Apenninene er fjellkjeden som går som en ryggrad gjennom hele den italienske halvøya, fra bakkene over Genova til tåa av støvelen i Calabria. De er lavere, grønnere og mye mindre besøkt enn Alpene, men de bestemmer mer av en Italia-reise enn de fleste tenker over: hvor lang tid det tar å krysse landet, hvor jordskjelvene kommer, og om maten lages med smør eller olivenolje. Denne siden er et kart over kjeden, med veien videre til de områdene vi har skrevet om hver for seg.
Høyeste punkt er Corno Grande i Gran Sasso-massivet i Abruzzo, på 2 912 meter. Det meste av kjeden ligger langt lavere, med skogkledde rygger på tusen til to tusen meter, fjellandsbyer på toppene og dype daler imellom. Du ser Apenninene fra nesten overalt i Midt-Italia, som den blå kanten bak Toscanas vinmarker eller Adriaterhavets strender, og mange reisende kjører gjennom dem uten å legge merke til at de har vært i fjellet.
Hvor lange er Apenninene, og hvor begynner de?
Svaret avhenger av hvem du spør. Leksikonet Treccani regner 1 350 kilometer fra Colle di Cadibona ved Savona til Messinastredet, og kaller selve skillet mot Alpene ved Cadibona «helt konvensjonelt». Andre oppslagsverk kommer lavere, fordi de lar kjeden slutte et annet sted eller måler annerledes. Det viktige for en reisende er at fjellet følger hele landet, og at det deles i tre avsnitt som er ganske forskjellige å besøke.
Det nordlige avsnittet går fra Liguria gjennom Emilia-Romagna og Toscana. Det sentrale, fra Umbria og Marche ned gjennom Abruzzo, er det høyeste og villeste. Det sørlige går gjennom Campania, Basilicata og Calabria og ender i Aspromonte over Reggio Calabria. De marmorhvite Apuanske alper bak Carrara ser ut som en del av kjeden, men regnes gjerne som en egen fjellgruppe.
Nord: skinkeloftene, pilegrimspasset og Casentino
Det nordlige avsnittet er det du oftest krysser, og det lavere. Her går Via Francigena over Cisa-passet fra Emilia og ned i Lunigiana, og etappene over Apenninene er blant de fineste på hele pilegrimsveien, med skog og fjellandsbyer i stedet for riksvei. På nordsiden ligger dalene sør for Parma, der fjelluften møter fuktigheten fra sletta og gjør skinkeloftene i Langhirano mulige; det er et fast stopp på matruten gjennom Emilia-Romagna.
Lenger øst ligger nasjonalparken for skogene i Casentino, med klostrene i Camaldoli og La Verna, der Frans av Assisi skal ha fått sine stigmata. Casentino er Toscanas skogdal og ser ikke ut som noe på postkortene fra regionen. Fra La Verna går Frans-veien sørover mot Assisi i ekte apenninterreng: sjelden høyt, men alltid opp og ned. Mot Adriaterhavet ender det nordlige avsnittet i åsene rundt San Marino.
Midten: Sibillini, Gran Sasso og Majella
Det sentrale avsnittet er grunnen til å reise til Apenninene for fjellets egen skyld. I Umbria og Marche ligger Monti Sibillini, med høysletten ved Castelluccio som blomstrer om sommeren og byen Norcia, som fortsatt bærer merkene av jordskjelvet i 2016. Lenger nord, på Marche-siden, går elvene gjennom trange kalksteinsjuv, og det er i et av dem Frasassi-grottene ligger. Middelalderbyen Gubbio klatrer oppover den første fjellsiden på Umbria-siden.
Abruzzo er toppen av det hele. Gran Sasso og nasjonalparkene i Abruzzo har Corno Grande, høysletten Campo Imperatore, Majella-massivet og nasjonalparken Abruzzo, Lazio og Molise, der den marsikanske brunbjørnen lever. Det er halvannen time med bil fra Roma, og det er likevel den delen av Italia flest nordmenn aldri har sett. Over to tusen meter er dette høyfjell, med snø i skarene langt ut på våren og vær som snur fort.
Sør: Pollino, Sila og Aspromonte
I sør blir kjeden bredere og mer oppstykket. I Campania ligger fjellene bak Cilento-kysten, og videre sørover går nasjonalparkene på rekke: Pollino på grensen mellom Basilicata og Calabria, og deretter høysletten Sila og fjellet Aspromonte helt nederst, som vi har samlet under Sila og Aspromonte. Her er bøkeskogene store, landsbyene små og stiene dårlig merket, og i Pollino lever den sjeldne slangehudfuruen pino loricato på de øverste ryggene.
Sørapenninene er for den som vil ha fjell uten andre turister, og som tåler at infrastrukturen ikke er som i Alpene. Bussene går til landsbyene, ikke til stiene. Merkingen er ujevn, og tåka kommer fort på de åpne ryggene. Til gjengjeld er prisene på rom og mat blant de laveste i landet, og halvpensjon hos en familie i en fjellandsby er ofte det eneste alternativet og det beste.
