Panarea

Publisert 21. oktober 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Panarea er den minste av de bebodde eoliske øyene og den som koster mest å bo på. Den passer best som dagstur eller for to–tre netter i juni eller september, når du kan gå hele øya til fots, bade fra svabergene og spise ute uten å kjempe om bordet. I august er den noe annet: et sommersted for yachter og nattklubbgjester, med priser deretter.

Øya ligger mellom Lipari og Stromboli, nordøst i den buen av sju vulkanøyer som går ut fra Sicilias nordkyst. Den hører administrativt til Lipari kommune og har bare én virkelig bebyggelse, en sammenhengende rad med hvite hus langs østsiden fra Ditella i nord, gjennom havnegrenda San Pietro og ned til Drauto. Vestsiden er bratt og nesten folketom. Rundt Panarea ligger en håndfull holmer — Basiluzzo, Dattilo, Lisca Bianca, Bottaro og noen skjær — som er restene av det som en gang var et større vulkansk byggverk, og det er de som gjør farvannet her til et av de mest interessante i øygruppen.

Hvorfor Panarea er så dyr

Panarea ble et feriested for velstående italienere fra Milano og Roma på 1960- og 70-tallet, og ryktet har festet seg. Det er få senger, ingen plass til å bygge flere, og etterspørselen er konsentrert i noen få sommeruker. Alt som spises og drikkes på øya, kommer med båt. Resultatet er at et rom som ville kostet en middels sum på Lipari, koster det dobbelte eller mer her i juli og august, og at en enkel middag ved havnen sjelden er enkel i prisen.

Det betyr ikke at øya er pretensiøs hele året. Utenfor de seks–sju hektiske sommerukene er San Pietro en liten havnegrend med en kirke, noen butikker, et par barer og folk som kjenner hverandre. Det er da Panarea er hyggeligst, og da faller romprisene mellom høy- og lavsesong mer her enn på fastlandet.

Nattelivet er grunnen til at mange har hørt om øya. Rundt midten av august fylles havnen med motorbåter og seilbåter fra hele Middelhavet, og festene går til langt på natt. Kommer du for å sove godt og gå tidlig på tur, er dette ukene du skal unngå.

Hvordan kommer du til Panarea?

Med hurtigbåt, nesten alltid. Liberty Lines kjører linjen Milazzo–Panarea–Stromboli, og i sommerruten 2026 gikk det sju avganger om dagen fra Milazzo til Panarea og Stromboli. Båtene går innom Vulcano og Lipari underveis, så overfarten tar lengre tid enn avstanden tilsier. I vinterruten fra 1. oktober 2026 er tabellen langt tynnere: fire avganger fra Milazzo mot Panarea er oppført, og tabellen merker flere avganger som gjeldende bare enkelte ukedager. Sjekk dagen du skal reise, ikke uken.

Havnebyen Milazzo med parkeringsanleggene og billettlukene er utgangspunktet for de fleste, og fra Catania eller Palermo tar du deg dit med leiebil eller buss. Fra Lipari er Panarea en kort hurtigbåttur, og mange bor der og tar Panarea som dagstur. Bilfergene til Caronte & Tourist Isole Minori, som fortsatt heter Siremar på skiltene, anløper også øya på noen av rutene, men de går sjeldnere og er mest aktuelle når sjøen er for urolig for hurtigbåtene.

Advarsel. Hurtigbåtene innstilles ved sterk vind, også om sommeren. Panarea har ingen flyplass og ingen annen vei ut. Bo aldri på øya natten før flyet hjem — sov på Lipari eller i Milazzo, så har du flere avganger og fergen å falle tilbake på.

Å komme seg rundt uten bil

Panarea har ingen vanlig biltrafikk for besøkende. Veiene er smale stier og gater med trapper, og transporten foregår med elektriske småkjøretøy som fungerer som drosjer og henter bagasjen ved kaia. Hotellene sender som regel noen ned når du kommer. Resten går du. Øya er så liten at det knapt finnes en tur som trenger mer enn føttene, men stiene er steinete og det er bratt opp fra sjøen, så sko med såle er et bedre valg enn sandaler.

Bilen lar du stå i Milazzo. Det er ingen steder å kjøre den, og regionen har de siste somrene begrenset biltrafikken for ikke-fastboende på Eoliene.

Langs kysten går drosjebåter og små turbåter fra San Pietro. De er den enkleste måten å nå badeplassene på vestsiden og holmene, og de fleste tar deg med rundt hele øya på et par timer med stopp for bading. Pris avtales på kaia, og den varierer med sesong og hvor mange dere er.

Cala Junco og den forhistoriske landsbyen

Den mest kjente utflukten på øya er en spasertur sørover fra San Pietro, forbi Drauto og stranden Zimmari, til odden Capo Milazzese. Her ligger restene av en landsby fra bronsealderen: grunnmurene av runde og ovale hytter på en flat klippehylle med stup ned mot sjøen på tre sider. Stedet ble gravd ut av arkeologen Luigi Bernabò Brea etter andre verdenskrig, og funnene, blant dem keramikk som viser kontakt med det mykenske Hellas, står i det arkeologiske museet på Lipari som bærer hans navn. Selve utgravningsfeltet er åpent, ugjerdet og uten billett — det er grunnmurer og utsikt, ikke et museum.

