Kongeriket De to Sicilier var staten som omfattet hele Sør-Italia og Sicilia fra 1816 til 1861, styrt fra Napoli av en gren av Bourbon-familien. Det var det største av de italienske statene før samlingen. For en reisende er det mer enn en fotnote: slottet i Caserta, de store museene i Napoli, utgravningene i Pompeii og Herculaneum og en god del av Palermos palasser bærer bourbonernes preg.
Navnet høres rart ut, men forklaringen er enkel. I middelalderen fantes det to riker som begge kalte seg «Sicilia»: selve øya, og fastlandsriket med Napoli som hovedstad. I 1816 ble de to formelt slått sammen til ett kongerike med to deler, og navnet tok vare på begge. I norske tekster ser du det også kalt kongeriket Begge Sicilier. Det er det samme riket.
Hvem var bourbonerne i Napoli?
En sidegren av den spanske kongefamilien, som igjen stammet fra den franske. Karl av Bourbon, sønn av den spanske kongen, tok Napoli og Sicilia i 1734 og ble konge der. Da han arvet den spanske tronen i 1759, lot han riket i sør gå til sønnen Ferdinand, som styrte i over seksti år med avbrudd. Etter ham fulgte Frans I, Ferdinand II og til slutt Frans II, den siste kongen.
Karl var en av de mest byggeglade monarkene i Europa på sin tid. Det er fra ham de store prosjektene kommer: slottet i Caserta, palasset på Capodimonte, de første systematiske utgravningene ved Vesuv og et fattighus i Napoli som var planlagt så stort at det aldri ble ferdig. Han hadde også arvet morens Farnese-samling, og den er grunnen til at et av Europas viktigste antikkmuseer ligger i Napoli og ikke i Roma eller Parma.
Fra Napoleon til 1816
Riket i sør ble revet med i krigene etter den franske revolusjonen. I 1799 ble det utropt en kortvarig republikk i Napoli, og i 1806 tok franskmennene fastlandet. Napoleon satte først broren Joseph og deretter svogeren Joachim Murat på tronen i Napoli, mens Ferdinand flyktet til Sicilia og styrte derfra under britisk beskyttelse. I noen år var Palermo altså hovedstaden for det som var igjen av bourbonernes rike.
Etter Napoleons fall kom Ferdinand tilbake til Napoli, og i 1816 slo han de to delene sammen til Kongeriket De to Sicilier, med seg selv som Ferdinand I. Sicilianerne mistet samtidig mye av sitt eget selvstyre, og det ble en kilde til misnøye på øya resten av rikets historie. Hvordan hele halvøya ble snudd opp ned i de franske årene, hører til Napoleon i Italia. Murats egen slutt kom for øvrig i Calabria, der han ble tatt til fange og skutt i 1815 etter et mislykket forsøk på å ta riket tilbake.
Et rike av opprør
De førtifem årene riket eksisterte, var urolige. Det kom revolusjoner i 1820 og 1848, og begge ganger ble kongen tvunget til å innføre en grunnlov som han senere trakk tilbake. Opprøret som startet i Palermo i januar 1848, regnes som det første i den bølgen av revolusjoner som gikk over Europa det året. Sicilia var i praksis selvstyrt i over et år før bourbonske tropper tok øya tilbake, blant annet med et kraftig bombardement av Messina. Det er derfor Ferdinand II fikk tilnavnet «Re Bomba», bombekongen.
Uroen satte også spor i byene. Ferdinand II lot bygge en tunnel fra slottet i Napoli ned mot sjøen, som vei for soldater og som fluktvei for kongefamilien. Tunnelen er i dag åpen for besøkende, og en omvisning der er en av de beste måtene å forstå frykten i disse årene på. Den er en egen gang, adskilt fra de greske og romerske sisternene, men hører med når du vil se Napoli under jorden. På Procida ble et palass gjort om til fengsel i samme periode, og det var i drift helt til 1988.
Var riket så tilbakeliggende som det sies?
Både ja og nei, og spørsmålet er fortsatt politisk i Italia. Riket hadde Italias første jernbane, strekningen fra Napoli til Portici, åpnet i 1839, og verkstedene som bygget lokomotivene, ligger i dag som jernbanemuseum i Pietrarsa ved Portici. Napoli var en av Europas største byer, med et rikt musikk- og teaterliv, og riket hadde en stor handelsflåte.
Samtidig var det meste av befolkningen fattige landarbeidere uten jord, skolegangen var svak, og store deler av landet var uten veier. Etter samlingen ble det vanlig i nord å beskrive sør som et land som måtte reddes. I dag finnes det bevegelser i sør som minnes bourbonerne med nostalgi og ser samlingen som en erobring. Sannheten ligger et sted imellom, og det er nyttig å vite at samtalen finnes, særlig i Napoli.