Fjellet som gjør Italia bredere enn kartet
Den største praktiske konsekvensen av Apenninene er tiden. Motorveiene og høyhastighetsbanen følger landet på langs, på hver sin side av kjeden, og der går det raskt. Skal du tvers over, blir det smale veier, tunneler og lav fart. Firenze–Bologna er unntaket, fordi både motorveien og togtunnelen er bygget nettopp for å krysse fjellet, men Firenze–Ravenna, Roma–Perugia og Napoli–Puglia tar lengre tid enn avstanden tilsier. Vi har regnet gjennom avstandene som faktisk betyr noe, og rådet derfra gjelder: velg én side av landet, eller kryss én gang.
Det samme gjelder været. Apenninene er et klimaskille, og om vinteren er det ofte grått og tåkete på nordsiden mens det er mildt og klart på sørsiden. En vårdag kan være varm i Roma og ha snøbyger på passet mellom Umbria og Marche. Kjører du over om vinteren, gjelder krav om vinterdekk eller kjettinger på mange av fjellveiene, og leiebilen bør være utstyrt for det.
Ski i Apenninene: for italienerne, ikke for charterflyet
Apenninene har skisteder, og de er fulle i vinterhelgene. Abetone i Toscana og Monte Cimone i Emilia er skifjellene til Firenze og Bologna, og Roccaraso i Abruzzo er det største området i den sentrale delen av kjeden, der romerne og napolitanerne kjører opp fredag kveld. På Gran Sasso går taubanen fra Fonte Cerreto opp til Campo Imperatore, og den gjenåpnet 15. juni 2026 etter et driftsopphold.
For en nordmann er de sjelden et alternativ til Alpene. Høyden er lavere, snøen kommer og går med været fra Middelhavet, og et mildt år betyr kunstsnø og brune flekker. Det som får de italienske skistedene til å fungere, er nærheten til byene, ikke snøen, og hvor snøen faktisk holder avgjøres av høyde og himmelretning mer enn av navnet på stedet. Er du i Roma i februar og vil ha en dag på ski, er Abruzzo likevel innen rekkevidde.
Smør på den ene siden, olje på den andre
Kjøkkenkartet over Italia følger fjellet. Nord for Apenninene lå melkekyr og gris, og maten ble laget med smør og smult, med ris, polenta og fersk eggpasta. Sør for dem vokste oliventrær, og maten ble laget med olje og tørket pasta av durumhvete. Grensen er et belte gjennom Toscana og Emilia-Romagna, ikke en strek, og i Bologna og Firenze møtes begge på samme bord. Vil du spise deg gjennom skillet, er italiensk mat region for region et bedre kart enn noe veikart.
Selve fjellmaten er en egen tradisjon: kastanjer, sopp, trøffel, linser fra Castelluccio, lammekjøtt og pecorino. Den er best om høsten, når landsbyene holder sine sagre, de lokale matfestene, og kastanjene ristes på torgene.
Når bør du reise til Apenninene?
Om våren og høsten, hvis du skal gå. Apenninene er for varme til lange turer midt på sommeren i de lavere delene, og for snørike på toppene tidlig på våren, men mai–juni og september–oktober er gode nesten overalt. Høysletten ved Castelluccio blomstrer rundt årets lyseste uker, og høsten gir farger i bøkeskogene og matfestene i landsbyene. Italia har tre turperioder som nesten ikke overlapper, og Apenninene er den midterste av vandresesongene i Italia: etter øyene om vinteren, før Alpene om sommeren.
Unngå uka rundt 15. august, når italienske familier fyller fjellandsbyene og hyttene er utsolgt. Og regn ikke med at alt er åpent i november og mars: mange rifugi og overnattingssteder i fjellet holder bare åpent i sesongen og i helgene.
Hva betyr jordskjelvfaren for en turist?
Lite for sannsynligheten for at du opplever et stort skjelv, men mye for hva du ser. Jordskjelvrisikoen i Italia følger Apenninene, og de verste skjelvene i nyere tid, L'Aquila i 2009 og Amatrice og Norcia i 2016, rammet fjellandsbyer, ikke storbyer. Det betyr at du i Umbria, Marche og Abruzzo vil se kirker med stillaser, stengte bydeler og midlertidige hus mange år etter. Hva du gjør hvis bakken begynner å riste, bør du ha lest før du drar, og rådene om jordskjelv og vulkaner tar også for seg hvilke områder som er mest utsatt.
Innvendingen mot å reise til de rammede områdene, at man er i veien, holder dårlig. Landsbyene lever av besøkende, og en natt på et lokalt overnattingssted og et måltid på torget er et bedre bidrag enn å holde seg unna.
