Lago d'Orta ligger en fjellrygg vest for Lago Maggiore, den er atten kilometer lang, og den får en brøkdel av besøkende som naboen. Det er hele grunnen til at den er verdt en dag eller tre. Her er det ingen busslaster, ingen internasjonale kjeder og ingen kø ved noen billettluke — bare en landsby på et nes, en klosterøy fire hundre meter ut i vannet, og en ås med tjue kapeller på verdensarvlisten.
Sjøen hører til Piemonte, i grenselandet mellom provinsene Novara og Verbano-Cusio-Ossola, og skilles fra Lago Maggiore av fjellet Mottarone. Den kalles også Cusio. Vannet er lite nok til at du ser hele bredden fra de fleste punkter, og landskapet er slakere og mer skogkledd enn ved de store sjøene — dette er ikke fjellvegger i vannet, men åser med kastanjeskog.
Sjøen som renner nordover
Lago d'Orta er den eneste av de store innsjøene nord i Italia som tømmer seg mot nord. Elva Nigoglia forlater sjøen i Omegna og går nordover før den etter hvert svinger og ender i Lago Maggiore. Det er en geologisk kuriositet, og lokalbefolkningen har gjort et poeng av den i århundrer: det finnes et gammelt ordtak på dialekt om at Nigoglia renner oppover, og at det er vi som lager lovene her.
Det er ikke bare folklore. Sjøen ligger i en egen dal med eget nedslagsfelt, atskilt fra resten av innsjødistriktet, og den er dypere enn størrelsen tilsier. At den er lukket på denne måten, fikk store konsekvenser i forrige århundre, som vi kommer tilbake til.
Orta San Giulio: landsbyen på nesset
Orta San Giulio ligger på et nes på østbredden med rundt elleve hundre innbyggere. Hovedtorget, Piazza Motta, åpner seg mot vannet med utsikt rett ut på øya, og de lokale kaller det il salotto, stuen. På den ene siden står Palazzo della Comunità fra 1582, det gamle rådhuset, en liten bygning på søyler med frescomalte våpenskjold.
Bak torget går en eneste hovedgate, Via Olina, brolagt og så smal at to personer må gå etter hverandre på det trangeste, med sidegater som er trapper opp mot åsen. Biler kommer ikke inn i kjernen, og parkeringen ligger oppe ved innfarten — regn med ti minutters gange ned og en bratt tur opp igjen. Det er hele landsbyen; du går den på en halvtime, og det er nettopp det som er poenget.
Øya, klosteret og veien rundt
Isola San Giulio ligger fire hundre meter ut i vannet og er dekket av bygninger nesten helt ned til vannkanten. Ifølge legenden kom Julius hit i år 390, krysset vannet på kappen sin fordi ingen ville ro ham, og drev ut slangene som holdt til på øya. Basilikaen som bærer navnet hans er romansk med en preikestol i mørk marmor fra 1100-tallet, dekket av utskårne dyr og skikkelser.
Resten av øya er kloster. I den gamle seminarbygningen har det siden 1970-tallet holdt til et benediktinsk nonnekloster i klausur, og nonnene driver blant annet restaurering av liturgiske tekstiler og arbeid med gamle håndskrifter. Du kan ikke gå inn der, men du kan gå den ene ringveien rundt øya, som tar et kvarter. Den er skiltet som en meditasjonssti: langs murene henger tavler med korte setninger, og de sier én ting når du går den ene veien og en annen når du går tilbake.
Båtene fra torget i Orta går i skytteltrafikk gjennom dagen, overfarten tar noen minutter, og en tur-retur kostet 5 euro (2026). Det finnes både en offentlig rutebåt og private motorbåtførere som tar rundturer på sjøen — hvordan slike ordninger fungerer ellers i landet, viser båtturer i Italia.
Sacro Monte: tjue kapeller på en ås
Rett over landsbyen ligger Sacro Monte di Orta, et anlegg fra 1590-tallet med tjue kapeller spredt langs en sti gjennom gammel skog. Hvert kapell rommer en scene fra Frans av Assisis liv, bygget opp med figurer i brent leire i naturlig størrelse foran veggmalerier, slik at du ser inn på en fastfrosset scene gjennom et gitter i døra.
Anlegget ble ført opp på UNESCOs verdensarvliste i 2003, sammen med de øvrige hellige fjellene i Piemonte og Lombardia. Det er gratis, det er åpent som en offentlig park, og det tar en drøy time å gå runden. Utsikten ned på øya fra terrassene underveis er den beste på hele sjøen.
