Basilicata er en innlandsregion med to smale utganger til havet. Den ene ligger mot Det joniske hav i sørøst og er flat og lite besøkt. Den andre er Maratea: tretti kilometer bratt tyrrhensk kyst mellom Campania i nord og Calabria i sør, med fjell som faller rett i sjøen og en Kristus-statue av hvit marmor på toppen.
Det er hele regionens andel av Tyrrhenhavet, klemt inn mellom to naboer som har hundrevis av kilometer hver. Kysten er derfor kort, tett og uvanlig dramatisk, og den er blitt et av Sør-Italias dyrere feriesteder — ikke fordi den er internasjonalt kjent, men fordi italienere med penger har kommet hit siden 1960-tallet.
Byen som ligger et sted du ikke finner den
Det første som forvirrer folk, er at «Maratea» ikke er ett sted. Kommunen består av rundt tjue grender fordelt oppover fjellsiden og langs kysten, og de har alle Maratea i adressen.
Selve byen, il borgo, ligger 300 meter over havet i en fold i fjellsiden, uten sjøutsikt fra de fleste gatene. Den er en tett middelalderby med smale gater, et uvanlig antall små kirker og kapeller på et lite område, og et hovedtorg med kaféer og et par restauranter. Det er her folk faktisk bor, og det er her byen fortsatt fungerer om vinteren.
Nede ved sjøen ligger Porto di Maratea, en liten havn med fiskebåter, restauranter og et par hoteller. Fiumicello like ved har byens eneste ordentlige sandstrand. Og oppe på fjellet over det hele står statuen. Bestiller du overnatting, sjekk hvilken av delene du havner i — forskjellen mellom å bo i borgoen og å bo ved havnen er en bratt kjøretur med hårnålssvinger, og den gjør du ikke etter to glass vin.
Kristusstatuen på Monte San Biagio
På toppen av fjellet rett over byen står en Kristus-figur i hvit Carrara-marmor og betong, 21 meter høy, med et armspenn på rundt 19 meter. Den ble laget av den florentinske billedhuggeren Bruno Innocenti mellom 1963 og 1965.
To detaljer gjør den uvanlig. Den vender ryggen mot havet og ser innover mot fjellene, ikke utover som forbildet i Rio de Janeiro. Og armene er ikke strukket rett ut, men skrår svakt oppover, slik at figuren ligner mer på en som løfter enn på et kors. Ansiktet er stilisert og glatt, uten detaljer.
Ved siden av statuen ligger Santuario di San Biagio, byens gamle valfartskirke, og restene av den opprinnelige bosetningen — det var her Maratea lå før byen flyttet ned i fjellsiden. Veien opp er smal og bratt, og om sommeren stenges den siste biten for privatbiler, med skyttelbuss fra en parkering lenger nede. Utsikten dekker hele kysten fra Campania til Calabria.
Hvor bader du i Maratea?
Kysten er nesten utelukkende klippe. Det finnes én stor sandstrand, Spiaggia Nera ved Fiumicello, og navnet kommer av at sanden er mørk fordi den inneholder vulkansk materiale — det er uvanlig på denne kysten og overrasker folk som har sett bilder fra Tropea.
Resten av badeplassene er små bukter av grus, stein eller mørk sand, og mange av dem nås ikke fra veien. Cala Jannita, Macarro og Marina di Maratea er de som har adkomst; flere av de fineste, som Grotta della Scala og buktene mellom Acquafredda og Cersuta, krever båt eller en bratt sti.
Det er derfor båt er den beste pengebruken her. Fra havnen går det korte turer langs kysten om sommeren, og de tar deg til grotter og bukter du ellers ikke kommer til. Vannet er dypt og klart, og det er ingen barnestrand — bunnen faller raskt overalt. Hvordan de betalte strandanleggene fungerer og hva som er gratis, står i forklaringen av hvordan en italiensk strand fungerer, og hvor båtturer i landet er verdt pengene, i gjennomgangen av båtturer i Italia.
Advarsel. Kystveien SS18 gjennom Maratea er smal, svingete og går høyt over sjøen med få rekkverk og enda færre plasser å parkere. Om sommeren står den stille i begge retninger midt på dagen. Regn med at tolv kilometer tar en halvtime, og ikke planlegg to strender på samme dag.
Hva er det med de førtifire kirkene?
Maratea markedsføres som «byen med 44 kirker», og tallet dukker opp overalt. Det er ikke helt oppspinn, men det krever en forklaring: tallet omfatter hele kommunen med alle grendene, og det teller med små kapeller, private husalter og kirker som ikke lenger er i bruk.
