Piazzale Michelangelo koster ingenting, ligger tjue minutters gange fra elva og gir deg det ene bildet av Firenze alle har sett: kuppelen, klokketårnet, tårnet på rådhuset og broene på rekke nedover Arno. Det er byens mest fotograferte punkt, og mellom seks og åtte om kvelden i juli står det tett langs rekkverket.
Plassen ligger på sørsiden av elva, oppe i åssiden over bydelen San Niccolò. Den er en stor, åpen terrasse med parkeringsplass i den ene enden og en bronsekopi av David midt på. Du kommer deg opp på tre måter: til fots opp trappene og rampene fra elvebredden, med bybuss, eller med bil hvis du har den og finner plass — og det siste er både dyrere og vanskeligere enn det høres ut.
Plassen ble bygget som en utsiktsterrasse
Firenze var hovedstad i Italia fra 1865 til 1871, og byen ble bygget om for anledningen. Arkitekten Giuseppe Poggi rev bymurene på nordsiden og la ringgaten der de hadde stått, og på sørsiden anla han i stedet en lang, trebeplantet aveny langs åskammen, Viale dei Colli. Midtveis på den la han en terrasse med utsikt. Det er den du står på, ferdig i 1869.
Monumentet i midten kom i 1873: en bronsekopi av David sammen med kopier av de fire allegoriske figurene fra Medici-kapellene, alt på samme sokkel. De ble dratt opp bakkene av ni par okser. Bygningen bak plassen, den med søylegangen, tegnet Poggi som et museum for Michelangelos verk. Det ble aldri noe av, og i dag er det en restaurant med byens beste beliggenhet og priser som følger av den.
Hvor bratt er det egentlig å gå opp?
Mindre enn det ser ut. Den fine veien går fra Ponte alle Grazie langs elva til Piazza Poggi i San Niccolò, og derfra opp Rampe del Poggi: en serie skrå gangveier og trapper anlagt i skråningen, med grotter, murer og fontener som ble satt i stand igjen i 2019. Du bruker et kvarter til tjue minutter, og du går aldri mer enn noen få trinn av gangen før det flater ut i en sving.
Den andre veien er trappen rett opp fra Porta San Niccolò, det frittstående middelaldertårnet nede ved elva. Den er kortere og brattere, og den er den du tar hvis du har god tid i beina og dårlig tid på klokka. Begge veiene er belyst om kvelden. Har du barnevogn, tunge sko eller vondt i knærne, er verken rampene eller trappene et godt valg — da tar du bussen.
Bussen for den som ikke vil gå
Bybusslinje 12 og 13 kjører begge til Piazzale Michelangelo, hver sin vei rundt Viale dei Colli, og de går fra sentrum via stasjonsområdet. Turen tar rundt tjue minutter, og en enkeltbillett gjelder i den vanlige tidsperioden med omstigning. Kjøp billett i en tobakksbutikk eller i appen før du går på — kjøper du hos sjåføren, betaler du mer, og du kan ikke regne med at det går an i det hele tatt.
Et vanlig opplegg er å ta bussen opp og gå ned. Nedturen tar et kvarter, den er lett, og den setter deg av i San Niccolò, der det er flere spisesteder med normale priser enn oppe på plassen. Kommer du med leiebil, skal du vite at Viale dei Colli har betalt parkering og at plassene er borte lenge før solnedgang i sommerhalvåret. Resten av bilholdet i byen er beskrevet i gjennomgangen av ZTL-sonene og bøtene de gir.
Hva ser du faktisk fra rekkverket?
Byen ligger under deg i en grunn skål med åsene bak. Fra venstre mot høyre: Santa Croce med det åttekantede klokketårnet, tårnet på Palazzo Vecchio, kuppelen og Giottos klokketårn tett sammen i midten, Santa Maria Novella lenger til høyre, og bak alt sammen Fiesole oppe i nord. Nedenfor deg går Arno gjennom bildet med fire–fem broer synlige samtidig, med Ponte Vecchio som den nærmeste av dem.
Det som overrasker de fleste, er hvor liten kjernen er. Hele det historiske Firenze ligger innenfor et felt du kan dekke med en utstrakt hånd, og du ser med det samme hvorfor du klarer å gå overalt på tjue minutter. Du ser også hvor mye kuppelen dominerer: den er ikke bare høyest, den er større enn alt annet i bildet, og det er nettopp poenget med den — konstruksjonen er forklart i artikkelen om Duomo i Firenze og Brunelleschis kuppel.
