Noen av dem er ruiner uten tak. Noen er hoteller. Og noen er i full drift, med munker som synger tidebønner mens du står bakerst i kirken og lurer på om du har lov til å være der. Det har du. Italienske klostre tar imot besøkende av gammel vane — gjestfriheten står i regelen deres — men reglene på stedet er annerledes enn i en katedral, og det er verdt å vite dem før du står i porten.
Klosteret som institusjon begynte i Italia. Benedikt av Nursia skrev regelen sin på Montecassino på 500-tallet, og den ble mønsteret for hele det latinske Europa: bønn, arbeid og lesning fordelt over døgnet, i et hus som skulle forsørge seg selv. Det er grunnen til at anleggene ser ut som de gjør — kirke, korsgang, kapittelsal, sovesal, kjøkkenhage og verksted rundt en firkant, og alt sammen plassert der ingen kom forbi.
Hva er forskjellen på et kloster, en abbedi og en certosa?
En abbazia er et kloster som ledes av en abbed og er selvstendig. Et monastero er et klosterhus mer generelt, og et convento er huset til en tiggerorden — fransiskanere og dominikanere — som til forskjell fra benediktinerne bevisst la seg midt i byene i stedet for ute på landet. Derfor ligger Santa Croce i Firenze og Santa Maria Novella i sentrum, mens abbediene ligger avsides.
En certosa er noe helt eget. Kartusianerne levde som eneboere, ikke i fellesskap, og hver munk hadde sin egen lille bolig med hage rundt en enorm korsgang. Det gjør et kartusianeranlegg lett å kjenne igjen: en gårdsplass som er urimelig stor i forhold til kirken, med en rekke identiske dører langs alle sider. Hver dør er en leilighet.
Montecassino: der det begynte, og der det ble borte
Benedikt grunnla Montecassino i år 529 på en fjelltopp mellom Roma og Napoli. Klosteret ble ødelagt og gjenreist fire ganger gjennom historien, siste gang etter at allierte bombefly la det i grus 15. februar 1944, under et av de hardeste slagene på den italienske fronten. Det ble bygget opp igjen etter de gamle tegningene og innviet på nytt i 1964.
Det du ser i dag er derfor en rekonstruksjon, og det er verdt å vite på forhånd — kommer du og venter deg tusen år gamle murer, blir du skuffet. Det som gjør besøket, er beliggenheten og krigshistorien: fra gårdsplassene ser du hele Liri-dalen, og i skråningene rundt ligger krigskirkegårder fra flere land. Anlegget nås enklest med bil fra motorveien mellom Roma og Napoli.
De som klamrer seg til en klippe
Sacra di San Michele i Val di Susa vest for Torino er det mest usannsynlige av dem alle. Kirken var for stor for knausen den skulle stå på, så munkene murte opp pilarer på over tjue meter fra fjellsiden og la kirkegulvet oppå dem. Du går opp gjennom en trapp med gravnisjer langs veggene før du kommer inn i selve kirken, og du ser konstruksjonen best nedenfra, fra dalbunnen.
Subiaco øst for Roma er stedet Benedikt bodde i en hule før han dro til Montecassino. Klosteret Sacro Speco er bygget rett inn i klippeveggen i etasjer over hverandre, med fresker fra 1200- og 1300-tallet på hver flate som var stor nok. Og Santa Caterina del Sasso på østbredden av Lago Maggiore henger rett over vannet; du kommer dit med båt, eller ned en trapp på nesten tre hundre trinn fra parkeringen ovenfor. Sett fra sjøen er det det merkeligste bygget ved hele innsjøen — se Lago Maggiore og Borromeo-øyene.
Certosa di Pavia og Certosa di Padula
Certosa di Pavia ligger åtte kilometer nord for Pavia og ble påbegynt i 1396 av Gian Galeazzo Visconti som gravkirke for familien. Fasaden i flerfarget marmor er så overlesset at den er verdt turen alene, og bak den ligger den store korsgangen med munkecellene på rekke. Klosteret har egen togstasjon på linjen mellom Milano og Pavia, og turen er den enkleste halvdagsturen ut av storbyen.
Certosa di San Lorenzo i Padula, langt sør i Cilento, er det motsatte i alt annet enn ordenen: et anlegg med en av de største korsgangene i Europa, en dobbelttrapp i en spiral som virker konstruert for å bli fotografert tre hundre år før noen kunne det, og nesten ingen besøkende. Det står på UNESCOs verdensarvliste sammen med de greske templene i Paestum og nasjonalparken rundt.
