Napoleon styrte store deler av Italia i knapt tjue år, fra han kom over Alpene med en fransk hær i 1796 til han ble sendt bort for godt i 1815. På den tiden avskaffet han republikker som hadde stått i tusen år, gjorde Milano til hovedstad i et kongerike Italia og tok med seg hestene fra Markuskirken til Paris. Sporene er lette å finne når du vet hva du ser etter: en triumfbue i Milano, en park i Venezia, to små residenser på Elba.
Han var ikke en fremmed her. Familien het Buonaparte og kom fra Toscana og Korsika, han ble født i Ajaccio året etter at Genova hadde solgt øya til Frankrike, og morsmålet hans var italiensk. Det forklarer ikke alt han gjorde med landet, men det forklarer hvorfor italienerne har et mer sammensatt forhold til ham enn resten av Europa. For dem var han både erobreren som tømte kirkene og mannen som viste at grensene på halvøya kunne flyttes.
Fra Nice til Lodi: felttoget som gjorde ham kjent
Våren 1796 fikk den 26 år gamle generalen kommandoen over en sulten og dårlig utrustet fransk armé ved Middelhavskysten. Oppgaven var å binde opp østerrikerne i nord mens hovedstyrkene angrep i Tyskland. I stedet slo han Kongeriket Sardinia ut av krigen i løpet av noen uker, vant slaget ved brua over Adda ved Lodi i mai og marsjerte inn i Milano. Resten av året og vinteren etter gikk med til en lang beleiring av Mantova og en rekke slag i Veneto — Arcole, Rivoli — før festningen overga seg i februar 1797.
Det var dette felttoget som gjorde ham til en politisk skikkelse i Frankrike. Det var også her han lærte å finansiere krigen med landet han sto i: byene betalte kontribusjoner, og kunst og manuskripter fra kirker og fyrstesamlinger ble pakket og sendt nordover. Freden med paven i Tolentino i 1797 hadde en egen liste over verk som skulle utleveres.
Mantova er i dag en av de roligste byene i Lombardia, og lite i sentrum minner om beleiringen. Det er mer å se i Milano, der byen han tok i 1796 ble hovedstaden hans sør for Alpene.
Hvordan falt Republikken Venezia?
Uten et eneste slag om selve byen. Venezia hadde erklært seg nøytral, men franske og østerrikske hærer marsjerte fritt gjennom republikkens fastlandsområder, og etter et opprør mot franskmennene i Verona våren 1797 stilte Napoleon et ultimatum. Den 12. mai 1797 stemte Det store rådet for å oppløse seg selv, og den siste dogen, Ludovico Manin, la ned embetet. En stat som hadde valgt doger siden 700-tallet, forsvant på en formiddag.
Det franske styret varte bare noen måneder. Ved freden i Campo Formio i oktober samme år ga Napoleon Venezia til Østerrike i bytte mot andre områder. Før troppene dro, tok de med seg de fire bronsehestene fra fasaden på Markuskirken til Paris, der de ble satt opp på en triumfbue. De kom tilbake i 1815. Hestene du ser på fasaden i dag, er kopier; originalene står innendørs i basilikaens museum.
Venezia ble lagt til Napoleons kongerike Italia fra 1806, og i årene som fulgte ble byen bygget om mer enn den var blitt på lenge. Klostre og kirker ble opphevet og revet, og i Castello ble et helt område gjort om til den offentlige parken som i dag kalles Giardini. Kirkegårdsøya San Michele ble opprettet fordi de franske reglene forbød begravelser inne i byen. Og på Markusplassen ble kirken San Geminiano revet for å gi plass til en ny fløy mot vest, Ala Napoleonica, der du i dag går inn til Museo Correr. Karnevalet ble forbudt i samme periode og var borte i nesten to hundre år, så karnevalet i Venezia slik du møter det i dag, er en gjenoppfinnelse fra 1979.
Milano som hovedstad: republikk og kongerike
I nord laget Napoleon først søsterrepublikker etter fransk mønster. Den cisalpinske republikken fra 1797 hadde Milano som hovedstad og ble i 1802 omdøpt til Den italienske republikk, med Napoleon som president og milanesen Francesco Melzi d'Eril som visepresident. I 1805, året etter at han hadde kronet seg til keiser i Paris, gjorde han republikken til Kongeriket Italia og kronet seg selv til konge i domkirken i Milano den 26. mai. Han brukte den gamle jernkronen fra Monza, og ordene han skal ha sagt — «Gud har gitt meg den, ve den som rører den» — ble kongerikets motto. Stesønnen Eugène de Beauharnais styrte som visekonge.
Kongeriket omfattet aldri hele Italia. Det besto av Lombardia, Veneto og store deler av Emilia-Romagna og Marche, mens Piemonte, Liguria, Toscana og etter hvert Roma ble innlemmet direkte i Frankrike. Sør for Kirkestaten lå Kongeriket Napoli, som Napoleon ga først til broren Joseph og i 1808 til svogeren Joachim Murat.
Milano fikk det som hører til en hovedstad. Fasaden på domkirken i Milano ble fullført på Napoleons ordre etter å ha stått uferdig i århundrer. Bak borgen ble de gamle festningsverkene revet og gjort om til eksersisplass, med en arena i romersk stil og en seiersbue som først sto ferdig etter at østerrikerne hadde kommet tilbake — begge ligger i parken bak Sforzaslottet. Og kunsten fra de opphevede klostrene ble samlet i Brera, som åpnet som galleri i 1809.