Visste du? Friedrich Nietzsche gikk opp hit i mai 1882 sammen med Lou Salomé, og episoden har vært gjenstand for spekulasjon i biografiene hans siden. Orta har vært et sted forfattere og kunstnere har oppsøkt i to hundre år, nettopp fordi det er lite nok til at ingenting skjer.
Sjøen som var død
Fra midten av 1920-tallet slapp en fabrikk ved sørenden ut kobber og ammoniumsalter i vannet. Fordi sjøen er lukket og skifter vann sakte, hopet stoffene seg opp, vannet ble surt, og i løpet av noen tiår var Lago d'Orta i praksis biologisk død. Fisken forsvant, planktonet forsvant, og en hel generasjon vokste opp uten å bade her.
Rundt 1989 og 1990 ble det gjennomført et av Europas største restaureringsprosjekter for en innsjø: store mengder kalkstein ble tilført vannet for å nøytralisere surheten. Det virket. Livet kom tilbake i løpet av få år, sjøen er i dag badbar, og prosjektet siteres fortsatt i faglitteraturen. Det er verdt å vite når du står ved vannet: dette er ikke urørt natur, det er natur som ble reparert.
Omegna, Alessi og mokakannen
I nordenden ligger Omegna, som er alt annet enn pittoresk og likevel verdt en time. Byen og dalen rundt er hjertet i italiensk husholdningsdesign: både Alessi og Bialetti har røtter her, og det var i dette området den åttekantede mokakannen i aluminium ble utviklet på 1930-tallet — den som siden er blitt stående på så godt som hvert italiensk kjøkken.
Det finnes et museum i byen om denne industrihistorien, med prototyper, tegninger og produkter fra hele forrige århundre, og det er en uventet motvekt til klosterøya en halvtime unna. Vil du forstå hvorfor kaffe hjemme og kaffe på bar er to helt forskjellige ting i Italia, ligger forklaringen i kaffe i Italia. Fabrikkutsalgene i området selger kjøkkenutstyr til priser under det du finner i butikk.
Hvordan kommer du deg hit?
Med bil er det enklest. Fra Milano tar det rundt halvannen time, fra Torino omtrent det samme, og fra Malpensa flyplass under en time. Motorveien går like ved sørenden, og derfra er det få kilometer inn.
Med tog er det gjørbart, men ikke elegant. Stasjonen Orta-Miasino ligger på linjen mellom Novara og Domodossola, og den ligger et par kilometer fra landsbyen, oppe i åsen — det er en gåtur på en halvtime nedover og en tyngre tur tilbake, og avgangene er få. Alternativet er tog til Stresa ved Lago Maggiore og buss videre over. Hvordan togsystemet henger sammen, forklarer tog i Italia, og hvordan sjøene i nordvest kan settes sammen på en dag, i dagsturene fra Milano.
Er Orta virkelig roligere enn de andre sjøene?
Ja, men med et forbehold. På hverdager utenom juli og august er landsbyen stille, øya nesten tom og Sacro Monte helt tom. Da er dette det roligste stedet i hele innsjødistriktet, og det er ikke i nærheten av trengselen ved Comosjøen.
På lørdager og søndager i sesongen snur det. Orta er en av de mest populære dagsturmålene for folk fra Milano og Torino, landsbyen er liten, og den ene hovedgaten går tett fra elleve til fem. Kommer du på en søndag i august, får du ikke det stedet artiklene beskriver. En annen liten innsjø med samme kvaliteter og samme problem finner du i Lago d'Iseo og Monte Isola.
Når er båtene i rute, og hvor bør du bo?
Mai, juni og september. Da er båtene i rute, kastanjeskogen på Sacro Monte grønn eller gyllen, og temperaturen behagelig for å gå. April og oktober fungerer også, men da er flere restauranter og hoteller stengt. Vinteren er stille på en måte som er vakker i en dag og tom etter to, og mange steder holder vinterstengt. Hvordan sesongene fordeler seg ellers i landet, ligger i beste reisetid til Italia.
Bo i Orta San Giulio hvis du vil ha kvelden og morgenen, som er de to tidsrommene stedet er verdt ryktet sitt. Utvalget er lite og prisene høyere enn ellers i Piemonte, så bestill tidlig. Vil du ha rimeligere rom, ligger Pella på vestbredden og landsbyene i åsene rundt innen et kvarters kjøring, og de har utsikt tilbake mot nesset og øya. Landsbyer med samme oppskrift andre steder i landet finner du i Italias vakreste landsbyer.
