Como er en by, ikke en feriestasjon. Den har rundt åttifire tusen innbyggere, et rutenett av gater lagt ut av romerne, en katedral som tok tre og et halvt århundre å bygge, og en silkeindustri som fortsatt leverer til motehusene i Milano. De fleste nordmenn ser den fra togvinduet på vei til fergen. Det er en tabbe som koster deg en halv dag du kunne hatt.
Byen ligger helt sør i den vestlige armen av Comosjøen, klemt mellom vannet og bratte åser på tre sider. Det gjør sentrum kompakt: fra bryggene ved vannet til den gamle bymuren er det ti minutters gange, og alt du skal se ligger innenfor den firkanten. Kabelbanen som tar deg opp i åsen bak, går fra en stasjon like ved promenaden.
Byen romerne la ut
Como het Novum Comum og ble anlagt på nytt av Julius Cæsar rundt 59 før vår tidsregning, på flat grunn ved sjøens sørende. Gatenettet fra den gangen ligger der ennå: rette gater i rette vinkler, med kvartaler i firkant, noe du merker med en gang du kommer inn i den gamle bykjernen. Det er uvanlig i Nord-Italia, der de fleste gamle bysentre er vokst fram i buer og krokveier.
Rundt kjernen står middelalderens bymur med tårn. Porta Torre fra 1192 er den best bevarte og står i sørenden av sentrum, og de andre tårnene stikker opp mellom husene hvis du vet hvor du skal se. To av Romerrikets mest siterte forfattere kom herfra, Plinius den eldre og Plinius den yngre, og byen har aldri sluttet å minne om det.
Katedralen og de to hedningene ved døra
Duomo di Como ble påbegynt i 1396 og sto ferdig først rundt 1740. Det betyr at bygningen går fra sengotikk i fasaden, gjennom renessanse i skipet, til en barokk kuppel på toppen, uten at det virker rotete — den er en av de tydeligste stedene i Italia å se hvordan én bygning skifter stil mens den bygges. Kuppelen ble tegnet av Filippo Juvarra, den samme arkitekten som sto bak flere av kongebygningene i Torino.
Det som gjør fasaden merkelig, er de to sittende figurene på hver side av hovedportalen. De forestiller de to Plinius-forfatterne — begge hedninger, begge døde lenge før kristendommen nådde hit — plassert på ytterveggen av en katedral fordi byen ville hedre sønnene sine. Så vidt man vet er det ingen andre kirker i Europa med samme arrangement. Innvendig henger en samling flamske billedtepper fra 1500-tallet. Hvordan kirken står seg mot de andre store i landet, er tema i de vakreste kirkene i Italia.
Klint inntil katedralen står Broletto, det gamle rådhuset fra 1200-tallet, i vekslende hvit, grå og rosa marmor med en åpen buegang i første etasje. Vil du se noe eldre og roligere, gå tjue minutter sørvestover til Basilica di Sant'Abbondio: en romansk kirke fra 1000-tallet med fem skip, to klokketårn og en apsis full av fresker fra 1300-tallet. Den er nesten alltid tom.
Silken: fra kokong til trykkeri
Como har levd av silke siden 1400-tallet, og byen er fortsatt Europas viktigste sted for silketrykk og etterbehandling. Det som har endret seg, er at råvaren ikke lages her lenger: silkeormene og spinningen flyttet til Asia i løpet av 1900-tallet, mens veving, farging, trykk og kvalitetskontroll ble igjen. Går du inn i et motehus i Milano eller Paris og tar på et silkeskjerf, er sjansen stor for at stoffet har vært gjennom en fabrikk i denne dalen.
Museo Didattico della Seta, silkemuseet litt utenfor sentrum, viser maskinene: spolerammer, vevstoler, trykkvalser og fargelaboratorier fra hele forrige århundre, satt opp i den rekkefølgen prosessen faktisk går. Det er teknisk snarere enn vakkert, og det er akkurat derfor det er verdt en time — du forstår hva byen har holdt på med.
Butikkene i sentrum selger skjerf, slips og stoff i alle prisklasser, og det er stor forskjell på dem. Et skjerf til femten euro i en suvenirbutikk er ikke laget her; et fra et utsalg med produsentnavn og opprinnelse på merkelappen er det som regel. Hva som lønner seg å handle i Italia og hvilke tollgrenser som gjelder på vei hjem, står i gjennomgangen av shopping i Italia.
Kabelbanen opp til Brunate
Funikularen fra Como opp til Brunate har gått siden 1894 og er en av de eldste i landet som fortsatt er i drift. Turen tar sju minutter og løfter deg rundt fem hundre høydemeter opp i åssiden bak byen. I 2026 kostet den 3,60 euro én vei og 7,20 euro tur-retur. Vognen går med korte mellomrom fra tidlig morgen til sent på kveld, og siste avgang ned er verdt å notere seg hvis du spiser oppe.
