Det italienske supermarkedet er et av de beste stedene å spare penger på ferien, og et av de beste stedene å handle mat du vil ta med hjem. Utvalget av ost, olje, pasta og vin er bredere og merkingen tydeligere enn i de fleste butikkene ved severdighetene. Men handelen har egne vaner, fra hansken ved grønnsaksdisken til nummerlappen ved ostedisken, og det er dem denne siden forklarer.
Et supermarked heter supermercato på italiensk, men i dagligtale sier folk bare navnet på kjeden: «jeg går på Coop», «det ligger en Conad rundt hjørnet». Kjedene er mange og ofte regionale, så navnet på skiltet i Milano er et annet enn i Palermo. Felles for dem er at de fører lokale varer ved siden av de nasjonale merkene, og at en helt vanlig dagligvarebutikk har en ostedisk som ville vært en spesialforretning i Norge.
Kjedene du kommer til å se
De største navnene går igjen i hele landet, men tettheten varierer mye fra region til region. Coop er et samvirke av forbrukerkooperativer, delt i regionale selskaper som hver driver sine butikker. Conad er et samvirke av selvstendige kjøpmenn, og derfor ser to Conad-butikker sjelden helt like ut. Esselunga er Milano-kjeden som har spredd seg til resten av nord og til Toscana og Lazio, men som du ikke finner i sør. Carrefour har butikker i mange formater, fra store hypermarkeder til de små Carrefour Express-butikkene i bysentrum.
Blant lavpriskjedene er Lidl og Eurospin de mest utbredte. De har et smalere utvalg, færre merkevarer og mer av kjedens eget merke, men de samme grunnvarene. I tillegg finnes en lang rekke regionale kjeder og frivillige kjeder av selvstendige butikker, særlig i sør og på øyene. Navnet sier deg lite om kvaliteten. Det er ostedisken og brødhylla som gjør det.
Visste du? Kjøpmannskooperativet er grunnen til at en Conad i en fjellandsby kan ha lokal ost og lokal vin du ikke finner i en Conad på kysten. Butikken eies av kjøpmannen, som selv bestemmer en del av sortimentet.
Hypermarked, supermarked eller butikken på hjørnet?
Størrelsen avgjør mer enn kjeden. Et ipermercato er et stort hypermarked med klær, elektronikk og husholdningsvarer, som regel i et kjøpesenter i utkanten av byen, med parkering og bensinstasjon. Det lønner seg bare hvis du har bil og skal handle til en uke i leilighet. Et vanlig supermercato ligger i bydelene og har det du trenger til hverdags.
I de historiske sentrumsområdene er det de små butikkene som gjelder: kjedenes byformater, som Carrefour Express eller Conad City, og uavhengige minimarket. De har kortere hyller, høyere priser og ofte lengre åpningstid, og i storbyene har enkelte åpent svært sent. Til dem kommer alimentari, den tradisjonelle kolonialbutikken med ferskvaredisk, som er dyrere per kilo, men der du kan få kuttet 150 gram skinke og spørre om hva som er lokalt.
Bor du i sentrum og handler til frokost og en enkel kveldsmat, er minimarketen i gata nok. Skal du kjøpe olje, vin og ost til hjemturen, er det verdt å gå eller ta bussen til et fullt supermarked. Utvalget er større, og prisforskjellen på en kofferts innhold blir merkbar.
Er supermarkedene åpne på søndager?
Ofte, men ikke alltid, og det finnes ingen nasjonal regel du kan planlegge etter. Etter at åpningstidene ble liberalisert, bestemmer butikkene i stor grad selv. Supermarkedene i storbyene og i badebyene i sesong har som regel åpent på søndag, gjerne med kortere tid enn på hverdager. I småbyer og på landsbygda kan butikken være stengt hele søndagen eller bare holde åpent om formiddagen. Mange mindre butikker har i tillegg en fast halv fridag midt i uka.
Helligdagene er det som overrasker flest. Rundt 15. august har supermarkeder i byene ofte redusert åpningstid eller stenger helt selve dagen, og det samme gjelder de store høytidene. Hvordan åpningstidene i Italia ellers er skrudd sammen, med riposo og mandagsstengte museer, er nyttig å ha lest før du legger opp uka. Den eneste sikre regelen er å sjekke butikkens egne tider i kartappen eller på oppslaget i døra, og handle dagen før en helligdag.
Slik handler du frukt, grønt og ved disken
Grønnsaksavdelingen har en regel som nesten alle turister bryter første gang: du tar ikke på frukten med bare hender. Ved siden av posene står en dispenser med tynne engangshansker av plast, og dem skal du bruke. Går du rett på tomatene med fingrene, får du blikk fra de ansatte, og det er en av de få gangene et italiensk supermarked blir strengt.
I mange butikker veier du varene selv. Hver vare har et nummer på skiltet over kassen den ligger i. Du legger posen på vekten, trykker nummeret, og vekten skriver ut en etikett med pris som du fester på posen. Kommer du til kassen uten etikett, må noen gå tilbake og veie for deg, og køen bak deg blir ikke glad. De tynne posene til frukt og grønt er av nedbrytbart materiale og koster penger; prisen står som egen linje på kvitteringen.
