Italia har et av Europas beste langrennstilbud, og nordmenn vet det stort sett ikke. Pustertal, Val di Fiemme, Livigno og Cogne har til sammen flere hundre kilometer preparerte løyper med både klassiske spor og skøytetrasé, og Marcialonga — et av verdens største turrenn — går i Val di Fiemme og Val di Fassa hver januar.
Det som overrasker nordmenn mest, er ikke kvaliteten. Det er at løypene koster inngang. Du kjøper en dagsbillett eller et sesongkort for å gå i sporet, akkurat som du kjøper heiskort i alpinbakken, og det er ikke en gebyrordning man kan snakke seg unna. Til gjengjeld er sporene preparerte hver morgen, hele sesongen, uten unntak.
Hvorfor koster løypene penger?
Fordi noen preparerer dem hver eneste dag, og fordi det finansieres av brukerne og ikke av en turistforening eller en kommune slik det ofte gjøres i Norge. Løypene i de store sentrene er maskinpreparerte med dobbelt klassisk spor og bred skøytetrasé, mange av dem med kunstsnø på de nederste partiene, og standarden er nærmere en konkurransearena enn en norsk turløype.
Dagsbilletten er billig sammenlignet med et alpint heiskort — det er snakk om en brøkdel — men den finnes, og den kontrolleres. I flere av områdene kjøper du den i et bygg ved løypestarten, og i noen selges den i automat. Ta med kontanter eller kort, og regn med at kortet skal bæres synlig.
Det finnes også samlekort. Dolomiti Nordicski er det største: ett kort som gjelder i et titalls løypeområder i Trentino, Sør-Tirol og Veneto med rundt 1 300 kilometer spor til sammen. Skal du gå flere dager i ulike daler, er det den ordningen som lønner seg.
Hvor er de beste løypene?
Pustertal i Sør-Tirol er det tetteste området. Dobbiaco — Toblach på tysk — har et nordisk senter som er verdenscuparena, og derfra går det spor både innover i Val Casies og østover langs den nedlagte jernbanen mot Cortina. Anterselva-dalen like ved er biathlonarena og var arena under vinter-OL i 2026. Området nås enklest med base i Bruneck under Kronplatz, som gir alpint og langrenn i samme uke.
Val di Fiemme er det andre store. Langrennsstadion ved Lago di Tesero har vært arena for flere nordiske verdensmesterskap og for langrennet under vinter-OL i 2026, mens hopprennene gikk i bakkene i Predazzo, og løypenettet strekker seg gjennom hele dalen og opp mot Passo Lavazè. Det er også der Marcialonga starter og ender.
Livigno har en flat dalbunn på 1 816 meter og et løypenett som brukes til høydetrening av lag fra hele Europa. Og Cogne i Aostadalen, inne i nasjonalparken Gran Paradiso, har et av de fineste nettene i landet: spor som går innover i en bredal med fjellvegger på begge sider.
Marcialonga
Turrennet går fra Moena i Val di Fassa gjennom Val di Fiemme til Cavalese, 70 kilometer i klassisk stil, og det har vært arrangert siden 1971. Det er en del av Worldloppet-serien, og det fylles av flere tusen deltakere fra hele Europa hver siste helg i januar.
Løypa er lang, men den er ikke alpin: den følger dalbunnen med jevn og slak profil helt til den siste stigningen opp til Cavalese, som er den delen alle snakker om etterpå. Det finnes også en kortere variant for dem som ikke vil gå hele.
Skal du delta, må du melde deg på i god tid — startplassene fordeles og fylles opp lenge før rennet. Skal du bare se på, er det verdt å vite at hele dalen er full den helgen, at overnattingen er utsolgt og at veiene er stengt i perioder. Det er en fantastisk dag å være tilskuer og en dårlig dag å ha planlagt noe annet.
De andre store rennene
Dobbiaco–Cortina går i februar og følger den nedlagte jernbanetraseen mellom de to stedene gjennom Landro-dalen, med dolomittveggene på begge sider. Det er et av de vakreste turrennene i Europa og er lettere enn Marcialonga i profil.
La Sgambeda i Livigno går tidlig i desember og er blant de første store rennene i sesongen, nettopp fordi høyden gir snø når resten av Alpene ikke har det. Gsieser Tal-rennet i Val Casies i Pustertal er det tredje som er verdt å nevne, og det er kjent for å være et folkelig renn snarere enn et eliterenn.
