Midt i Lago d'Iseo ligger en øy på 600 meter med rundt sytten hundre fastboende, elleve grender og ingen privatbiler. Du kan ikke ta bilen din med over, og ingen tilreisende kjører der. Det er den ene tingen som gjør Monte Isola annerledes enn alt annet i innsjødistriktet, og det er grunnen til at stedet fortsatt føles som noe folk bor i framfor noe folk besøker.
Sjøen ligger mellom provinsene Bergamo og Brescia i Lombardia, omtrent midt mellom Comosjøen og Gardasjøen, og den er den minst besøkte av de fire store i Nord-Italia. Elva Oglio renner inn i nord og ut i sør, sjøen er rundt 25 kilometer lang, og fjellsidene på vestbredden faller bratt i vannet mens sørenden åpner seg mot vinåsene. Det er ingen internasjonal turisme her av betydning. Gjestene er italienske.
Øya der ingen tilreisende kjører bil
Monte Isola er Europas høyeste innsjøøy, med et toppunkt på 600 meter over havet og rundt ni kilometer i omkrets. Bilforbudet er ikke en nyere miljøordning, men en videreføring av at det aldri ble bygget veier til øya i det hele tatt. Fastboende har et begrenset antall nyttekjøretøy, det går en liten bussrute langs vannkanten, og ellers er det mopeder, sykler og beina.
Det merkes med en gang du går i land. Det er stille på en måte innsjølandsbyer ellers ikke er, unger sykler i gaten, og du hører båtmotorer og fugler i stedet for trafikk. Landsbyene ligger på rekke rundt kanten — Peschiera Maraglio og Carzano der fergene legger til, Sensole med sypresser ned mot vannet, Siviano oppe i midten — og hver av dem er liten nok til å gå gjennom på ti minutter.
Øya har levd av tre ting: fiske, båtbygging og nett. Fiskerne tørket sardiner i solen og saltet dem i tønner, en tradisjon som fortsatt holdes i hevd og som du finner på menyene her. Nettmakingen begynte med fiskegarn og gikk over til sports- og industrinett, og det er fortsatt produksjon på øya. De flatbunnede trebåtene ble bygget for hånd i verksteder langs vannet, og noen få bygger dem fortsatt.
Slik kommer du over, og hva det koster
Fergene går fra flere steder på fastlandet, og den korteste og hyppigste er fra Sulzano til Peschiera Maraglio: overfarten tar noen få minutter, og båtene går rundt hvert tjuende minutt store deler av dagen. Fra Sale Marasino går det til Carzano. En tur-retur på strekningen Sulzano–Peschiera Maraglio kostet 6,70 euro i 2025, og i det beløpet lå en landingsavgift på 1,50 euro som går til øya.
Sulzano og Sale Marasino har begge togstasjon på lokallinjen fra Brescia nordover mot Edolo, og det gjør hele turen mulig uten bil: tog fra Brescia, av på stasjonen, hundre meter ned til fergebryggen. Har du bil, setter du den i et anlegg på fastlandet — det finnes ingen annen mulighet. Hvordan de lokale togene fungerer, står i gjennomgangen av tog i Italia.
Ta med kontanter i småpenger til fergen og til bussen på øya. Kortterminaler finnes, men de er ikke å stole på i lavsesongen, og bryggene har ikke minibank. Sykler kan tas med over mot et tillegg, og det er verdt det hvis du har en egen — utleien på øya kan gå tom en varm søndag i august. Hvilke ruter som er verdt turen i landet ellers, står i oversikten over sykling i Italia.
Rundt øya, og opp til kirken på toppen
Den flate veien langs vannkanten går hele veien rundt øya, rundt ni kilometer, og den er den enkleste turen: to timer til fots, en time på sykkel, uten stigning av betydning. Sykkelutleie finnes ved begge fergebryggene, og elsykler er lette å få tak i. Det er den turen de fleste tar, og den er verdt tiden.
Den andre turen går opp. På toppen, på 600 meter, ligger Santuario della Madonna della Ceriola, en valfartskirke med røtter tilbake til middelalderen, og derfra ser du hele sjøen og fjellene bak. Stigningen er rundt fem hundre høydemeter fra vannet, stiene er brolagte i partier og bratte hele veien, og du bør regne halvannen time opp. Ta den om morgenen — sørsiden ligger i full sol fra midt på dagen. Sykkelen bør du la stå nede; dette er en gåtur.
Tips. Kom over med en av de første fergene og gå toppturen først, mens det er kjølig. Da har du resten av dagen til flat sykling langs vannet, lunsj i Sensole og en sen ferge tilbake. Dagsturistene kommer mellom elleve og ett, blir langs kanten og drar igjen ved firetiden — de går aldri opp.
