Giardino Bardini er en bratt terrassehage på sørsiden av Arno, mellom Ponte Vecchio og Forte Belvedere, med en av de beste utsiktene over Firenze og nesten ingen kø. Den er mest kjent for en 70 meter lang pergola med blåregn som blomstrer i april og mai. Hagen har egen billett til 10 euro (2026), og den er ikke med i den vanlige billetten til Boboli.
Mange norske reisende kommer hit fordi noen har sagt at Bardini er «den andre halvdelen av Boboli». Det stemmer bare delvis. De to hagene ligger på samme åsrygg og var i sin tid naboeiendommer, men de drives av hver sin eier og har hver sin billettluke. Boboli er stor, formell og statlig; Bardini er liten, bratt og eid av en stiftelse knyttet til sparebanken i Firenze. Det du får her og ikke i Boboli, er utsikten rett ned på takene i sentrum, fra så kort avstand at du ser enkeltvinduer i domkirkens kuppel.
Er Giardino Bardini med i Boboli-billetten?
Nei, ikke den vanlige. Hagebilletten til Boboli koster 10 euro kjøpt samme dag og 13 euro forhåndskjøpt (2026), og den gir bare Boboli. Fra mars 2026 selger Boboli-lukene i tillegg en felles billett for begge hagene til 15 euro, og den kan bare kjøpes i luken samme dag du bruker den. Den er altså ikke å få på nett, og du må gå inn i Bardini samme dag.
Kjøper du bare Bardini, koster det 10 euro, og billetten selges i hagens egen luke og på stiftelsens billettside. Fellesbilletten sparer deg dermed 5 euro hvis du vil se begge. Har du Firenze Card, kommer du gratis inn i Bardini; stiftelsen lister kortet blant dem som går gratis. Mange eldre omtaler sier at Boboli-billetten dekker Bardini. Slik er det ikke i 2026: uten fellesbilletten betaler du i begge lukene.
Når blomstrer blåregnet?
Stiftelsen oppgir april til mai, og toppen ligger som regel rundt slutten av april, men den flytter seg med våren fra år til år. Pergolaen er 70 meter lang og 4,6 meter bred, og når den er i full blomst, går du gjennom en tunnel av lilla, fiolett og rosa klaser. Det er flere sorter, blant dem japansk blåregn med doble mørkfiolette blomster, en rosa variant og en kinesisk sort, og derfor skifter fargen underveis i tunnelen.
Blomstringen er også grunnen til at Bardini, som ellers nesten aldri har kø, kan være full i to–tre uker om våren. Stiftelsen skriver selv at blomstringen nå trekker tusenvis av besøkende. Kom da rett ved åpning, og unngå helgene. Stiftelsen har et webkamera rettet mot pergolaen på sin egen side, og det er den sikreste måten å vite om den har begynt å blomstre før du går opp bakken. Er du i byen tidlig på våren, gir Italia i april en idé om hva som ellers står i blomst.
Hva finnes i hagen ellers?
Bardini er tre hager i én, lagt oppå hverandre i løpet av fire hundre år. Øverst og i midten ligger en barokkhage med en lang, rett trapp som går rett ned mot byen, flankert av hortensia og skulptur. På den ene siden ligger en engelskinspirert del fra 1800-tallet med slyngende stier og lunder av steineik. På den andre siden ligger frukthagen med oliven og en mer landlig del, der det er lettest å finne en benk i skyggen.
Stiftelsen oppgir rundt to hundre skulpturer, tretten fontener og tre grotter, og en egen fontenevegg. Mye av det er ikke opprinnelig for hagen, men satt inn av antikvitetshandleren Stefano Bardini, som kjøpte eiendommen i 1913 og brukte den som utstillingsvindu. Han blandet antikke, middelalderske og barokke stykker uten mye omtanke for stil, og resultatet har en egen, litt kaotisk sjarm. Ovenfor hagen ligger selve villaen fra 1641, tegnet av Gherardo Silvani, som i dag brukes til skiftende utstillinger med egen billett.
At hagen er åpen i det hele tatt, er nokså nytt. Bardini-familien bodde her til 1965, da sønnen Ugo døde uten arvinger. Arven var testamentert til Sveits, som takket nei, og eiendommen gikk i 1987 over til den italienske staten og ble liggende forfalt i årevis. Først da sparebankstiftelsen i Firenze tok over og opprettet en egen stiftelse i 1998, begynte restaureringen. Hagen åpnet igjen i 2005, villaen to år senere. Det forklarer hvorfor så mange guidebøker fra 1990-tallet ikke nevner Bardini, og hvorfor stedet fortsatt føles som en hemmelighet selv om det ligger fem minutter fra Ponte Vecchio.