Felles for alle tre er at de fyller dalen den helgen de går. Overnatting bør bestilles måneder i forveien, veiene stenges i perioder, og de ordinære løypene er dels utilgjengelige mens rennet pågår. Skal du bare gå tur den uken, sjekk rennkalenderen før du bestiller — det er den enkleste måten å unngå å bruke en dag på å lete etter et spor du får lov til å gå i.
Passer det for barn og nybegynnere?
Bedre enn i Norge på ett punkt: sporene er så godt preparerte at det er lett å gå i dem. Et barn som aldri har stått på langrennsski, får et jevnt, hardt spor uten hull og uten myk snø å synke ned i, og det gjør de første kilometerne langt mindre frustrerende.
De store sentrene har korte rundløyper på en til tre kilometer i tilnærmet flatt terreng, ofte rundt selve stadion, og de er ideelle til å prøve seg. Flere av dem har også lysløyper på kveldstid. Skiskole finnes i langrenn på samme måte som i alpint, og timene er billigere.
Det som ikke fungerer så godt, er å gå fra sted til sted med barn. De italienske løypene er lagt som runder i en dal, og et barn som blir sliten halvveis må gå tilbake den samme veien. Legg dagen etter en rundløype med en hytte på midten, ikke etter en strekning. Hvordan familier ellers legger opp uken, viser skiferie med barn i Italia.
Når er sesongen?
Fra midten av desember til slutten av mars i de fleste områdene, med Livigno og de høyeste sporene i begge ender. Løypene i dalbunnene ligger mellom rundt 1 000 og 1 800 meter, og de nederste er avhengige av kunstsnø — de store sentrene har snøproduksjon på en rundløype som prepareres først og som er den siste som forsvinner.
Januar og februar er de sikreste månedene. I mars blir sporene harde om morgenen og bløte fra formiddagen, og det er verdt å starte tidlig. Hvordan høyde og kunstsnø slår ut i landet ellers, forklarer snøsikkerhet i italienske skisteder.
Utstyr, leie og smøring
Utstyr kan leies i alle de store sentrene, og de har både klassisk og skøyting i flere kvalitetsnivåer. Det er en rimelig måte å prøve seg på hvis du ikke vil ta med egne ski på flyet — bagasjereglene hos selskapene som flyr til Italia, ligger i bagasjeregler hos selskapene som flyr til Italia.
Om du tar med egne, er det verdt å vite at forholdene er tørrere og kaldere enn en norsk kystvinter og at klisterføre er sjeldnere. Festesmøring i det harde sjiktet fungerer godt en stor del av sesongen, og de fleste sentrene har smørebod. Skiskoene bør du uansett ta med selv; det er den delen av utstyret der leie sjelden gir et godt resultat.
Advarsel. Ikke gå ut i sporet uten billett. Kontroll forekommer, den er ikke tilfeldig i de store sentrene, og gebyret er langt høyere enn dagsbilletten. Reglene er heller ikke like overalt: enkelte områder har gratis adgang på deler av nettet og betaling på resten, og skiltingen ved løypestart sier hva som gjelder. Les den før du legger i vei.
Hva overrasker nordmenn mest?
Fire ting går igjen. Betalingen, som er det første. Deretter at sporene er så godt preparerte — dobbelt klassisk spor og bred skøytetrasé hver eneste dag, ikke bare før helgen. Så at løypene i stor grad er rundløyper i en dal snarere enn turer fra sted til sted, fordi terrenget er trangere enn norsk skogsterreng.
Og til slutt kulturen rundt. Det ligger en bar eller en hytte ved løypa, folk stopper og drikker kaffe midt i økten, og en langrennsdag i Italia er en sosial ting på en annen måte enn hjemme. Kombiner det med at du kan stå alpint samme uke, så har du forklaringen på hvorfor flere og flere nordmenn drar hit i februar. Hvordan områdene ellers står mot hverandre, er gjennomgått i skiferie i Italia, og hva en skiuke koster, i hva koster en skiferie i Italia.
Tips. Legg langrennsdagen til en dag med flatt lys eller lett snøfall. Det er da alpinbakken er dårligst og sporet er best, og du får en dag ut av vær som ellers hadde vært bortkastet. Hvor du bør bo for å ha begge deler i gangavstand, står i Sør-Tirol og Bolzano.