Vomero er bydelen på høyden over Napoli, og det er herfra de kjente bildene av bukta med Vesuv i bakgrunnen er tatt. Oppe på kanten ligger to av byens beste besøk side om side: karteuserklosteret Certosa di San Martino og festningen Castel Sant'Elmo. Resten av bydelen er et vanlig, velstelt boligstrøk der napolitanerne handler, drikker kaffe og går tur, og det er nettopp kontrasten til bykjernen nedenfor som gjør en halv dag her verdt det.
Du trenger ingen bil og ingen lang gåtur for å komme opp. Kabelbaner går fra tre ulike steder i sentrum og legger deg av midt i bydelen, og metroen har stasjoner her også. Høydeforskjellen er det som betyr noe: fra havnen og den gamle bykjernen er det et par hundre høydemeter opp, og den som prøver å gå dit midt på dagen i juli, gjør det bare én gang. Ta banen opp, og gå ned hvis du vil.
Hvordan kommer du opp til Vomero?
Med en av de tre kabelbanene, funicolari, som klatrer opp gjennom fjellet i tunneler. Funicolare Centrale starter ved Augusteo, like ved Via Toledo og Galleria Umberto I, og ender på Piazza Fuga. Funicolare di Chiaia går fra Parco Margherita i det elegante Chiaia-strøket til Via Cimarosa. Funicolare di Montesanto starter ved Montesanto-stasjonen, i utkanten av Quartieri Spagnoli, og ender i Via Morghen, nærmest San Martino. Alle tre har et mellomstopp ved Corso Vittorio Emanuele, den lange svingete gata halvveis opp i lia.
Den fjerde kabelbanen i byen, fra Mergellina, går ikke til Vomero. Den går opp til Posillipo lenger vest, og det er en vanlig feil å ta den og bli stående feil sted. Alle fire drives av det kommunale selskapet ANM og inngår i den vanlige kollektivbilletten. Driftstidene er ulike fra bane til bane, og Montesanto og Mergellina stenger tidligere på kvelden enn de to andre. Streik rammer kabelbanene hardt, fordi det ikke finnes noen buss som gjør samme jobb på samme tid, så sjekk om det er meldt streik i kollektivtrafikken før du legger Vomero til en bestemt dag. Metrolinje 1 har stasjonen Vanvitelli midt i bydelen, som er det raskeste alternativet fra Piazza Garibaldi og Municipio når banene står.
Tips. Ta Montesanto-banen opp hvis målet er klosteret og festningen. Fra Via Morghen er det en kort, bratt gate til toppen. Fra Piazza Fuga og Via Cimarosa går du lenger, men gjennom de hyggeligste gatene i bydelen.
Foto: Argo Navis · CC BY-SA 4.0 · Wikimedia Commons · skalert
Certosa di San Martino: klosteret med utsikten
Karteuserklosteret ble grunnlagt på 1300-tallet og bygget om i overdådig barokk på 1600-tallet, særlig under arkitekten og billedhoggeren Cosimo Fanzago. I dag er det et statlig museum, og det er et av de mest undervurderte i Italia. Kirken er et av byens rikeste barokkrom, med marmorinnlegg i gulvet og malerier av de store napolitanske 1600-tallsmalerne. Den store klostergården har en marmorbalustrade med hodeskaller hogd i stein rundt munkenes lille gravplass, en påminnelse om hva ordenen mente livet egentlig handlet om.
Museet har tre ting du ikke bør gå forbi. Den første er krybbesamlingen, med den store Cuciniello-krybben fra 1700-tallet, som viser et helt napolitansk bylandskap med hundrevis av figurer. Har du sett verkstedene i krybbegaten i det gamle sentrum, forstår du her hvor tradisjonen kom fra. Den andre er avdelingen om byens historie, med kart, prospekter og vognene til kongehuset. Den tredje er terrassene og hagene i den nedre delen av anlegget, der du står rett over bykjernen og ser Spaccanapoli skjære gjennom husmassen som en strek.
Museet hører under den statlige museumsdireksjonen i Campania, og det gjelder derfor de samme reglene som på de andre statlige museene: gratis under 18 år, og nordmenn mellom 18 og 25 får som regel den reduserte billetten på 2 euro mot pass eller ID. Første søndag i måneden er inngangen gratis for alle. Stengedagen er flyttet i løpet av 2026, og eldre oversikter på nettet oppgir en annen dag enn den som gjelder nå. Sjekk museumsdireksjonens egen side samme uke. Er du i byen i tre dager, dekkes klosteret av Napoli Artecard, men museumskort lønner seg bare når du faktisk rekker tre betalte inngangsbilletter på tre dager.
Castel Sant'Elmo og Museo del Novecento
Rett over klosteret ligger festningen, en stjerneformet borg i gul tuffstein som den spanske visekongen lot bygge om på 1500-tallet. Den er lav og massiv og ble laget for å kontrollere byen like mye som for å forsvare den, og kanonene pekte like gjerne ned mot gatene som ut mot sjøen. Innenfor murene er det lite å se av interiør. Det du går inn for, er de brede vollene og taket.