Hoffet, operaen og porselenet
Et kongehus trengte et hoff, og hoffet i Napoli satte spor som ikke handler om krig. Karl grunnla en porselensfabrikk på Capodimonte på 1740-tallet, og navnet Capodimonte brukes fortsatt om porselensfigurer, selv om det meste som selges under det navnet i dag er laget langt senere og andre steder. Ekte eldre stykker ser du i museet på Capodimonte, ikke i souvenirbutikkene.
Operahuset Teatro di San Carlo ble åpnet under Karl, og Napoli var i hans og sønnens tid et av de viktigste stedene for italiensk musikk. Komponister fra hele Europa reiste dit for å lære, og byens konservatorier var kjent over hele kontinentet. Vil du høre forestillinger der i dag, er programmet og billettene en del av operalivet i Italia, med sesong om vinteren og våren. Bygningen du ser, er gjenoppbygget etter en brann tidlig på 1800-tallet.
Det er også fra hoffets tid at Napoli fikk mange av de store kirkene og palassene langs hovedgatene. Når byen i dag virker stor, rotete og storslått på samme tid, er det fordi den var en europeisk hovedstad lenge før den ble en italiensk storby.
Slutten i 1860 og 1861
I mai 1860 gikk Garibaldi i land på Sicilia med rundt tusen frivillige. På noen måneder tok de øya og marsjerte nordover gjennom Calabria mot Napoli, som de gikk inn i i september uten kamp. Den unge kongen Frans II trakk seg tilbake til festningen Gaeta nord for Napoli, der den siste bourbonske motstanden kapitulerte i februar 1861, etter en lang beleiring. En måned senere ble kongeriket Italia utropt.
Felttoget gikk via Marsala, Calatafimi og slaget ved Milazzo, og for mange italienere er det Garibaldi personlig, ikke kongen i Torino, som vant sør. Prisen kom etterpå: nye skatter, verneplikt og et opprør på landsbygda som myndighetene kalte banditteri, og som gjorde samlingen i 1861 til noe helt annet i sør enn i nord.
Hvor ser du sporene i dag?
Mest av alt i og rundt Napoli. Listen under er et utvalg av de stedene der bourbonernes rike fortsatt er synlig, og der det er verdt å vite hvem som bygget det.
- Reggia di Caserta. Karl av Bourbons slott, påbegynt i 1752, med hagen og akvedukten som forsynte den. Det viktigste enkeltsporet etter riket, og en dagstur fra Napoli. Den samlede billetten til slottet i Caserta dekker både palasset og parken.
- San Leucio. Silkebyen Ferdinand lot bygge like ved Caserta, med egne vedtekter for arbeiderne. Den er en del av samme verdensarvsted.
- Det arkeologiske museet i Napoli. Farnese-samlingen og funnene fra Vesuv-byene, samlet av bourbonerne.
- Capodimonte. Palasset og parken på høyden over Napoli, bygget for å huse Farnese-maleriene.
- Palazzo Reale i Napoli. Kongeslottet ved Piazza del Plebiscito, der kirken San Francesco di Paola ble reist som takk for at Ferdinand fikk riket tilbake.
- Herculaneum. Utgravningene begynte under Karl, med tunneler gjennom den størknede massen.
Advarsel. Mosaikkavdelingen i det arkeologiske museet i Napoli, med Alexandermosaikken, er stengt 16. september–30. november 2026, og Farnese-samlingen er bare delvis åpen. Planlegger du besøket rundt bourbonernes samlinger, sjekk museets status før du drar.
Palermo og Sicilia
På Sicilia er sporene mindre samlet, men de finnes. Palermo var hovedstad for kongefamilien i de franske årene, og i parken La Favorita i utkanten av byen står Palazzina Cinese, et lystslott i kinesisk stil som Ferdinand tok i bruk i årene hoffet holdt til på øya. Mye av bybildet i sentrum, med de brede aksene og palassene fra 1700- og 1800-tallet, er fra samme tid. Byen har lag fra langt eldre perioder òg, fra araberne til normannerne, og det er blandingen som gjør Palermo til den byen den er.
Hvordan bør du bruke historien på reisen?
Som en nøkkel til Napoli. Byen ser ut som en hovedstad fordi den var en, i over hundre år, for et rike som var større enn noen annen stat på halvøya. Når du står på Piazza del Plebiscito, i tronsalen i Caserta eller foran de store romerske statuene i museet, ser du resultatet av det. Det forklarer også hvorfor mange i Napoli snakker om 1861 med en annen tone enn skolebøkene i Torino.
Vil du se riket i sammenheng, er det enkleste opplegget to dager i Napoli med én av dem brukt i Caserta. Har du mer tid, legger du til Palermo, der den samme historien har en annen, mer siciliansk vinkel.