Ekte Murano-glass har en opprinnelsesmerking. Det aller meste av det som selges i turistbutikkene i Venezia har det ikke, og prisforskjellen mellom en blåst vase fra en hytte på øya og en importert kopi er stor nok til at forvekslingen er lønnsom. Det samme mønsteret gjelder keramikken: de fire byene med egne tradisjoner har hver sin merking, og butikkene rundt severdighetene selger noe annet.
Under står hva som skiller Deruta, Vietri, Caltagirone og Murano fra hverandre, hvordan du ser hva som er laget der det sier, hva som er verdt pengene, og hvordan du får det hjem uten at det knuser i kofferten.
Glass fra Murano: hva merket betyr
Glassblåsingen ble flyttet fra Venezia ut til øya på 1200-tallet, av frykt for brann i den tettbygde byen, og den har vært drevet der siden. I dag finnes et registrert varemerke som bare produsenter på øya kan bruke, og det er den eneste enkle måten å skille ekte vare fra importerte kopier.
Merket sitter som et klistremerke eller en etikett på gjenstanden, og produsentene som har rett til å bruke det står i et offentlig register. Mangler merket, betyr det ikke automatisk at gjenstanden er falsk — enkelte små hytter deltar ikke i ordningen — men det betyr at du må vurdere ut fra noe annet.
Selve øya og hvordan du kommer dit, hører til Murano, Burano og Torcello. Der finnes både arbeidende hytter med utsalg og et glassmuseum som er verdt et besøk før du kjøper noe.
Hvordan ser du om et glass er blåst for hånd?
Se etter små, uregelmessige luftbobler i godset og etter et pontilmerke i bunnen — et lite, ru punkt der gjenstanden ble festet til jernstangen mens den ble formet. Maskinstøpt glass har jevne overflater, symmetri som er for perfekt, og en slipt eller helt glatt bunn.
Kjenn på vekten. Håndblåst glass har ujevn godstykkelse, og to eksemplarer av samme modell veier ulikt. Se på fargene: de tradisjonelle teknikkene gir dybde i fargen framfor et jevnt lag, og innlagte tråder og gulltynner er lagt inn i massen, ikke malt på utsiden.
Advarsel. Butikker i Venezias sentrum som selger «Murano-glass» til priser som virker lave, selger som regel importerte kopier. Det er ikke ulovlig i seg selv så lenge de ikke bruker det beskyttede merket, og du får akkurat det du betaler for — men du får ikke det du tror du får. Vil du ha ekte vare, kjøp på øya, av en produsent som viser deg verkstedet.
Hvorfor ekte Murano-glass koster det det koster
Fordi en glasshytte er dyr å holde i gang. Ovnen står på gjennom hele arbeidsuka og kan ikke slås av over natten uten at massen ødelegges, energien koster deretter, og hvert stykke krever to eller tre par hender som arbeider samtidig i de få minuttene glasset er varmt nok til å formes. En vase blir til raskt, men den er resultatet av en opplæring som tar år, og selve arbeidet lar seg ikke gjøre fortere.
Kopiene lages med presse eller maskinblåsing i store serier, i land der både energi og arbeid koster mindre, og de fraktes inn i containere. Prisforskjellen er derfor ikke et påslag noen har funnet på — den er hele produksjonsmåten. Står to vaser ved siden av hverandre og den ene koster en brøkdel av den andre, er det som regel nettopp det du ser.
Kjøper du på øya, av noen som viser deg verkstedet, får du kvittering med produsentens navn på. Be om den. Den er både garantien din og det du trenger hvis du senere skal ha momsen tilbake, og den er den eneste dokumentasjonen som følger gjenstanden hjem.
Visste du? En glassblåsingsdemonstrasjon som ender i et salgslokale, er ikke i seg selv bevis for at det som står i hyllene er laget der. Demonstrasjonen kan være ekte og varene importerte. Det er samme rom, men to ulike spørsmål, og det er det andre du skal stille.
Deruta i Umbria
Den lille byen i Umbria har laget majolika — tinnglasert keramikk — siden middelalderen, og den er kjent for mønstre fra renessansen i gult, blått og grønt. Det typiske er tallerkener og fat med geometriske bånd og med en sentral figur, malt for hånd på en hvit grunn.
Byen ligger langs hovedveien mellom Perugia og Todi og er lett å ta med på en kjøretur gjennom regionen. Der finnes både verksteder med utsalg og et keramikkmuseum. Området rundt er beskrevet i artiklene om Perugia og Todi.
Vietri, Caltagirone og de andre
Vietri sul Mare ligger i den østlige enden av Amalfikysten og har en helt annen fargeholdning: kraftig gul, grønn og blå, med motiver fra sjøen og med esler, sitroner og fisk. Flisene derfra dekker kirkekupler og trapper i hele området, og det er den mest gjenkjennelige keramikken i Sør-Italia. Kysten rundt er Maiori og Minori.
Caltagirone på Sicilia har den tredje tradisjonen, med arabiskinspirerte mønstre og en berømt trapp på mer enn hundre trinn der hvert trinn er kledd med fliser. Byen ligger i innlandet sørvest for Catania. Grottaglie i Puglia er den fjerde, kjent for bruksgods i terrakotta framfor for dekor, og Faenza i Emilia-Romagna er den femte — byen som ga navn til hele den europeiske fajanse-tradisjonen.
