Giuseppe Garibaldi var geriljasoldaten som i 1860 seilte til Sicilia med rundt tusen frivillige i røde skjorter, erobret hele Sør-Italia på et halvår og ga det fra seg til kongen av Sardinia uten å be om noe tilbake. Han er den mest folkekjære skikkelsen i samlingen av Italia, og nesten hver italiensk by har en gate, en plass eller en statue oppkalt etter ham. Sporene etter ham går fra Gianicolo-høyden i Roma til landstigningsstedet i Marsala og huset på øya Caprera der han døde.
Garibaldi var ikke den som samlet Italia alene. Statsmannen Cavour drev diplomatiet, Mazzini holdt ideen i live, og kongen fikk kronen. Den politiske historien fra 1848 til Roma ble hovedstad i 1871 er en egen fortelling, og Risorgimento: da Italia ble ett land tar den fra begynnelsen. Denne siden handler om mannen selv, og om stedene der du kan se hva han gjorde.
Hvem var Garibaldi?
Han ble født i Nice i 1807, i en sjømannsfamilie, og ble selv sjømann i handelsflåten. Byen var da fransk under Napoleon, kom tilbake til kongeriket Sardinia etter Wienerkongressen, og ble i 1860 overlatt til Frankrike igjen som betaling for fransk hjelp mot Østerrike. Det tilga han aldri Cavour. Som ung sluttet han seg til Mazzinis hemmelige bevegelse Det unge Italia, deltok i et mislykket opprør, og ble dømt til døden i sitt fravær. Han flyktet til Sør-Amerika.
Der ble han i tolv år, og det var der han ble Garibaldi. Han kjempet i opprøret i det sørlige Brasil og deretter for Uruguay, ledet en italiensk legion av eksilerte i Montevideo, og lærte en krigføring med små, raske avdelinger som skulle bli hans kjennetegn. Det var også der de røde skjortene kom inn i historien; etter den vanlige fortellingen var de et parti billig stoff beregnet på slakteriarbeidere. I Brasil møtte han Anita, som red med ham i felt og ble hans kone.
Roma 1849 og flukten gjennom Italia
Da revolusjonene brøt ut i Europa i 1848, reiste han hjem. Året etter var paven flyktet fra Roma, byen var utropt til republikk, og Garibaldi ledet forsvaret mot de franske troppene som kom for å gjeninnsette paven. Kampene sto på Gianicolo-høyden vest for Trastevere, rundt porten Porta San Pancrazio, i uker. Byen falt i juli 1849.
I dag er hele åsen et minnesmerke. Rytterstatuen av Garibaldi står midt på plassen på toppen, monumentet over Anita til hest med et spedbarn i armen står litt lenger nord, og langs alléene står marmorbyster av de frivillige. Det er også et av de beste utsiktspunktene i byen, og kanonen som avfyres hver dag klokka tolv står rett under terrassen; opp til Gianicolo går du på et kvarter til tjue minutter fra Trastevere, i jevn stigning.
Etter nederlaget trakk Garibaldi seg nordover med noen tusen mann og østerrikske og franske tropper etter seg. Republikken San Marino ga dem tilflukt en kort periode, og San Marino minnes det fortsatt. Anita, gravid og syk, døde i myrområdene nord for Ravenna under flukten mot kysten. Garibaldi kom seg unna og gikk i eksil igjen.
De tusen: fra Quarto til Napoli
Natt til 6. mai 1860 gikk rundt tusen frivillige om bord i to dampskip i Quarto, en forstad øst for sentrum av Genova, der et monument ved sjøen markerer avreisen. De var studenter, håndverkere og advokater, dårlig bevæpnet, og regjeringen i Torino lot dem reise uten å si at den gjorde det. Planen var å støtte et opprør på Sicilia mot kongeriket De to Sicilier, som ble styrt av Bourbon-familien fra Napoli.
De gikk i land i Marsala 11. mai. Havnepromenaden har et monument over landstigningen, og Marsala er uansett verdt et stopp for saltpannene og vinen. Fire dager senere vant de et slag ved Calatafimi mot en langt større styrke, og i slutten av mai gikk de inn i Palermo og tok byen etter gatekamper. I juli slo de de bourbonske troppene ved Milazzo på nordkysten, der strandpromenaden i dag heter Lungomare Garibaldi, og veien over til fastlandet lå åpen.
I august krysset han Messinasundet. Hæren til De to Sicilier gikk i oppløsning mens han rykket nordover gjennom Calabria, og 7. september kom Garibaldi inn i Napoli med tog, før hæren hans var framme. Byen tok imot ham uten kamp. På fire måneder hadde et privat felttog med tusen mann veltet et kongedømme.
Hvorfor ga han bort Sør-Italia?