Oppe på den øverste terrassen ser du hele veien rundt: Vesuv og Sorrento-halvøya i øst og sør, Capri ute i bukta, og Posillipo og Campi Flegrei i vest. Det er den mest komplette utsikten i Napoli, og den er klart best tidlig om formiddagen og den siste timen før stengetid, når lyset kommer inn fra siden. Festningen har også Museo del Novecento, en samling napolitansk kunst fra 1900-tallet, og skiftende utstillinger. Den er grei, men få kommer hit for den.
Må du velge mellom de to, velg klosteret. Utsikten er nesten den samme fra terrassene der, og klosteret har innholdet i tillegg. Festningen er den du tar med når du har tid og godt vær. Blant Italias utsiktspunkter er dette et av få der du ser en storby, en vulkan og tre øyer fra samme sted.
Largo San Martino: utsikten som er gratis
Rett utenfor klosterporten ligger en liten plass med en brystning mot byen. Den koster ingenting, den er åpen hele døgnet, og utsikten er bare litt dårligere enn fra terrassene inne i klosteret. Om kvelden står par og vennegjenger her og ser lysene tennes nedover mot havnen. Er du i Napoli på et budsjett eller kommer opp etter stengetid, er dette stedet.
Herfra starter også Pedamentina di San Martino, en gammel trappesti som går i sikksakk ned lia til Corso Vittorio Emanuele og videre ned mot Montesanto. Den tar deg gjennom hager og forbi små hus med utsikt hele veien, og den er den beste måten å gå ned fra Vomero på. Den er bratt, har mange trinn og lite skygge, og steinene er glatte i regnvær. Ta den nedover, aldri oppover, og ha sko med ordentlig såle.
Bydelen bortenfor severdighetene
Vomero ble i hovedsak bygget ut fra slutten av 1800-tallet, og det merkes. Gatene er brede og rette, husene er store bygårder, og det er trær på plassene. Piazza Vanvitelli er midtpunktet, og ut fra den går Via Scarlatti og Via Luca Giordano, to av byens viktigste handlegater for folk som bor her. Her kjøper napolitanerne klær og sko, ikke suvenirer, og prisene følger det. Om kvelden går familiene tur i de samme gatene, den samme kveldsturen du ser i alle italienske byer, bare uten turister.
Innvendingen er at bydelen i seg selv ikke er spesielt vakker. Den er ordentlig, ikke sjarmerende, og den som har gått gjennom bykjernen dagen før, kan synes den er kjedelig. Kom for klosteret, festningen og utsikten, og se resten som et sted å spise lunsj uten kø. Kafeene og bakeriene her har vanlige bydelspriser.
Villa Floridiana og Museo Duca di Martina
Litt sør for Piazza Vanvitelli ligger Villa Floridiana, en park med store trær, grusganger og en terrasse som ser ut over Chiaia og havet. Villaen ble bygget på 1800-tallet for kongens morganatiske hustru og er i dag et statlig museum for kunsthåndverk, Museo Duca di Martina, med porselen, keramikk, glass og elfenben fra Europa og Asia. Samlingen er smal, men god, og den er et naturlig tillegg for den som også skal til porselenet og maleriene på Capodimonte.
Parken er det viktigste for de fleste. Den er en av få grønne lunger i en tett by, og den brukes av barnefamilier fra bydelen. Kommer du med barn som har fått nok av brostein og kirker, er den et godt sted å lande, og en av få plasser i Napoli med barn der vognen ruller uten motstand.
Er det verdt å bo på Vomero?
For et første besøk er svaret som regel nei, og for et lengre opphold ofte ja. Bydelen er rolig om natten, tryggere å gå i sent enn delene av sentrum der skoddene går ned, og overnatting er ofte rimeligere enn i Chiaia. Du bor blant folk som bor der, med dagligvarebutikker, apotek og kafeer som ikke er laget for besøkende.
Prisen er at alt annet ligger nedenfor. Hver tur til museet, bykjernen eller båtene starter med kabelbane eller metro, og hver tur hjem slutter med den. Stenger banene eller er det streik, blir avstanden plutselig stor. Skal båtene til øyene brukes ofte, taper Vomero mot Chiaia og havneområdet når du velger hvor du bør bo i Napoli.
Slik legger du opp en dag i høyden
Ta banen opp om morgenen, gå rett til klosteret når det åpner, og bruk to timer der. Ta festningen etter det hvis været er klart. Spis lunsj rundt Piazza Vanvitelli. Gå deretter ned trappestien fra Largo San Martino, eller ta Chiaia-banen ned og fortsett langs sjøen mot Castel dell'Ovo. Da har du lagt dagen slik byen er bygget: opp med bane, ned til fots. Den samme inndelingen, med bykjernen og museet på dagen før, er satt opp time for time i to dager i Napoli.
Kommer du om sommeren, flytt terrassene til tidlig formiddag. Det er lite skygge på vollene i Sant'Elmo og på Largo San Martino, og varmen oppe i høyden er ikke lavere enn nede ved sjøen, bare trekken er bedre. Ta med vann, og legg innendørsdelen av klosteret til midt på dagen.