Når er lyset best?
Den siste halvtimen før solnedgang og den første halvtimen etter. Før solnedgang står lyset lavt fra vest og treffer fasadene på langs, slik at murene får farge og kuppelen kaster skygge over taket sitt. Etter solnedgang kommer den halvtimen der himmelen fortsatt har lys i seg mens gatelysene og fasadebelysningen er slått på, og det er da bildet blir best.
Om morgenen er plassen nesten tom, og lyset kommer bakfra og over skulderen din, som gir et flatere, men klarere bilde og fjell i horisonten på kalde dager. Det er den timen å velge hvis du er mer opptatt av å se byen enn av å fotografere den. Hvilke måneder som gir de klareste dagene, står i gjennomgangen av beste reisetid til Italia.
Advarsel. Kvelden er også når plassen er full av folk, og parkeringen fylles av reisebusser mellom seks og åtte fra april til oktober. Kommer du med gruppe eller med små barn, avtal et møtepunkt før dere går fra hverandre. Det er dessuten et av byens få steder utenfor sentrum der lommetyveri forekommer i tett folkemengde ved rekkverket.
San Miniato al Monte ligger fem minutter høyere
Går du videre opp bak plassen, kommer du på fem–ti minutter til San Miniato al Monte. Kirken er fra 1000-tallet, kledd i grønn og hvit marmor, og den står på en terrasse enda høyere enn Piazzale Michelangelo. Inngangen er gratis, det er sjelden folk der, og de fleste som først kommer opp hit synes den er byens vakreste kirke.
Inne finnes et marmorgulv fra 1207 med dyrekretsen lagt inn i steinen, en krypt med relikvien etter helgenen kirken er kalt opp etter, og et kapell tegnet av Michelozzo. Munkene synger gregoriansk vesper hver dag klokka 18.30, og det er åpent for hvem som helst å sitte og høre på. Kirkegården bak, Porte Sante, rommer blant andre Carlo Collodi, mannen som skrev Pinocchio. San Miniato er en av de få kirkene som er verdt turen for arkitekturen alene, og resten finner du blant de vakreste kirkene i Italia.
Visste du? Under beleiringen av Firenze i 1529–30 hadde Michelangelo ansvaret for byens befestninger, og han bygget skanser rundt nettopp denne høyden fordi den behersker byen. For å hindre at fiendens kanonild ødela klokketårnet, lot han det pakkes inn i ullmadrasser. Tårnet står der fortsatt.
Er det verdt å bli til det er mørkt?
Ja, hvis du går ned til fots og har lyst på middag i San Niccolò eller Oltrarno etterpå. Da får du blåtimen, en lett nedtur i belyste ramper og en bydel som er våken når du kommer ned — verkstedene og plassene der er beskrevet i artikkelen om Oltrarno og Firenze på den andre siden.
Nei, hvis du skal tilbake over elva til et hotell ved stasjonen og er sliten. Da er morgenturen et bedre valg: du får plassen for deg selv, du får kirken uten folk, og du kan gå ned og være i sentrum til frokost. Hvilken bydel du bor i, avgjør altså mer enn du tror hvilken av de to du bør velge, og forskjellene er veid opp i gjennomgangen av bydelene i Firenze.
De andre utsiktene i byen
Piazzale Michelangelo er den brede utsikten. De tre andre er høydeutsikter, og de koster penger. Fra kuppelen ser du alt unntatt kuppelen; fra Giottos klokketårn ser du kuppelen, og det er derfor mange foretrekker tårnet; fra Arnolfo-tårnet på Palazzo Vecchio ser du rett ned i gatenettet. Alle tre er beskrevet i oversikten over severdighetene i Firenze.
Vil du ha den samme utsikten som fra Piazzale Michelangelo uten folkemengden, ligger Giardino Bardini i skråningen litt lenger vest, med terrasser, en glysinallé som blomstrer i slutten av april og som regel ledig plass å sette seg. Den er inkludert i hagebilletten i Palazzo Pitti og Boboli-hagene. Rett nedenfor Piazzale Michelangelo ligger dessuten rosehagen, som er gratis og åpen hele dagen.
Tips. Ta med noe å drikke opp. Det finnes salgsvogner på plassen, men de tar utsiktspris, og det er tjue minutter ned til nærmeste butikk. Vil du sitte, gå ned de første trappene mot rosehagen — der er det benker, samme by under deg og halvparten så mange mennesker.