Fordi han ville ha ett Italia mer enn han ville ha en republikk. Garibaldi var republikaner av overbevisning, og mange av mennene hans håpet at han skulle fortsette mot Roma. Men kongen av Sardinia rykket samtidig sørover gjennom pavestaten med den regulære hæren, og en marsj mot Roma ville ført til krig med Frankrike, som beskyttet paven. I oktober 1860 møtte Garibaldi kong Vittorio Emanuele II ved Teano nord for Napoli, hilste ham som konge av Italia og overlot erobringene til ham.
Han avslo titler, jord og penger, og reiste hjem til gården sin på Caprera med en sekk såkorn, etter det fortellingen sier. Det var denne gesten, mer enn noen seier, som gjorde ham til en helt langt utenfor Italia.
Ikke alle i sør ser ham slik. For mange i Napoli, Calabria og på Sicilia var 1860 begynnelsen på et tiår med nye skatter, tvungen verneplikt og et opprør som ble slått ned med hard hånd, og den økonomiske avstanden mellom nord og sør stammer delvis fra årene etter. Det finnes i dag bevegelser som minnes Bourbon-kongedømmet med nostalgi og ser samlingen som en erobring. Du merker det sjelden som turist, men det forklarer hvorfor en taxisjåfør i Napoli kan ha en helt annen versjon av historien enn skolebøkene i Torino. Hvordan forskjellene mellom de to landsdelene merkes på en reise i dag, er tema når vi veier Nord-Italia mot Sør-Italia.
Kongeriket Italia ble utropt i Torino 17. mars 1861, og Museo Nazionale del Risorgimento i Palazzo Carignano i Torino ligger i bygningen der det første italienske parlamentet møttes.
Aspromonte og Mentana: Roma som aldri ble hans
Roma var fortsatt pavens, og Garibaldi forsøkte to ganger å ta byen på egen hånd. I 1862 samlet han frivillige på Sicilia og gikk over til Calabria, men på Aspromonte ble han stoppet av den italienske hæren, såret i foten og arrestert av det landet han hadde vært med på å skape. Fjellområdet er i dag nasjonalpark, og det står et minnesmerke i skogen der han ble såret; Sila og Aspromonte er turområdene i Calabria få utlendinger finner.
I 1866 kjempet han mot Østerrike i Trentino og vant, men fikk ordre om å trekke seg tilbake da fredsforhandlingene begynte. Svaret hans var ett ord, «Obbedisco», jeg adlyder, og det er fortsatt et av de mest siterte ordene i italiensk skolehistorie. Året etter prøvde han igjen mot Roma og ble slått ved Mentana nordøst for byen av pavelige og franske tropper. Da italienske styrker til slutt gikk inn i Roma 20. september 1870, var Garibaldi ikke med. Hvordan pavestaten endte, og hvorfor Vatikanet ble stående, har vi forklart i pavestaten og Vatikanet.
Caprera: huset der han døde
Garibaldi kjøpte en del av øya Caprera utenfor nordøstspissen av Sardinia i 1855, bygget et hvitt hus og drev jordbruk mellom felttogene. Han døde der 2. juni 1882. Anlegget heter Compendio Garibaldino og er statlig museum, og huset står omtrent slik han forlot det, med senga, arbeidsrommet og rullestolen fra de siste årene. Graven hans ligger i hagen. Det er ikke et stort museum, men det er det mest personlige av alle stedene knyttet til ham.
Caprera er forbundet med La Maddalena med en vei over en demning, og øya er ellers naturreservat med skog og badebukter. Åpningstider og omvisninger varierer med sesongen, så sjekk før du tar fergen fra Palau. La Maddalena-arkipelet er et naturlig mål for en dagstur fra nordøstkysten.
Via Garibaldi i hver eneste by
Etter samlingen fikk nesten alle italienske byer en gate eller plass oppkalt etter Garibaldi, gjerne sammen med Cavour, Mazzini og Vittorio Emanuele. Ofte fikk han den fineste. I Genova ble Strada Nuova med renessansepalassene omdøpt til Via Garibaldi, og palassene står i dag på UNESCOs verdensarvliste. I Venezia heter den brede markedsgata i Castello Via Garibaldi, og i Napoli er Piazza Garibaldi den store plassen foran sentralstasjonen. I Milano har jernbanestasjonen Porta Garibaldi navnet hans.
Det er en nyttig vane å legge merke til navnene. Står du på en Piazza Garibaldi, er du ofte ved en av de gamle byportene eller på en plass byen omformet på slutten av 1800-tallet, og en Via XX Settembre viser at byen feiret at Roma ble italiensk i 1870. Kartet over en italiensk by er, med litt øvelse, en lærebok i hvordan landet ble til.