fornærmelse av den alvorlige typen. Fikentegnet, tommelen stukket ut mellom peke- og langfinger, ser ut som en uskyldig barneleik og er en obskønitet.
Den fjerde er mildere, men verdt å hoppe over: håndbaken strøket utover under haken. Den betyr «jeg gir blaffen», og den er ikke grov overalt, men den leses som avvisende og brukes ikke mot fremmede.
Feilene nordmenn gjør uten å vite det
Å vinke noen til seg med håndflaten opp er den vanligste. Den italienske varianten er håndflaten ned, og forskjellen er større enn den virker. Den andre er å peke på et menneske med pekefingeren — det er direkte uhøflig, og du peker med hele hånden i stedet, eller med haken.
Den tredje er å telle på fingrene som hjemme. Italienere begynner å telle med tommelen, ikke med pekefingeren, og holder du opp pekefinger og langfinger for å bestille to av noe, kan det bli lest som ett eller som noe annet. Hold opp tommel og pekefinger. Den fjerde er å legge hånden på skulderen til noen du nettopp har møtt; berøring mellom folk som kjenner hverandre er vanlig i Italia, men den går én vei og starter hos den som er på hjemmebane. Ordene som følger med, står i artikkelen om italiensk for reisende, og de øvrige uskrevne reglene i italienske skikker og uskrevne regler.
Der du best kan studere dem
Sett deg på en bar med utsikt til et torg tidlig på kvelden, når hele byen er ute på kveldsturen som kalles passeggiata, og se på samtaler du ikke hører. Du vil forstå mer enn du tror: hvem som er enige, hvem som prøver å avslutte samtalen, og hvem som er irritert.
Det andre stedet er et marked. Der brukes gestene til det de opprinnelig var gode for — å forhandle, å avvise en pris og å vise en mengde — og de er store nok til å leses over avstand. Hvordan markedene fungerer ellers, og hvor pruting hører hjemme, tar markeder i Italia.