Bosa er en liten by på vestkysten av Sardinia der husene er malt i oker, rosa, blått og grønt og ligger tett oppover en bratt skråning under en borgruin. Nedenfor renner Temo, den eneste elven på øya som er farbar med båt, og på den andre bredden står en rekke lave steinbygninger med tak av teglpanner: de gamle garveriene.
Det er en by på snaut 7 700 innbyggere, og du ser den på en formiddag. Men den er samtidig det nærmeste Sardinia kommer en italiensk landsby av den typen folk reiser til fastlandet for å se, og veien hit — de 45 kilometerne langs kysten fra Alghero — er en av grunnene til at du bør ta turen uansett.
Byen ved den eneste elven du kan seile på
Temo er Sardinias eneste seilbare vassdrag. Den nederste strekningen, fra munningen og et par kilometer opp til byen, er dyp nok til småbåter, og det er hele forklaringen på at Bosa ligger der den ligger. Havner på åpen kyst var utsatt for sjørøvere; en havn et stykke opp i en elv var det ikke.
Langs elvebredden i sentrum går en promenade med palmer, med Ponte Vecchio over til den andre siden. Det er en uvanlig by i sardisk sammenheng nettopp av denne grunn: den er organisert rundt ferskvann, ikke rundt en strand eller et fjell. To kilometer nedenfor ligger Bosa Marina der elven møter havet, med en aragonsk vakttårn på en knaus i innløpet.
Sa Costa, og hvorfor husene er malt slik
Bydelen Sa Costa klatrer fra elven opp mot borgen i smale, bratte gater med trapper og hvelvinger. Husene står vegg i vegg og er malt i sterke farger, og det er ikke turistpynt: fargene er lokal tradisjon, og de får både bygningene og det bratte terrenget til å leses tydeligere på avstand.
Gatene her er så trange at biler ikke kommer inn, og de er ordentlig bratte. Har du dårlige knær, hold deg til promenaden langs elven og se fargene derfra — det er faktisk der utsikten er best, siden hele skråningen står som en vegg over vannet. Bosa er tatt opp blant landets offisielt vakreste småbyer, og hvordan den plasserer seg blant de øvrige, viser Italias vakreste landsbyer.
Nede i den flate delen går Corso Vittorio Emanuele II, hovedgaten, mellom bygårder fra 1800-tallet med balkonger i smijern. Domkirken ved elvebredden ble bygget om tidlig på 1800-tallet i piemontesisk stil og skiller seg tydelig fra alt annet i byen. Her finner du også håndverket Bosa er kjent for innenlands: filet, et nettbroderi som sys på et grovt bomullsnett og fortsatt lages for hånd av kvinner i byen. Butikkene selger både ekte arbeider og importert vare, og prisforskjellen mellom dem er stor.
Castello Malaspina over byen
Borgen på toppen ble bygget i 1112 av Malaspina-familien, toskanske adelsmenn som hadde etablert seg på Sardinia noen tiår tidligere. Den heter offisielt Castello di Serravalle, men alle kaller den etter familien. Murene og flere tårn står, og du går opp gjennom Sa Costa på et kvarters tid — bratt, men kort.
Det som gjør besøket verdt billetten, er ikke murene, men en liten kirke inne på borgområdet: Nostra Signora de Sos Regnos Altos, med en freskosyklus fra 1300-tallet. Maleriene er i katalansk stil, godt bevart, og de ble gjenoppdaget under puss så sent som på 1970-tallet. Utsikten fra borgmuren tar med seg hele elveløpet, fargene i Sa Costa og garveriene på den andre siden i ett blikk.
Sas Conzas: garveriene på den andre bredden
Rett overfor byen, på venstre elvebredd ved Ponte Vecchio, står omkring tretti lave bygninger på rad. Det er Sas Conzas, garveriene, og de er det mest uvanlige som finnes i Bosa.
Skinnberedning var byens viktigste næring fra slutten av 1800-tallet og et godt stykke inn på 1900-tallet. Bygningene er alle bygget etter samme oppskrift, i to etasjer: arbeidskarene og vannet nede ved elven, tørkeloftet over. Driften tok slutt da næringen ble flyttet og modernisert, og anlegget ble stående. I dag er det vernet som industriminne, med ett av byggene innredet som museum om håndverket. Det er ikke pusset opp til det ugjenkjennelige, og det er nettopp derfor det virker.
Visste du? To kilometer oppover elven fra byen står San Pietro extra muros, en romansk kirke som ble påbegynt på 1000-tallet og er blant de eldste av sitt slag på Sardinia. Den ligger alene på en slette utenfor byen fordi den opprinnelig var sognekirken til en eldre bosetting som senere flyttet opp under borgen.