Paven, Murat og kunsten som dro til Paris
Kirkestaten ble behandlet hardest. Roma ble okkupert i 1798 og gjort til republikk, og pave Pius VI døde som fange i Frankrike året etter. Hans etterfølger Pius VII inngikk et forlik med Napoleon og deltok til og med ved keiserkroningen i Paris, men i 1809 ble Kirkestaten innlemmet i Frankrike, og paven ble ført bort og holdt i fangenskap i nesten fem år. Paven fikk Kirkestaten tilbake i 1815 og beholdt Roma til den italienske hæren tok byen i 1870.
I 1809 ble Napoleons søster Elisa storhertuginne av Toscana. Hun hadde alt fått Lucca som fyrstedømme i 1805, og Lucca er et av de få stedene der tiden hennes fortsatt merkes i bybildet, med plassen foran fyrstepalasset som ble ryddet under henne. En annen søster, Paolina, giftet seg inn i Borghese-familien i Roma. Mannen hennes solgte hundrevis av antikke skulpturer til svogeren, og de står i dag i Louvre. Paolina selv ligger igjen i villaen, hugget i marmor av Canova — hun er det første store verket du møter i Galleria Borghese.
Murat ble i Napoli til 1815. Han prøvde å bytte side da keiserriket falt, gikk i land i Calabria for å ta tilbake tronen og ble tatt til fange og skutt i borgen i Pizzo i oktober 1815. Borgen ligger ved kanten av sentrum og er et greit stopp på en tur langs kysten.
Kunstverkene som ble sendt til Paris etter Tolentino og de andre fredsavtalene, kom delvis tilbake etter 1815. Billedhoggeren Antonio Canova ble sendt av paven for å forhandle, og blant det som kom hjem, var Laokoon-gruppen og Apollo Belvedere, som står i Vatikanmuseene i dag. Mye annet ble aldri returnert.
Elba: øya han fikk, og som han forlot
Etter nederlaget i 1814 fikk Napoleon beholde keisertittelen og ble gjort til fyrste over Elba. Han gikk i land i Portoferraio 4. mai 1814 og dro igjen 26. februar 1815, til de hundre dagene som endte ved Waterloo. Øya har to residenser fra oppholdet: Palazzina dei Mulini inne i Portoferraio og Villa San Martino i dalen utenfor byen. Begge er statlige museer. Staten har satt i gang restaurering av dem, så sjekk hvilken som er åpen før du legger dagen etter det. Fergen fra Piombino tar deg over, og Elba har nok strender, gruvespor og fjellstier til at Napoleon blir en halv dag av oppholdet, ikke hele.
Flagget han innførte, hvitt med et rødt skråbånd og tre gylne bier, er fortsatt Elbas flagg. Det er det mest synlige sporet etter oppholdet, og det finnes på alt fra offisielle skilt til suvenirer.
Visste du? Wienerkongressen i 1815 satte de gamle fyrstene tilbake, men Republikken Venezia og Republikken Genova ble ikke gjenopprettet. Venezia gikk til Østerrike og Genova til Kongeriket Sardinia.
Hva lå igjen da han var borte?
Mer enn grensene skulle tilsi. Selv om fyrstene kom tilbake, hadde en hel generasjon italienere levd under felles lovbok, felles mål og vekt, folkeregistre, et moderne skattevesen og en hær der offiserer fra Milano, Bologna og Ancona tjente side om side. Det trefargede flagget ble tatt i bruk av en av søsterrepublikkene i 1797. Opphevelsen av klostrene flyttet eiendom og kunst over på offentlige hender, og mange av museene du går i i dag, er bygget på den.
Derfor er Napoleon-tiden startpunktet i nesten alle fortellinger om hvordan Italia ble ett land. Opprørene, krigene og Garibaldis tog i de neste femti årene fikk navnet Risorgimento, og de endte med kongeriket i 1861. Italienske historikere diskuterer fortsatt hvor mye av dette som var hans plan og hvor mye som var en bivirkning av at han trengte soldater og penger.
Hvor ser du sporene i dag?
Du trenger ikke planlegge en egen reise. De fleste sporene ligger midt i byer du uansett besøker, og det lønner seg mer å vite hva du ser på enn å lete etter dem.
- Venezia: Ala Napoleonica på vestsiden av Markusplassen, der Museo Correr har inngangen. Bronsehestene i museet i Markuskirken. Giardini og den brede Via Garibaldi i Castello, som er en gjenfylt kanal fra samme tid. Kirkegårdsøya San Michele fra båten mot Murano.
- Milano: Domkirkefasaden, Arco della Pace i enden av parken bak borgen, og Canovas bronsestatue av Napoleon som den fredsbringende krigsguden Mars midt i gårdsplassen i Brera.
- Roma: Museo Napoleonico i Palazzo Primoli ved Tiberen, et kommunalt museum om Bonaparte-familiens liv i byen etter 1815. Full billett for besøkende som ikke bor i Roma er 7,50 euro (2026), og museet er lite nok til en time. Paolina i Galleria Borghese.
- Toscana: De to residensene på Elba, og Lucca.
- Calabria: Borgen i Pizzo, der Murat ble henrettet.
Tips. Står du foran et museum i Italia som holder til i et tidligere kloster, er sjansen stor for at klosteret ble opphevet under Napoleon. Spør etter årstallet på skiltet ved inngangen — det forklarer ofte hvorfor altertavlene henger der de gjør.
Den største skuffelsen for mange er at det ikke finnes ett samlet Napoleon-sted i Italia. Residensene på Elba er små og enkle, og Museo Napoleonico handler mer om familien enn om keiseren. Det interessante er ikke gjenstandene, men hvor mye av det vanlige bybildet i Venezia og Milano som ble til på de få årene han styrte.