Rett nedenfor odden ligger Cala Junco, en liten bukt med runde steiner og klart, grønnblått vann mellom to klippevegger. Den er øyas postkortmotiv og fortjener ryktet, men den er liten. Midt på dagen i juli og august ankrer båtene tett i bukta, og det er trangt på steinene. Gå tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen, ha med vann, og regn med at stien ned det siste stykket er ujevn.

Sandstrand finnes nesten ikke. Zimmari, sør for Drauto, er det nærmeste øya kommer, med mørk sand og noen solsenger om sommeren. Ellers bader man fra svaberg, steinbukter og båt, og det er dette som gjør Panarea til et godt sted for snorkling. Blant de fineste badebuktene i Italia hører Cala Junco med på grunn av vannet, ikke på grunn av plassen.

Calcara og vulkanen som fortsatt puster

På nordøstsiden, nedenfor Ditella, ligger Calcara, en steinstrand der bakken damper. Fumarolene her slipper ut vanndamp og svovelholdige gasser gjennom sprekker i bakken, og steinene er farget gule og hvite av avleiringene. Det er ingen severdighet i vanlig forstand, ingen skilt og ingen billett, men det er den tydeligste påminnelsen om at Panarea ikke er en utdødd vulkan. Hold deg unna de varmeste flekkene, og ikke legg deg ned i fordypningene der gass kan samle seg.

Under vann er aktiviteten enda tydeligere. Mellom holmene øst for øya stiger gassbobler opp fra havbunnen, og i november 2002 kom det et kraftig utslipp av gass nær Bottaro som fikk vannet til å koke på overflaten og satte i gang overvåking som har fortsatt siden. For dykkere er boblefeltene noe av det merkeligste Middelhavet har å by på, og ved dykking i Italia krever sentrene sertifikat og loggbok før de tar deg med dit.

Holmene er dessuten verdt en båttur for sin egen del. Basiluzzo, den største, har rester etter romersk bebyggelse og bratte vegger som stuper rett i sjøen. Lisca Bianca har fått navnet etter de hvite, gassomdannede klippene. Ingen av dem har fast bosetting.

Punta del Corvo og stiene på vestsiden

Øyas høyeste punkt, Punta del Corvo, nås på sti fra bebyggelsen ved Ditella eller fra San Pietro. Turen går gjennom makkia og tørre terrasser, og fra toppen ser du hele øygruppen: Stromboli i nordøst, Salina og Lipari i vest, og på klare dager Sicilia og Calabria. Den er kort nok til å gjøres før frokost, men den er bratt og helt uten skygge. Gå om morgenen fra juni til september.

Vestsiden faller rett i havet, og det er her du merker hvor lite av øya som faktisk er bebodd. Stiene er uregelmessig merket og kan være gjengrodd. Det er ingen kiosker, ingen vannposter og lite mobildekning i enkelte søkk. For den som er vant til fjellturer hjemme, er dette korte og enkle turer, men ta med mer vann enn du tror. Sammenlignet med vandring på Sicilia ellers, på Etna og i Madonie, er Panarea en formiddag, ikke en tur.

Dagstur eller overnatting?

Begge deler fungerer, og valget handler om hva du vil se. Som dagstur fra Lipari får du San Pietro, Cala Junco og en båttur rundt holmene, og det er nok for de fleste. De organiserte båtturene fra Lipari og Milazzo kombinerer gjerne Panarea om ettermiddagen med Stromboli om kvelden, slik at du ser Sciara del Fuoco i mørket før båten går tilbake. Det er en lang dag med mye sjø, men den mest effektive måten å få med seg begge øyene på. Vil du opp på selve vulkanen, krever Stromboli guide over en viss høyde, og da må du overnatte der.

En overnatting gir deg det dagsturistene går glipp av: kvelden og morgenen. Når de siste båtene har gått, er San Pietro stille, og lyset over Stromboli i soloppgangen er grunnen til at folk kommer tilbake. Bor du to netter, rekker du Punta del Corvo, Calcara og en lang ettermiddag i en bukt uten å skynde deg.

Når er det best å reise?

Juni og september. Sjøen er varm nok til bading, båtene går etter sommerruten eller nesten, og øya har et normalt prisnivå etter egen målestokk. Juli er fin, men dyrere, og august er høysesong i ordets fulleste betydning, med full havn, fulle restauranter og høyest pris. I mai og oktober er det stille og billigere, men vannet er kaldere og en del steder holder ikke åpent hele tiden.

Fra slutten av oktober til påske stenger nesten alt. Det bor bare noen få hundre mennesker på øya året rundt, og hurtigbåtene går sjeldnere. Den som kommer i februar, får en vakker, men tom øy uten åpne hoteller å velge mellom. De fleste som vil se De eoliske øyer om vinteren, gjør det klokt i å bo på Lipari, som har folk og åpne butikker hele året.

Et siste råd: bestill overnatting tidlig hvis du først skal bo her i sesongen. Det finnes få rom, og de beste går månedsvis i forveien. Er alt fullt, bo på Salina, som har flere rom og roligere priser, og ta Panarea som dagstur derfra.