Palazzo Farnese

Publisert 31. august 2026 · Av redaksjonen i Italiaferie.com

Palazzo Farnese er renessansepalasset på Piazza Farnese, en halv blokk sør for Campo de' Fiori, og siden 1874 har det vært Frankrikes ambassade i Italia. Du kommer inn, men bare på en bestilt omvisning: billettene selges gjennom arrangørens egen portal, de er navngitte, og de må kjøpes senest fem dager før besøket. Det du kommer for, er Galleria Carracci — et hvelv malt mellom 1597 og 1608 som du ikke ser noe annet sted.

Bygget ble satt i gang i 1513 for Alessandro Farnese, kardinalen som i 1534 ble pave Paul III, og sto ferdig i 1589. Utsiden kjenner alle som har gått forbi: en flat, tung murfasade nesten uten pynt, en bred plass foran og to enorme granittkar som fontener. Fra markedet på Campo de' Fiori er det under fem minutters gange, og stemningsskiftet mellom torget og denne plassen er i seg selv en grunn til å gå den veien. Innsiden er noe helt annet, og den er vanskeligere å komme til enn i de fleste andre palasser i Roma — ikke fordi det er dyrt, men fordi det er en diplomatisk adresse med sikkerhetskontroll i porten.

Hvorfor kan du ikke bare gå inn?

Fordi huset er i bruk. Palazzo Farnese er ambassadørens residens og selve ambassaden, og fra året etter innflyttingen har også École française de Rome holdt til i bygget, med bibliotek og forskningsavdeling. Det betyr at rommene du går gjennom, er arbeidsrom og representasjonsrom, ikke museumssaler. Arrangøren skriver rett ut at ikke alle saler kan vises, at sikkerhetskontrollen er forsterket, og at vaktene kan nekte adgang til den som ikke retter seg etter den.

Det praktiske følger av dette. Omvisningene ligger på ettermiddagen, aldri i helgen, og de går på italiensk, fransk og engelsk. Ambassaden har gitt Mirabilia Art Wonders enerett på å organisere de kulturelle besøkene, og billettene selges bare gjennom deres portal — ikke i luken, ikke gjennom bykort eller museumskort, ikke gjennom en guide du møter på plassen.

Hvordan er omvisningene organisert?

Det finnes tre varianter, og de skiller seg i hva du får se og hvor lenge det tar. Alle starter med en halvtimes sikkerhetskontroll som ikke er en del av omvisningstiden, så regn to timer for besøket selv om selve runden er en time.

Tallene er arrangørens egne, lest i september 2026. Barn til og med seks år går gratis. Billettene legges ut inntil nitti dager fram i tid og stenges fem dager før den datoen de gjelder for, så dette er ikke et sted du kan legge inn på impuls den morgenen du våkner i Roma. Kjøper du «fleksibel billett», kan dato, klokkeslett og navn endres inntil sju dager før, mot ledig plass. Ellers får du ikke pengene igjen.

Advarsel. Ved oppmøte må du vise samme legitimasjon som du oppga da du kjøpte billetten, i original. Kopi godtas ikke, og førerkort godtas ikke i det hele tatt — det må være nasjonalt ID-kort eller pass. Palasset er ingen italiensk statlig institusjon, så de vanlige aldersrabattene på statlige museer gjelder ikke her.

Det du ikke får ta med inn

Det finnes ingen garderobe i bygget. Koffert, bag og ryggsekk slipper ikke inn, heller ikke de små, mens vanlige håndvesker er greit. Kommer du direkte fra toget med bagasjen på slep, må den stå igjen et annet sted. Inne er fotografering forbudt, og mobilen skal stå på lydløs og ikke brukes til samtaler. Gruppene er på høyst 33 personer, og på ettermiddagsrundene klokka 17 tirsdag, torsdag og fredag på høyst 25. Palasset er tilgjengelig for besøkende med nedsatt bevegelighet, men kjelleren og École française de Rome er det ikke.

Galleria Carracci, hvelvet alle kommer for

Galleriet ligger i første etasje mot hagen og er et langt, smalt rom med et tønnehvelv på tjue meter. Annibale Carracci malte det med broren Agostino mellom 1597 og 1608, med motiver fra Ovids Metamorfoser — gudenes kjærlighetshistorier, den ene etter den andre. Det som gjør hvelvet uvanlig, er at det later som om det er noe annet enn det er: malte rammer, malte bronsefigurer og malte marmorstatuer ligger lag på lag, slik at flate felt ser ut som utstikkende skulptur. Går du et par skritt sidelengs, skal illusjonen egentlig falle sammen, og gjør det ikke.

Arrangøren kaller galleriet Annibales mesterverk og den mest fullendte avslutningen på halvannet århundre med malerisk nybrott i Europa. Det er en sterk påstand, men den peker på noe riktig: dette hvelvet står mellom to epoker. Har du sett hvordan renessansens billedspråk er bygget opp, kjenner du hvert element igjen her — og samtidig ser du hvor barokkens takmalerier kommer fra. En time er kort tid i rommet. Ta plass bakerst i gruppen og se opp.