Året Christo la en gangvei ut på vannet
I juni 2016 ble Lago d'Iseo kortvarig et av Europas mest besøkte steder. Kunstneren Christo bygde The Floating Piers, tre kilometer med flytende gangbaner dekket i gult stoff, fra Sulzano over til Monte Isola og videre ut til den lille naboøya San Paolo. Anlegget lå ute i seksten dager, det var gratis, og over en million mennesker gikk på vannet.
Verket ble fjernet igjen som planlagt, og det er ingenting igjen å se. Men det forandret sjøen: fram til da var Iseo praktisk talt ukjent utenfor Lombardia, og etter 2016 kom skiltingen, fergekapasiteten og hotellene. Det er derfor du finner et påfallende godt utbygd tilbud på et sted som fortsatt får relativt få besøkende.
Franciacorta: boblene på sørsiden
Åsene sør for sjøen heter Franciacorta, og de produserer Italias mest anerkjente musserende vin laget på flaskegjæring, altså samme metode som champagne. Området fikk DOCG-status i 1995, og kravene til lagring på gjærresten er strengere enn for prosecco, som lages på en helt annen og raskere måte i ståltank. Prisene ligger deretter.
Flere av produsentene tar imot besøkende med avtale, og landskapet er slakt og lett å sykle i, i motsetning til vinåsene lenger vest. Skal du smake, må én i bilen la være — promillegrensen i Italia er 0,5, og null for førere som har hatt førerkort i under tre år. Etikettene sier mer enn folk tror, og italiensk vin forklart rydder i klassifiseringene.
På sørbredden ligger også Torbiere del Sebino, et naturreservat i en gammel torvmyr med gangbaner ut over vannspeilene. Det er et fugleområde, det er flatt, og det tar en drøy time å gå rundt.
Vær oppmerksom på at Franciacorta ikke ligger ved sjøen. Vinåsene begynner et par kilometer sør for Iseo og strekker seg ned mot Brescia, så dette er en biltur eller en sykkeltur, ikke noe du snubler over på promenaden. Det er også et påfallende velstående område, med golfbaner og restauranter i øvre prissjikt mellom vinmarkene, og det står i tydelig kontrast til det nøkterne fiskeværet du kom fra samme formiddag.
Hva er verdt å se på fastlandet?
Iseo er hovedstedet i sør, en småby med torg, havn og togstasjon, og den fungerer godt som base. Nordover langs østbredden ligger Pisogne, der kirken Santa Maria della Neve er full av fresker malt av Girolamo Romanino på 1530-tallet — de er kraftige, folkelige og lite besøkte, og de alene er verdt kjøreturen.
Helt i nord ligger Lovere, som står på listen over Italias vakreste landsbyer, med en promenade langs vannet og et kunstgalleri i en nyklassisk bygning. Vestbredden mellom Lovere og Riva di Solto går langs en loddrett kalksteinvegg der veien er hugget inn i fjellet, og det er den mest dramatiske strekningen ved sjøen. Flere av stedene inngår i oversikten over Italias vakreste landsbyer.
Passer Iseo som avstikker fra Garda eller Como?
Ja, og det er sannsynligvis slik de fleste nordmenn vil bruke sjøen. Fra sørenden av Gardasjøen er det rundt en time med bil, fra Bergamo under en time, og fra Milano halvannen. En dag på Monte Isola er en fullgod dagstur, og den gir deg noe de store sjøene ikke lenger kan gi: en innsjølandsby uten trafikk og uten busslaster.
Som eneste mål for en hel ferie er Iseo smalere. Det er lite museer, lite kveldsliv, og du er avhengig av bil eller lokaltog for å komme deg rundt. Vil du ha en liten og rolig innsjø som base, er Lago d'Orta lenger vest et alternativ med samme kvaliteter, og maten i denne delen av landet — sjøfisk fra ferskvann, polenta og risotto — er beskrevet i sammenheng i italiensk mat region for region.
Når går fergene tettest, og hvor bør du bo?
Fra april til begynnelsen av oktober. Mai og september er best: fergene går tett, temperaturen er behagelig for både sykkel og topptur, og øya er rolig på hverdager. Juli og august er varme og fylles av italienske familier i helgene, mens hverdagene fortsatt er håndterbare. Om vinteren går fergene sjeldnere og mye på øya holder stengt. Hvordan sesongene ellers fordeler seg, står i beste reisetid til Italia.
Overnatting på selve øya finnes, og det er der stedet blir noe annet enn en dagstur: etter siste ferge er landsbyene tomme for besøkende. Utvalget er lite, det er stort sett små pensjonater og leiligheter, og du må bestille i god tid. Vil du ha flere valg og lettere logistikk, bo i Iseo eller Sulzano på fastlandet og ta fergen over de dagene du vil.