Tårnene i Italia

Publisert 3. september 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

San Gimignano hadde 72 tårn i middelalderen. Fjorten står igjen, og de er grunnen til at byen ser ut som den gjør på avstand. Bologna hadde enda flere. De aller fleste er revet, og de som står er ikke bevart fordi noen ville det — de står fordi byene som bygde dem ble fattige før noen rakk å ta dem ned.

Det er tre slags tårn i Italia, og de betyr helt forskjellige ting. Familietårnet var privat, bygget av en slekt som ville vise hvor rik og hvor godt beskyttet den var. Rådhustårnet tilhørte kommunen og var byens vakttårn og alarmklokke. Og klokketårnet, campanile, tilhørte kirken og står i Italia som regel som en egen bygning ved siden av den. Hvem som fikk bygge høyest av de tre, var et politisk spørsmål.

Hvorfor bygde middelalderbyene tårn i konkurranse?

Fordi byene var uten et statlig voldsmonopol, og fordi en familie som lå i strid med en annen trengte et sted å trekke seg tilbake. Tårnet var lager i de nederste etasjene, bolig i de øverste, og en trapp eller en heisbjelke som kunne kappes. Samtidig var det en ren demonstrasjon: nabofamilien så høyden fra sitt eget vindu hver morgen.

Byene forsøkte å regulere det. I San Gimignano fastslo en bestemmelse at ingen privat familie fikk bygge høyere enn myndighetenes eget tårn — hvorpå kommunen løste problemet ved å bygge Torre Grossa på 54 meter mellom 1298 og 1311 og dermed sette grensen høyere for seg selv. Da svartedauden kom i 1348 og byen la seg under Firenze fem år senere, ble det aldri råd til å bygge om noe. Det er hele grunnen til at tårnene fortsatt står.

Bologna: de to som står igjen

Bologna hadde et stort antall familietårn på 1100- og 1200-tallet, og to av dem står fortsatt side om side ved enden av Via Rizzoli. Torre degli Asinelli er den høye, Garisenda den lave og kraftig hellende. Asinelli har vært stengt for publikum siden oktober 2023 av sikkerhetshensyn, mens sikringsarbeidet på Garisenda pågår med planlagt ferdigstillelse i 2028. Ingen av dem kan bestiges nå, og reiseguider som beskriver oppstigningen er utdaterte.

Det gjør ikke besøket verdiløst. De to står nær nok hverandre til at helningen på Garisenda er tydelig fra bakken, og Dante nevner den i Inferno som et bilde på noe som ser ut til å falle over deg når skyene driver forbi bak. Resten av byen er beskrevet i artikkelen om Bologna.

Pisa er ikke det eneste skjeve tårnet

Det skjeve tårnet i Pisa er klokketårnet til katedralen, ikke et selvstendig byggverk, og det begynte å helle allerede da tredje etasje sto ferdig rundt 1178. Byggmesterne som tok opp arbeidet nesten hundre år senere, forsøkte å rette det opp ved å gjøre de øvre etasjene høyere på den ene siden. Derfor er tårnet ikke bare skjevt, men bøyd. Det sto ferdig i 1372.

Skjeve tårn er ellers vanlige i Italia, av samme grunn: myk grunn og grunne fundamenter. Ghirlandina i Modena står litt ute av lodd. Venezia har flere klokketårn som heller merkbart, blant dem det ved San Giorgio dei Greci. Og hele Bolognas Garisenda er brattere enn Pisa i vinkel. Pisa er det kjente fordi det er det vakreste og fordi det står alene på en gressplen.

Rådhuset mot katedralen

Torre del Mangia i Siena er det tydeligste eksempelet på hva et tårn kunne si. Det stikker 88 meter opp fra rådhuset, 102 meter til toppen av lynavlederen, og ble bygget mellom 1338 og 1348. Høyden er valgt med vilje: tårnet skulle nå like høyt som katedralens klokketårn selv om det starter mye lavere i terrenget, som et bilde på likevekt mellom verdslig og kirkelig makt. Det er 332 trinn opp, og de siste er trange.

Samme by har dessuten Facciatone, den avbrutte fasadeveggen til en katedral som aldri ble bygget. Du går opp en trang spiraltrapp inne i muren og kommer ut på en smal gangbane med byen under deg. I Firenze er motstykket Arnolfo-tårnet på Palazzo Vecchio, som gir deg utsikten rett ned i gatenettet i stedet for utover.

