Italia er et av Europas beste bobilland og et av de vanskeligste. Det er tett med campingplasser langs kysten og i innsjøområdene, det finnes flere tusen enkle bobilplasser i tillegg, og du kan kjøre fra Alpene til Sicilia på gode veier. Men frikjøring er strengt regulert og i praksis forbudt langs det meste av kysten, veiene i sør er trangere enn kartet antyder, og Amalfikysten med bobil er noe du bør la være.
Forskjellen på en campeggio og en area di sosta camper er det første du må ha klart for deg, for de koster ulikt, tilbyr ulikt og har ulike regler. Under går vi gjennom begge, hva loven faktisk sier om å overnatte utenfor dem, hvilke mål på bilen som stenger deg ute fra hvilke veier, og hva turen koster i bom og ferge når kjøretøyet er høyere enn en personbil.
Campingplassen: hva du får for pengene
En italiensk campingplass er som regel et anlegg med resepsjon, sanitærbygg, strøm på plassen, ofte basseng og restaurant, og med faste plasser oppmerket i terrenget. De beste ligger rett ved stranden eller ved en innsjø, og i høysesongen er de fullbooket måneder i forveien. Plassene ved Gardasjøen og langs Adriaterhavskysten er blant Europas største.
Prisen settes per natt og består av flere ledd: plassavgift, pris per voksen, pris per barn, strøm, og noen steder en egen avgift for hund eller for bruk av bassenget. Det gjør at to campingplasser med samme «fra»-pris kan ende svært ulikt. Be om totalprisen for hele oppholdet med alle personene i følget, på samme måte som du ville gjort med en ferieleilighet.
Mange plasser har også faste enheter til leie — bungalow, mobile home eller telt med senger — og det er en helt vanlig ferieform i Italia som ikke krever at du eier noe som helst. For barnefamilier er det ofte det rimeligste alternativet med basseng ved kysten.
Hva skiller en area di sosta camper fra en campingplass?
En area di sosta camper er en oppstillingsplass for bobiler, ikke en campingplass. Den har asfalt eller grus, plass til et titalls til hundre kjøretøy, og som regel bare tre ting: vannpost, tømmestasjon for gråvann og kassett, og strømuttak. Ikke dusj, ikke resepsjon, ikke basseng, ofte ikke bemanning i det hele tatt.
Til gjengjeld koster den en brøkdel, og mange kommuner driver dem selv nettopp for å ha et sted å sende bobilene i stedet for å ha dem stående i gatene. De ligger derfor ofte i gangavstand fra en bykjerne, og for en overnatting på gjennomreise er det nøyaktig det du trenger. Betaling skjer gjerne i en automat med mynt eller kort, eller til en vakt som kommer om kvelden.
Regelen om hva du får gjøre er den samme overalt: på en area di sosta står du parkert, du setter ikke opp fortelt og bord utenfor. Vil du ha uteplass, stoler og markise, hører du hjemme på campingplass.
Er frikjøring lovlig i Italia?
Nei og ja, og skillet er juridisk viktig. Den italienske veitrafikkloven skiller mellom å parkere en bobil og å campere med den. Å parkere er tillatt der annen parkering er tillatt, også over natten, og du har lov til å sove i bilen. Å campere er noe annet: så snart du senker støttebein, sveiver ut markisen, setter ut bord og stoler eller tømmer noe som helst på bakken, driver du camping.
Camping utenfor godkjent plass — campeggio libero — reguleres av regionale lover og kommunale forskrifter, og er forbudt i de aller fleste kystkommunene, i verneområder, i nasjonalparker og overalt der det er skiltet. Langs strendene i sør og på øyene håndheves det aktivt om sommeren, med bøter og pålegg om å flytte seg midt på natten.
Advarsel. «Alle gjør det» er dårlig veiledning her. Kontrollene er hyppigst nøyaktig der utsikten er best, altså på strandparkeringene, og bøtene skrives ut på stedet. Skal du overnatte utenfor en plass, gjør det på en vanlig parkeringsplass i et tettsted, med alt inne i bilen, og reis videre om morgenen.
Høyde, bredde og lengde: målene som stenger veier
Italienske fjellveier og gamle bykjerner er ikke bygget for et kjøretøy på syv meter. Det er tre mål du må kunne utenat: total høyde med takluker og antenne, total bredde med speil, og total lengde med sykkelstativ.
Høydebegrensninger finnes i tunneler, under jernbanebroer og i portåpninger inn til gamlebyer, og de er skiltet i meter og centimeter. Bredden er problemet på passveiene i Alpene og på kystveiene i sør, der to møtende kjøretøy må vike for hverandre i svingene. Lengden er problemet i hårnålssvinger og i rundkjøringer i småbyer.