Ruinene: San Galgano og sverdet i steinen
San Galgano sørvest for Siena er en gotisk cistercienserkirke uten tak. Klosteret forfalt fra 1500-tallet, klokketårnet raste i 1786, og det som står igjen er ytterveggene, vindusåpningene og et gulv av gress. Du går inn i et kirkerom med himmelen over deg, og det er den ene ruinen i Toscana som virker sterkere enn de fleste hele bygninger.
På haugen ovenfor ligger en liten rund kirke, Montesiepi, der et sverd står plantet i en stein under et glassdeksel. Etter legenden kjørte ridderen Galgano Guidotti sverdet ned i berget rundt 1180 som tegn på at han forlot krigen. Undersøkelser har vist at metallet er forenlig med en datering til 1100-tallet, men hva som faktisk skjedde vet ingen. Anlegget ligger i landskapet mellom Siena og kysten og krever bil.
De som fortsatt er i drift
Sant'Antimo sør for Montalcino er en romansk kirke i lys, alabasterholdig kalkstein midt i en olivenlund, og det er et av de få stedene der du kan komme inn på et av tidebønnene og høre sang i rommet det ble skrevet for. Tidene henger på døra og endres gjennom året; kom tjue minutter før, sett deg bak, og ikke fotografer under.
Monte Oliveto Maggiore i Crete Senesi har en korsgang dekket av fresker om Benedikts liv, malt av Luca Signorelli og Sodoma rundt år 1500, og et bibliotek i intarsia. Novacella ved Bressanone i Sør-Tirol har vært drevet av augustinerkorherrer siden 1142 og driver fortsatt vingård og skole. Camaldoli og La Verna i Casentino-skogene er de to som ligger dypest inne i fjellet, og La Verna er stedet Frans av Assisi trakk seg tilbake til — se Assisi.
Kan du overnatte i et kloster?
Ja, og det er billigere enn hotell i samme gate. Formen heter casa per ferie og er en egen juridisk kategori for overnatting drevet av religiøse ordener. Du trenger ikke være troende, ingen spør etter livssyn, og de fleste steder tar imot hvem som helst. Til gjengjeld får du et enkelt rom uten bar og uten resepsjon om natten.
Den regelen folk faktisk merker, er innetiden: mange hus låser ytterdøren om kvelden, og kommer du senere, kommer du ikke inn. Det er det ene punktet du må avklare skriftlig før du bestiller, særlig hvis du planlegger å spise middag på italiensk vis klokka ni. Hele framgangsmåten, med de fire spørsmålene du bør stille på e-post, står i artikkelen om å overnatte i kloster i Italia.
Reglene på stedet
Kleskoden er den samme som i kirkene ellers — dekkede skuldre og knær, menn like mye som kvinner — og den håndheves strengere i et kloster i drift enn i en bykirke, fordi det er noens hjem. Et lett sjal eller en tynn skjorte i ryggsekken løser det på stedet.
Fotografering er forbudt i mange klosterkirker og i alle kor der det pågår bønn, og i noen anlegg er hele korsgangen avstengt for besøkende fordi den ligger innenfor klausuren. Stillhet er ikke en høflighetsregel her, men husordenen. Og de fleste klostre har lang middagsstenging: mange holder åpent fra rundt ni til halv ett og igjen fra tre eller fire til seks, med kortere sesong om vinteren.
Advarsel. Et kloster som er «åpent» er ikke nødvendigvis åpent i hele anlegget. Kirken kan stå åpen mens korsgangen, biblioteket og apoteket bare vises på guidede runder til faste klokkeslett, ofte to eller tre ganger om dagen og bare på italiensk. Står det visita guidata på skiltet, er det tiden på skiltet som avgjør om turen din er verdt noe.
Slik planlegger du turen dit
Nesten alle disse anleggene krever bil. De ble bevisst lagt der ingen bodde, jernbanen kom aldri, og bussene i innlandet følger skoleruta med én avgang morgen og én tidlig ettermiddag. Unntakene er Certosa di Pavia, som har egen stasjon, og Santa Caterina del Sasso, som nås med rutebåt. Hva bilholdet ellers innebærer, står i leiebil i Italia.
Regn med halvannen til to timer per anlegg, og legg ikke tre på samme dag. To er nok, med lunsj mellom dem. Det som gir mest igjen, er å komme til et tidebønn i et kloster som fortsatt er i drift — det tar tjue minutter, det koster ingenting, og det er den ene gangen bygningen brukes til det den ble reist for.