Er kystveien fra Alghero verdt omveien?
Ja, og det er den eneste kjøreturen på Sardinia vi vil kalle et reisemål i seg selv. Fylkesveien SP105 følger kysten de 45 kilometerne mellom Alghero og Bosa, og bruker rundt 55 minutter. Den svinger seg langs stupene i mange små kurver, uten bebyggelse, uten bensinstasjoner og uten sidegater — bare fjell på den ene siden og havet flere hundre meter under på den andre.
Kjør den i dagslys og i én retning. Det finnes ingen veibelysning, autovernet er ujevnt, og strekningen er ubehagelig i mørke eller i regn. Legg inn ekstra tid til stopp: det er flere utsiktspunkter, og de er verdt bilturen alene. Vil du ha den beste lysretningen, kjør sørover fra Alghero på ettermiddagen.
Tips. Klippene langs denne strekningen huser en av de siste hekkende bestandene av gåsegribb i Italia. Fuglene har vingespenn på godt over to meter og sirkler ofte i oppdriften langs fjellsiden midt på dagen. Ta med kikkert, og stopp på et av de skiltede utsiktspunktene i stedet for i veibanen.
Bosa Marina og stranden
Selve byen har ingen strand. Den ligger i Bosa Marina, to kilometer nedenfor ved elvemunningen: en lang, slak sandstrand med grunt vann, badevakt i sesongen og et par strandanlegg. Det er en helt vanlig, brukbar familiestrand, ikke en av øyas berømte bukter, og den er sjelden overfylt.
Over innløpet står Torre dell'Isola Rossa, et aragonsk vakttårn fra 1500-tallet på en liten høyde. Turen opp tar ti minutter. Nord for Bosa Marina ligger flere små bukter langs kystveien som krever litt klyving ned, og de er tomme selv i august. Hvordan skillet mellom fri strand og betalt anlegg fungerer i praksis, står i gjennomgangen av hvordan en italiensk strand fungerer.
Malvasia, fisken og det som spises her
Bosa har sin egen vin. Malvasia di Bosa er en hvitvin som lages i et lite område rundt byen og finnes både som tørr og som sterk dessertvin med lang lagring — den siste er den tradisjonelle, og den serveres til ost eller mandelkjeks etter måltidet. Den er vanskelig å få tak i utenfor Sardinia, og det er en av få lokale spesialiteter der det faktisk gir mening å kjøpe med seg en flaske hjem.
Ellers spiser byen fra elven og fra havet: ål fra elvemunningen, kråkeboller om vinteren, og bunnfisk grillet enkelt. Hvordan de italienske vinbetegnelsene henger sammen, forklarer italiensk vin forklart, og hva de øvrige regionene byr på, i italiensk mat region for region.
Bør du overnatte, eller holder en dagstur?
For de aller fleste holder en dagstur. Bosa har én borg, én bydel og én elvepromenade, og det er sett på fire–fem timer inkludert lunsj. Kommer du fra Alghero, er kystveien den ene veien og innlandsveien tilbake en fin runde på en dag.
Overnatting gir mening i to tilfeller. Det ene er at du vil se byen etter at dagsturistene har dratt — fargene i Sa Costa er noe helt annet i kveldslys, og restaurantene langs elven fylles av folk som bor her. Det andre er at du bruker Bosa som mellomstopp på vei sørover mot Sinis-halvøya og Oristano, og da sparer du en lang etappe. Hvordan de fire kystene på øya henger sammen, ligger i hvor du bør bo på Sardinia.
Bil, og ingenting annet
Bil er eneste realistiske måte. Fra Alghero er det 45 kilometer langs kysten eller omtrent like langt via innlandet, fra Alghero-Fertilia lufthavn en times kjøring, og fra Oristano i sør drøyt en time. Bussene mellom byene finnes, men de går få ganger om dagen og ikke i et tempo som lar deg gjøre Bosa til en dagstur. Hva du bør se etter i leiekontrakten, tar leiebil i Italia.
Parker nede ved elven eller ved Bosa Marina og gå opp. Gatene i Sa Costa er ikke kjørbare, og skiltingen inn mot sentrum er dårlig. Byen er åpen hele året, i motsetning til feriestedene i nordøst, og en dag her i mars eller november fungerer fint hvis du ikke skal bade — hvilke måneder som ellers gir best balanse mellom vær og trengsel, viser beste reisetid til Italia.