I tillegg kommer det som ikke er skiltet: overhengende balkonger, grener, og markiser som stikker ut over gaten. Legg ruten på veier du har sjekket, ikke på det kartappen foreslår som raskest — den regner ikke med at du er tre meter høy. Skal du opp i fjellet, står sesong og veiforhold beskrevet i oversikten over sommer i Dolomittene.
Amalfikysten med bobil
Ikke gjør det. Kystveien mellom Sorrento og Salerno er smal, full av hårnålssvinger, og har lange strekninger der to busser ikke kan møtes uten at den ene rygger. Det finnes lengdebegrensninger på deler av strekningen, det er kjøreforbud for tilreisende biler i deler av sommersesongen med regler som endres fra år til år, og det finnes praktisk talt ingen steder å parkere et stort kjøretøy.
Løsningen er å sette bobilen på en campingplass ved Sorrento eller i Salerno-området og ta buss eller båt langs kysten. Det er raskere, billigere og langt mindre slitsomt. Hele bildet av restriksjonene står i artikkelen om å kjøre bil på Amalfikysten.
Samme resonnement gjelder alle gamle bykjerner. En bobil har ingenting inne i en ZTL-sone å gjøre, og kameraene skiller ikke på kjøretøytype.
Hva koster bom og ferge når bilen er høy?
Bompengene i Italia beregnes etter høyden målt ved forakselen og antall aksler. Er kjøretøyet 1,30 meter eller lavere ved forakselen, er du i klasse A. Er du høyere, er du i klasse B, og du betaler mer per kilometer. En bobil eller en høy varebil havner alltid i klasse B, og på en lang kjøredag utgjør det en merkbar forskjell — hvordan systemet ellers fungerer, står i gjennomgangen av bompenger og bensin i Italia.
På ferge prises kjøretøyet etter lengde og høyde, og bobil ligger i egne, dyrere klasser enn personbil. Skal du til Sardinia eller Sicilia med bobil i juli, er det den posten som må bestilles først og som koster mest — se oversikten over ferger i Italia for hvordan overfartene fungerer.
Hvor bør du legge ruten?
Nord-Italia er det enkleste. Innsjøene, Dolomittene og Sør-Tirol har tett med både campingplasser og bobilplasser, veiene er brede nok, skiltingen er god og mange steder er tospråklige. Toscana og Umbria fungerer også godt, med den forutsetning at du ikke prøver å kjøre inn i murbyene — parker utenfor og gå.
Puglia og Calabria er fine i mai og september og fulle i august, med lange kyststrekninger og enkle plasser rett ved sjøen. Der begynner også veiene å bli trangere, og enkelte tilkomstveier ned til strendene er ikke for et stort kjøretøy. Hvilke deler av regionen som passer best som base, står i oversikten over hvor du bør bo i Puglia.
Sardinia er det store bobilmålet blant italienere selv, med den ulempen at frikjøring håndheves hardt langs hele kysten om sommeren og at plassene fylles opp. Skal du dit, må både ferge og plass bestilles i god tid — se vurderingen av hvor du bør bo på Sardinia.
Når er sesongen, og når er alt stengt?
De fleste campingplassene ved kysten holder åpent fra påske til slutten av september eller midten av oktober, og stenger helt om vinteren. I fjellet er bildet motsatt: enkelte plasser holder vinteråpent for skifolk og stenger i mai og november. Områdene rundt de store innsjøene har den lengste sesongen på grunn av mildt klima.
Juli og august er fullt, dyrt og varmt. Mai, juni og september er den beste tiden for bobil i Italia: åpent, ledig og temperaturer som gjør at du kan sove uten strøm til klimaanlegg. Hvordan sesongene fordeler seg landsdel for landsdel, viser beste reisetid til Italia.
Tips. Sjekk alltid at plassen har camper service — altså tømming — før du bestiller siste natt før en lang etappe. Tømmestasjoner er godt utbygd i nord og langt tynnere i sør, og en tømmestasjon som er stengt for sesongen står ikke alltid oppdatert i appene.
Turistskatt på campingplass
Ja, den gjelder også her, og den er lavere enn på hotell. I Roma betaler du 3 euro per person per natt på campingplass (2026), mot 6 euro på et trestjerners hotell. Mange kommuner har tilsvarende reduserte satser, og flere har også et lavere tak på antall netter — i Roma kreves den for de fem første nettene på camping mot ti på hotell.
Den kreves inn i resepsjonen, ofte kontant, og den kommer i tillegg til alt annet. Satsene og fritakene for barn står i gjennomgangen av turistskatten i Italia, og hvordan camping står seg mot de andre overnattingsformene, i sammenligningen av overnattingstyper i Italia.