Ved ferskvaredisken for ost, skinke og ferdigretter, banco eller gastronomia, trekker du en nummerlapp fra en automat og venter til nummeret ditt kommer opp. Mengden bestilles i etti, der et etto er hundre gram. «Due etti di prosciutto crudo» betyr to hundre gram spekeskinke. Vil du ha det vakuumpakket for reisen, spør om sottovuoto; det gjøres i de fleste diskene, og det er grunnen til at spekemat kjøpt ved disken tåler turen hjem.
Hva er verdt å kjøpe i supermarkedet?
Supermarkedet slår suvenirbutikken på nesten alle matvarer som skal hjem i kofferten. Det har bredere utvalg, tydeligere merking av opprinnelse, og prisene er ikke satt for folk som bare er innom én gang. De varene som gir mest igjen:
- Olivenolje med DOP- eller IGP-merke: hylla forteller opprinnelse og ofte høsteår. Etiketten forteller mer enn flasken, og vi har skrevet om hvilke oljer som er verdt pengene.
- Tørket pasta: de bronsepressede merkene i øvre hylle, og formene du ikke får tak i hjemme.
- Hardost i vakuum: Parmigiano Reggiano og Grana Padano med modningstid på pakken, og pecorino i sør.
- Vin: hylla med regionens egne DOC- og DOCG-viner er ofte den mest spennende i hele butikken. Hva bokstavene betyr, forklarer italiensk vin og merkeordningene.
- Kaffe og en moka-kanne: begge finnes i vanlige supermarkeder, og kannen koster mindre der enn i suvenirbutikken.
Det du bør la ligge, er den billigste balsamicoen, som har lite med den lagrede varen fra Modena å gjøre, og ferskost som mozzarella og burrata, som ikke tåler en reise. Glutenfri mat finnes i egen hylle i de fleste større butikkene, merket senza glutine, og det er statens tilskudd til cøliakere som gjør at glutenfrie varer finnes selv i små butikker.
Betaling, poser og kundekort
Kort går overalt i kjedebutikkene, også kontaktløst, og mange butikker har selvbetjente kasser. Små minimarketer og alimentari ser gjerne helst kontanter for et par småvarer, så ha noen mynter i lomma. Handlevognen låses ofte med en mynt, og det er den vanligste grunnen til at nordmenn står rådville utenfor inngangen.
Handleposer ved kassen koster penger, og du må som regel be om dem eller ta dem selv. Ta med en sammenleggbar handlepose i dagstursekken. Varene pakker du selv, og i travle butikker er det ingen som venter på at du blir ferdig før neste kunde får varene sine skjøvet nedover.
Mange kjeder har kundekort, og hyllekantene viser ofte to priser: en vanlig og en lavere for dem med kort. Kortet er laget for faste kunder, og registreringen ber gjerne om italienske opplysninger, så for en turist er den laveste prisen ofte utenfor rekkevidde. Det koster ingenting å spørre i kassen om det finnes en enkel løsning. Hva kort og kontanter ellers koster deg, har vi regnet på for kort og minibank i Italia.
Alkohol, vann og handling sent på kvelden
Vin, øl og brennevin selges i vanlige supermarkeder uten statlig monopol og uten egne nasjonale salgstider. Aldersgrensen er 18 år, og kassen kan be om legitimasjon. Det som kan stoppe deg, er de kommunale forskriftene: flere byer forbyr salg av alkohol til å ta med etter et bestemt klokkeslett om kvelden, ofte bare i utvalgte bydeler og ofte bare om sommeren. Et oppslag om divieto di vendita per asporto ved kassen betyr at du ikke får kjøpt flasken. Klokkeslettene endres fra år til år, og de kommunale alkoholforbudene gjelder også drikking fra flaske i gaten.
Flaskevann kjøpes i pakker på seks, og det er her supermarkedet virkelig slår kiosken ved severdigheten. Men springvannet er drikkevann i det meste av landet, og en egen flaske som fylles på fra de offentlige fontenene gjør vannhylla overflødig for mange.
Supermarkedet når du bor i leilighet
Har du kjøkken, forandrer supermarkedet hele ferieøkonomien. Frokost i baren er billig per gang, men for en familie blir den en post, og den italienske frokosten er dessuten liten og søt. Et innkjøp kvelden før med yoghurt, brød, ost, skinke og frukt gjør formiddagen enklere for alle, særlig med barn. Middag med en ferdiglaget saus, fersk pasta fra kjøledisken og en flaske regional vin koster en brøkdel av en restaurantkveld, og vi har regnet gjennom hva mat og drikke koster i Italia for dem som vil sammenligne.
Første dag i en leid leilighet er det lurt å kjøpe grunnvarene med én gang: olje, salt, kaffe til mokaen, oppvaskmiddel og søppelposer. Utleiere legger sjelden igjen mer enn en halv pakke av noe, og det lokale kildesorteringssystemet krever ofte egne poser. Sjekk samtidig butikkens søndagstider, slik at du ikke står uten melk på en helligdag.
Tips. Kjøp det som skal hjem, siste eller nest siste dag, og be om vakuumpakking ved disken. Olje og vin pakkes i klær midt i den innsjekkede kofferten. Kjøtt og ost fra EØS deler en felles kvote på ti kilo, og hvordan du pakker og regner matsouvenirene er verdt å ha sett før du handler.