Ikke forveksle med Museo Stefano Bardini
Firenze har også et kommunalt museum som bærer navnet hans, i Bardinis gamle forretningspalass ved Piazza de' Mozzi, nede ved elva. Det er en helt annen severdighet med en annen billett. Hagen og villaen ligger oppe i bakken; museet ligger på flat grunn rett ved Ponte alle Grazie.
Utsikten: hvorfor den slår Piazzale Michelangelo
Utsikten fra Piazzale Michelangelo er bredere, men den er også lenger unna, og plassen er en parkeringsplass med turistbusser. Fra terrassene i Bardini ser du sentrum fra nesten rett over Ponte Vecchio: kuppelen, Giottos klokketårn, Palazzo Vecchio og Santa Croce ligger samlet foran deg, med elva i forgrunnen. Det er færre mennesker, og det finnes benker. Den beste utsikten er fra belvederen øverst ved villaen, og den er best om ettermiddagen, når sola kommer bakfra.
Det er også et godt sted å slutte en tur i Oltrarno. Gatene nedenfor hagen er blant de roligste i sentrum, og du kan gå videre langs Via di San Niccolò og opp trappene mot San Miniato al Monte hvis du har krefter igjen. Den kirken ligger høyere enn Piazzale Michelangelo og er gratis, og sammen med Bardini gir den deg den rolige versjonen av utsiktsturen på sørsiden av elva.
Hvordan kommer du deg opp?
Det finnes to innganger. Hovedinngangen ligger på Costa San Giorgio 2, en smal og svært bratt brosteinsgate som går opp fra Ponte Vecchio-området mot Forte Belvedere. Den andre ligger på Via dei Bardi 1 rosso, nede ved elva, og derfra går du oppover gjennom hagen. Den nedre inngangen er den letteste å finne og gir den beste rekkefølgen: du går opp gjennom hagen og har utsikten foran deg på vei ned.
Kommer du fra Boboli, går du ut ved Forte Belvedere-porten og ned Costa San Giorgio. Det er kort, men bratt. Hagen er ingen spasertur for den som har vondt i knærne: terrassene henger sammen med trapper og grusbakker, og det finnes lite flatt underlag. Stiftelsen har en rampe ved kjøreinngangen på Costa San Giorgio 4 for besøkende som trenger trinnfri adgang, men den må meldes på telefon dagen før.
Åpningstider og det praktiske
Hagen åpner klokken 10, og stengetiden flytter seg med årstiden; stiftelsen viser tidene for de nærmeste dagene på sin egen side. Den er stengt bare den første og den siste mandagen i måneden, og siste innslipp er én time før stengetid. Det gjør Bardini til et av få gode valg på en mandag, når Uffizi, Bargello og Accademia alle er stengt — men sjekk datoen, så du ikke treffer en av de to stengte mandagene.
Billetten koster 10 euro og redusert 5 euro (2026). Stiftelsen er privat, og rabattene er formulert for EU-borgere: gratis til og med 17 år for EU-borgere og redusert pris for EU-borgere 18–24. For barn fra land utenfor EU er alderen 6–17 redusert og under 6 gratis. Nordmenn bør derfor regne med at barna betaler redusert pris, med mindre luken godtar EØS, og bør spørre. Familier på inntil fem med minst ett barn under 18 får også redusert pris.
- Hunder: ikke tillatt, heller ikke i bånd. Førerhunder og andre servicehunder er unntatt. Har du med deg hund på reisen, er dette en av hagene du må hoppe over, og reise med hund til Italia handler mye om slike lokale forbud.
- Mat: det finnes en kafé med utsikt, La Loggetta, som holder åpent fra mars til november, og en restaurant.
- Tid: en time holder for hagen, en og en halv med pauser og villaen.
Bardini eller Boboli, hvis du bare har tid til én?
Velg Boboli hvis du skal inn i Palazzo Pitti uansett, hvis du har barn som trenger plass å løpe, eller hvis du vil se den store, formelle Medici-hagen som ble mønster for europeiske slottshager. Velg Bardini hvis du har en time, vil ha utsikten og ikke orker Boboli-bakkene i varmen. Bardini er mindre, men alt du ser der, ligger nærmere byen.
Med fellesbilletten slipper du å velge, og 15 euro for begge er et godt kjøp hvis du starter tidlig. Ta Boboli først mens det er kjølig, gå ut ved Forte Belvedere, og ta Bardini nedover mot elva midt på dagen. Hagen er en av flere villaer og hager i Italia som er bedre på en vanlig hverdag i mai enn i den travleste blåregnuka.