Slik skiller de fire keramikkbyene seg fra hverandre
Står du med to fat i hendene og ikke vet hvor de kommer fra, er fargeholdningen det raskeste kjennetegnet. De fire store tradisjonene bruker ulike paletter og ulike motivkretser, og de har gjort det lenge nok til at forskjellen er tydelig når du først har sett den én gang.
| By | Farger | Motiver | Det du oftest ser |
|---|---|---|---|
| Deruta (Umbria) | Gult, blått og grønt på hvit grunn | Renessansebånd, bladranker, drage- og groteskmønstre | Fat, tallerkener, oljekanner |
| Vietri sul Mare (Campania) | Kraftig gult, turkis og grønt | Esler, sitroner, fisk, hus i bratt kystlandskap | Veggfliser, krukker, serveringsfat |
| Caltagirone (Sicilia) | Blått og gult, mørkere i tonen enn Vietri | Geometriske bånd med arabisk opphav, hodekrukker, pinjekongler | Flislagte trinn, krukker, lampefot |
| Faenza (Emilia-Romagna) | Hvitt, blått og oker — også helt hvitt gods | Figurscener, ornamentbånd, moderne formspråk | Serviser, vaser, kunstkeramikk |
Trappen i Caltagirone er den enkleste måten å se den sicilianske paletten på: 142 trinn opp gjennom gamlebyen, hvert av dem kledd med håndmalte fliser i sitt eget mønster. Byen ligger i innlandet sørvest for Catania og nås greit på en dagstur derfra.
Faenza skiller seg ut ved at tradisjonen der er mindre bundet til ett bestemt mønster. Byen har vært keramikksenter siden middelalderen, den ga navn til fajanse på norsk og til faïence på fransk, og verkstedene arbeider like gjerne moderne som historisk. Det gjør Faenza til stedet du drar hvis du vil ha noe som ikke ser ut som en suvenir.
Hva skiller ekte keramikk fra suvenirvare?
Snu tingen. Håndmalt keramikk har en usignert eller signert bunn med verkstedets merke, ofte med byens navn, og glasuren er ujevn helt ute i kanten. Trykt dekor kjennes ved at mønsteret er identisk fra eksemplar til eksemplar og at strøkene ikke har tykkelse — kjør fingeren over, og du skal kjenne malingen på håndmalt gods.
Se også etter små feil: en penselstrek som går litt utenfor, en farge som har rent, en liten ujevnhet i formen. Det er kjennetegn på håndarbeid, ikke på dårlig kvalitet. Er alt helt perfekt og prisen lav, er det trykt og støpt.
Det finnes lokale merkeordninger for flere av byene, og verkstedene som deltar viser det fram. Spør etter det, og spør hvor stykket er brent — svaret skal være i byen du står i.
Hva er det verdt?
Håndmalt keramikk er dyrere enn du forventer, fordi hvert stykke er malt av et menneske. Et lite fat, en olivenoljekanne eller et sett kaffekopper er den prisklassen de fleste ender i, og de er blant de bedre suvenirene som finnes: de er bruksting, de tåler oppvask, og de minner om et bestemt sted.
Store fat, servise og lampefot er en annen investering, og der bør du vurdere frakt framfor koffert. Glass i den øvre enden — signerte arbeider fra kjente hytter — er samlerobjekter med egne priser, og der bør du kjøpe direkte fra produsenten med dokumentasjon.
Hvordan får du det hjem helt?
To muligheter. Verkstedene pakker og sender, som regel forsikret, og det er det tryggeste for alt som er stort eller tynt. Frakten koster, men den koster mindre enn å erstatte noe som knuser, og den løser samtidig plassproblemet i kofferten.
Skal det med i bagasjen, gjelder tre regler. Pakk midt i kofferten, aldri langs kanten. Bruk klær som støtdemping, og fyll hulrom i hule gjenstander. Og ta det aldri som håndbagasje uten å sjekke at det ikke ryker på reglene om skarpe kanter. Reglene selskapene håndhever, står i artikkelen om bagasjeregler hos selskapene som flyr til Italia.
Håndbagasjen er tryggere enn kofferten for alt som er lite nok, av den enkle grunn at ingen kaster den. Motargumentet er sikkerhetskontrollen: et fat eller en vase går som regel greit gjennom, men noe med spiss eller egg — en glasskniv, en tynn skulptur som ender i en tagg — kan bli tatt fra deg der, og da er den borte uten erstatning. Er du i tvil om formen, sjekk den inn eller send den.
Butikkene og verkstedene pakker gratis, og de gjør det bedre enn du klarer selv: lag på lag med bobleplast, papir stappet i hulrommene og en eske som tåler et fall fra hoftehøyde. Be dem pakke for reise framfor for gave. Det er to ulike jobber — den ene skal se pen ut, den andre skal overleve et bagasjebånd — og de spør ikke selv hvilken du vil ha.
Ber du om momsrefusjon og samtidig sender varen, må du avklare hvordan det håndteres — refusjonen forutsetter normalt at du tar varen med deg ut selv. Ordningen tar tax free og momsrefusjon i Italia.
Hvor kjøper du best?
I byen der det lages, og fra et sted der noen arbeider. Det er både billigere og sikrere enn den samme varen i en butikk i Roma eller Firenze, og du får svar på hvem som har laget den. Alle de fire keramikkbyene ligger slik at de kan legges inn i en kjøretur uten stor omvei.
Går det ikke, er andrevalget en fagbutikk i en større by som oppgir produsent og opprinnelsessted på hvert stykke. Tredjevalget — en suvenirbutikk ved en severdighet — gir deg noe som ser likt ut og som er laget et helt annet sted. De øvrige håndverkstradisjonene i landet har vi samlet i italiensk håndverk verdt å kjøpe, og hva du ellers bør styre unna, i shopping i Italia.