Brunate er en liten fjellandsby med villaer fra tidlig 1900-tall og utsikt ned over hele den sørlige armen. Går du videre en halvtimes tid oppover, kommer du til Faro Voltiano, et fyrtårn i stein reist i 1927 til hundreårsdagen for Alessandro Voltas død. Du kan gå opp i tårnet, og derfra ser du sjøen, Po-sletta og på klare dager Alpene. Det er den beste utsikten i hele sørenden, og den koster nesten ingenting.
Tips. Ta kabelbanen opp sent på ettermiddagen i stedet for midt på dagen. Sola står da vestover og lyser opp fjellsidene på motsatt bredd, køen ved nedre stasjon er kortest, og turen ned i skumringen med byen opplyst nedenfor er en helt annen tur enn den samme strekningen klokka to.
Rasjonalismen ingen forventer
Como er det viktigste stedet i Italia for arkitektur fra mellomkrigstiden, og det skyldes én mann: Giuseppe Terragni, som var født og arbeidet her. Bygningene hans står fortsatt, midt i byen, og de er tilgjengelige å se utenfra selv om de i dag brukes til andre formål.
Den mest kjente er en kontorbygning fra 1930-tallet rett bak katedralen, en hvit kube med et rutenett av åpninger i fasaden, tegnet som partikontor under fascismen og i dag i offentlig bruk. Novocomum, en boligblokk fra slutten av 1920-tallet ved vannet, ble så omstridt da den sto ferdig at byen nesten stanset den. Ved promenaden står også Monumento ai Caduti, et krigsmonument i stein bygget etter tegninger av Antonio Sant'Elia, futuristen fra Como som falt i første verdenskrig. Ingen av dem tar mer enn noen minutter, og de ligger på samme runde som alt annet.
Villa Olmo og promenaden vestover
Fra Tempio Voltiano, den runde nyklassiske bygningen ved vannet som rommer Alessandro Voltas egne instrumenter, går en promenade vestover langs bredden. Den er flat, den er gratis, og etter en snau halvtime ender den ved Villa Olmo, en nyklassisk villa fra slutten av 1700-tallet med en offentlig park som er åpen for alle. Huset brukes til utstillinger og er åpent når det er noe på plakaten.
Ved siden av parken ligger byens friluftsbad, med basseng ute og en badeplass ved sjøen. Det er stedet folk fra Como faktisk tilbringer sommerdagene, og det er verdt å vite om når du står i sentrum og lurer på hvor det går an å bade — det gjør det nemlig ikke ved bryggene. Promenaden fortsetter videre vestover mot Cernobbio, som du også kan ta rutebåten til.
Hvilken stasjon skal du til?
Como har to, og de går til hver sin stasjon i Milano. Como San Giovanni ligger vest for sentrum, på hovedlinjen mot Sveits, og betjenes av tog fra Milano Centrale på rundt førti minutter. Como Lago ligger nede ved vannet, få meter fra bryggene, og betjenes av tog fra Milano Cadorna på i overkant av en time.
Forskjellen betyr noe. San Giovanni er raskest, men ligger en tolv minutters gange opp en bakke fra vannet. Como Lago er tregere, men setter deg av rett ved båtene og promenaden. Skal du videre med rutebåt samme dag, og særlig hvis du har bagasje, er Como Lago som regel det riktige valget. Hvordan togsystemet og billettene henger sammen, står i tog i Italia, og hvordan turen legges opp på en dag, i oversikten over dagsturene fra Milano.
Er Como verdt en overnatting?
Ja, hvis du kommer sent eller drar tidlig, og ja hvis budsjettet er stramt. Byen har hoteller i alle prisklasser, restauranter som ikke lever av dagsturister, og et prisnivå som ligger tydelig under Bellagio og midtsjøen. Til gjengjeld bor du i en by, ikke ved en innsjø: du ser vannet fra promenaden, men ikke fra vinduet, med mindre du betaler for det.
Skal du bruke flere dager på selve sjøen, er svaret et annet. Da bør du bo lenger nord, ved en fergebrygge, i Varenna eller Menaggio, og heller ta Como som en dag i begynnelsen eller slutten av oppholdet. Fra bryggene her går rutebåtene nordover forbi villaene, blant dem Villa del Balbianello, og den langsomme turen er en severdighet i seg selv — hvordan båtruter fungerer ellers i landet, står i oversikten over båtturer i Italia.
Como fungerer dessuten hele året, i motsetning til resten av sjøen. Butikkene, restaurantene og museene holder åpent i november og februar, og en helg her om vinteren er fullt mulig selv om villaene og båtrutene ligger nede. Hvordan sesongene fordeler seg for landet som helhet, står i gjennomgangen av beste reisetid til Italia.