Klokketårnene: Cremona, Modena og Venezia

Torrazzo i Cremona er drøyt 112 meter høyt og regnes som det høyeste klokketårnet i teglstein i Europa. Det har et astronomisk ur på fasaden fra 1500-tallet med sol, måne og stjernetegn, og du kan gå opp. Byen ligger på sletta mellom Milano og Parma og har nesten ingen tilreisende.

Ghirlandina i Modena er 86 meter og tilhørte kommunen, ikke kirken, selv om den står inntil katedralen — den var byens vakttårn. Campanilen på Markusplassen i Venezia er 98,6 meter, har heis og ingen trapper, og den er den alle går opp i. Problemet er at du derfra ikke ser det du kom for: selve plassen ligger rett under deg og forsvinner. Klokketårnet på San Giorgio Maggiore, øya rett over bassenget, gir deg i stedet hele Markusplassen i samme bilde — se Markusplassen og Dogepalasset. Men tårnet har vært stengt for vedlikehold, og det er klosteret på øya som avgjør når det åpner igjen, så sjekk status før du tar vaporettoen over.

Trærne på taket i Lucca

Torre Guinigi i Lucca er det merkeligste av dem alle. Øverst på tårnet står det en liten hage med fullvoksne steineiker, plantet i jord båret opp i bøtter, og de har stått der i århundrer. Guinigi-familien var byens mektigste på 1400-tallet, og hagen på taket var en luksus av samme slag som selve høyden.

Den andre av byens tårn, Torre delle Ore, har byens urverk og et bevart trearbeid innvendig. Lucca har ellers en bymur på 4,2 kilometer med elleve bastioner som du sykler eller går rundt på, og de to tårnene er den eneste måten å se hele det ovalen ovenfra.

De mindre byene med tårn igjen

Torre Grossa i San Gimignano er det eneste av byens fjorten du kan gå opp i, og det er verdt billetten alene: fra toppen ser du de tretten andre nedenfor deg, takene i byen, og deretter åser med vinmarker helt til horisonten. På vei opp går du gjennom Sala di Dante, der Dante talte som utsending fra Firenze i 1300, og der en freskosyklus fra 1300-tallet skildrer et bryllup langt mer utleverende enn folk forventer av middelalderkunst.

Torre del Moro i Orvieto står midt i hovedgaten og gir deg katedralfasaden ovenfra og hele tuffklippen byen står på. Pavia har tre gjenstående familietårn samlet på én plass, og Ascoli Piceno i Marche hadde etter tradisjonen så mange at byen ble kalt tårnbyen — også der er de fleste kappet ned til husenes høyde og gjemt inne i senere bebyggelse. Ser du en firkantet mur som stikker en etasje over nabotakene i en italiensk gamleby, er det som regel et tårn som ble kortet av.

Hvor mange trinn er det, og hvor finnes det heis?

Det som avgjør om oppstigningen er hard, er sjelden antallet trinn alene. Trappen i Pisa går langs ytterveggen og skifter karakter halvveis rundt hver runde, slik at du vekselvis går oppover og nedover mens du hele tiden stiger — folk med svimmelhet merker det umiddelbart. Trappen i kuppelen i Duomo i Firenze blir skrå og trang mot toppen fordi du følger krumningen av selve hvelvet, og det finnes ingen vei tilbake når du først har begynt.

Hvilket bør du gå opp i?

Torre del Mangia, hvis du bare skal ta ett. Det gir deg et torg som er formet som en vifte, en middelalderby uten en eneste bil, og et landskap som fortsetter i alle retninger — og du står i en bygning som forteller noe om hvorfor den ble reist. Kjøp billetten med det samme du kommer til byen; puljene er små og går tomme.

Er du i Torino, ta Mole Antonelliana i stedet. Panoramaheisen går rett opp gjennom det åpne rommet i bygningen, du ser filmmuseet under deg mens du stiger, og på klar dag ligger alpekjeden som en vegg i vest — den beste utsikten i noen italiensk storby, beskrevet nærmere under Torino. De øvrige stedene å se Italia ovenfra, med og uten billett, er samlet i de beste utsiktspunktene i Italia.

Advarsel. Nesten alle tårn har aldersgrense nedad og krav om følge av voksen for mindreårige, og flere av dem tar ikke imot barn under åtte år i det hele tatt. Vesker og ryggsekker må som regel settes igjen i skap ved inngangen. Sjekk begge deler før du kjøper en tidsluke til hele familien.