Forklaringen på hvorfor det er så mange, er interessant nok i seg selv. Maratea var i flere hundre år et selvstendig lite samfunn med sterke adelsfamilier, og hver av dem bygget sitt eget kapell som statusmarkering. Det samme skjedde i grendene, der hver bosetning ville ha sin egen kirke i stedet for å gå til nabogrenda.
I praksis er det tre du bør se: Basilica di San Biagio oppe på fjellet, Chiesa dell'Annunziata i borgoen med utsikt over dalen, og Santa Maria Maggiore på hovedtorget. Resten er lukket det meste av året.
Fjellet bak kysten
Det som skiller Maratea fra andre kystbyer i sør, er hvor bratt landet stiger. Monte Crivo og Monte Coccovello bak byen når over 1 200 meter, og avstanden fra strandkanten til tregrensen er få kilometer i luftlinje. Det gir et landskap der du ser snø på toppene og folk i badetøy i samme blikk i mars.
Det går merkede stier oppover, og den mest brukte følger den gamle pilegrimsveien fra borgoen til helligdommen på Monte San Biagio — en drøy times gange i bratt terreng, med utsikt hele veien og med skygge bare i første halvdel. Går du den, gjør det tidlig på morgenen.
Lenger nord ligger nasjonalparken Cilento, og lenger sør Pollino, som er Italias største nasjonalpark og deles mellom Basilicata og Calabria. Begge er innenfor rekkevidde på en dagstur, og begge er nesten uten besøkende utenfor de italienske sommerukene.
Passer Maratea for deg?
Stedet deler folk ganske skarpt, og det er verdt å vite hvilken side du havner på før du bestiller.
Passer deg som…
- vil ha dramatisk kyst uten Amalfikystens trengsel og priser
- liker å komme deg til badeplassen med båt eller til fots
- vil bo i en ekte liten by og ikke i et feriested
- skal bryte opp en lang kjøretur mellom Napoli og Calabria
Passer dårlig hvis…
- dere har små barn og trenger lang, grunn sandstrand
- du ikke vil kjøre bratte hårnålssvinger hver dag
- du er ute etter uteliv og et stort restaurantutvalg
- du reiser utenfor mai til september, når det meste er stengt
Egen togstasjon på hovedbanen
Maratea har egen togstasjon på hovedbanen langs Tyrrhenhavet mellom Napoli og Reggio Calabria, og det er en reell fordel. Regiontog stopper der flere ganger daglig, og enkelte hurtigtog om sommeren. Stasjonen ligger nede ved kysten, et stykke fra både borgoen og havnen, så du trenger buss eller drosje derfra. Hvordan togsystemet henger sammen, står i gjennomgangen av tog i Italia.
Med bil er det rundt to timer fra Napoli, halvannen time fra Salerno og to og en halv time til Tropea i Calabria. Motorveien A2 går inne i landet, og du kjører de siste tjue kilometrene på fylkesvei ned til kysten. Nærmeste flyplass er Napoli. Hvilken flyplass som passer til hvilken del av landet, står i oversikten over flyplassene og reisemålene i Italia.
Parkering er den store daglige irritasjonen. Både borgoen og havnen har begrenset kapasitet, mye av den er avgiftsbelagt i sesongen, og ved strendene fylles plassene før ni om morgenen i august. Finner du en ledig plass, sjekk fargen på stripene før du går fra bilen; parkering i Italia forklarer hvorfor.
Hvor lang tid trenger du, og når
Tre til fire netter er passe. Da rekker du borgoen, statuen, to–tre bukter, en båttur og en kjøretur nordover mot Cilento eller sørover inn i Calabria. Lenger enn en uke blir stedet lite, med mindre båtturene og fjellstiene er hovedsaken.
Kom i juni eller september. Juli fungerer. August er den ene å styre unna: italienere fra Napoli og Salerno ferierer her, kystveien står, prisene topper seg, og de små buktene er fulle. Fra november til påske er halve stedet stengt, og borgoen er nesten folketom.
Den ærlige innvendingen mot Maratea er at det er dyrt for det du får. Prisnivået ligger nærmere Amalfikysten enn resten av Basilicata, uten at stedet har tilsvarende utvalg av restauranter eller severdigheter. Kombinerer du det med Matera og huleboligene i Sassi tre timer østover, får du derimot en region som viser to helt ulike sider av seg selv — hvordan de øvrige delene av Sør-Italia ligger an, står i oversikten over Calabria og i sammenligningen av Nord-Italia og Sør-Italia.