De andre salene på ruten

Runden begynner i vestibolo, inngangshallen med søylerekker, og går ut i cortile, det kvadratiske gårdsrommet med tre etasjer buer over hverandre. Deretter kommer Salone d'Ercole med veggtepper fra 1600-tallet og antikke sarkofager dekorert med mytologiske scener, kronet av skulpturer av romerske krigsskip. Navnet henger igjen etter Herkules-statuen familien eide, og den er ikke her lenger.

Videre går det gjennom Galleria di Murano, Sala dei Possedimenti, hagen mot Via Giulia og Camerino — et lite kabinett som Annibale Carracci dekorerte før han begynte på det store hvelvet, og som mange synes er det finere av de to. Ruten er fast: du velger ikke selv hvor du bruker tiden, og du får ikke gå tilbake.

Mosaikkene i kjelleren

Siden 29. mai 2024 er også sotterranei, kjellerrommene, åpne for publikum. Der nede ligger arkeologiske rester fra tre ulike perioder i det antikke Roma, og to svart-hvite mosaikkgulv. Det ene viser dyr og sjømonstre, det andre en gruppe sirkusakrobater til hest, desultores, som hoppet mellom hester i full galopp under løpene. At det ligger et romersk gulv under et renessansepalass, er ikke overraskende i denne delen av byen; at du kan gå på det, er sjeldnere.

Kjelleren er med bare på 90-minuttersomvisningen klokka 17, og språket avgjør dagen: mandag italiensk, tirsdag engelsk, torsdag fransk. Barn under tolv år kommer ikke ned, og rommene er ikke tilgjengelige for besøkende med nedsatt bevegelighet. Arrangørens sider har oppgitt ulike dager for denne omvisningen i ulike omganger, så sjekk tidene i bestillingskalenderen og ikke i omtaletekstene.

Sangallo, Michelangelo og della Porta

Fire arkitekter satte sitt preg på bygget i løpet av de 76 årene det tok å reise det. Antonio da Sangallo den yngre la planen og førte fasaden opp. Da han døde i 1546, var palasset ufullført, og oppdraget gikk videre til Michelangelo. Ham tilskrives gesimsen under taket — den tunge, langt utstikkende kanten som gir fasaden hele vekten sin, og som er kraftigere enn proporsjonene strengt tatt ba om — dessuten de øvre etasjene i gårdsrommet og vinduet over inngangen. Etter ham kom Vignola, og Giacomo della Porta avsluttet arbeidet mot elven i 1589.

Det er én grunn til at et kardinalhus kunne bygges i denne skalaen: pavestaten ga familien inntekter, embeter og kardinalhatter i tre generasjoner. Farneserne ble hertuger i Parma, og huset i Roma var visittkortet de hadde reist først.

Alt som er båret ut av huset

Palasset var en gang også et antikkmuseum, og det er det ikke lenger. De to granittkarene som står som fontener på plassen, kommer fra Caracallas termer, der familien gravde fra 1545 og fant noen av de største marmorskulpturene som er bevart fra antikken. Skulpturene sto i palasset i to hundre år. Så gikk samlingen i arv til bourbonerne, og i dag fyller marmoren egne saler i Det arkeologiske museet i Napoli, mens maleriene endte på Capodimonte på høyden over samme by.

Villa Farnese i Caprarola som dagstur

Familien bygde også utenfor byen. Villa Farnese i Caprarola, nord i Lazio, er et femkantet palass på en høyde over landsbyen, med freskosaler og en hage i terrasser bak. Den er museum i dag, med egen billett og egne åpningstider, og den drives ikke av ambassaden — de to husene har ikke noe med hverandre å gjøre i praksis, bare i historien. Terrassehagen er den typen italiensk villahage som gir mer enn interiøret på en varm dag.

Caprarola krever bil eller buss og en halv til hel dag, og hører dermed til de mer krevende dagsturene fra Roma. Åpningstidene og billettprisen setter forvalteren av museet, ikke ambassaden, og de er ikke gjengitt her — slå dem opp samme uke du reiser, og sjekk returbussen før du går opp til palasset.

Er omvisningen verdt det?

Ja, hvis du har vært i Roma før og liker interiører. Femten euro for en times omvisning i et hus folk stort sett bare ser utenfra, med Carracci-hvelvet på slutten, er godt betalt for. Nei, hvis det er første gang du er i byen. Da bør du ta de store severdighetene i Roma først, for dette er et tillegg og ikke en hovedpost.

Innvendingene er reelle. Bestillingsfristen på fem dager rammer den som planlegger løst. Halvtimen i sikkerhetskontrollen er tapt tid. Fotoforbudet plager noen mer enn andre. Og ruten er kort: du ser en håndfull rom i et digert hus, og du merker hele veien at du er gjest i noen andres arbeidsplass. Vil du bruke en ettermiddag på romersk palassinteriør uten å binde deg fem dager i forveien, er Palazzo Barberini et vanlig museum med billett i luken og malerier på veggene.

Tips. Er du interessert i biblioteker, er fredagsomvisningen klokka 17 den beste av de tre. Da følger École française de Rome med, og skolens bibliotek — grunnlagt i 1873, med over 220 000 bind fordelt over to plan i palasset — kaller seg det største franske forskningsbiblioteket utenfor Frankrike.