En brun, tett krøllete hund av rasen lagotto romagnolo sitter i høyt gress med tunga ute og ser rett mot kameraet.
Mat, vin og velvære

Trøffeljakt i Italia

To sesonger, to trøfler, to helt ulike priser.

Foto: Alberto Ziveri · CC BY-SA 2.0 · Wikimedia Commons · skalert

En trøffeljakt er ikke en jakt. Det er en times spasertur i en skog sammen med en mann og en hund, der hunden gjør alt arbeidet og du ser på. Det høres tamt ut skrevet slik, og det er likevel en av de få matopplevelsene i Italia som ikke lar seg kjøpe over disk: du kan ikke få den på en restaurant, og du kan ikke lese deg til den.

Det du bør vite før du bestiller, er at det finnes to helt forskjellige trøfler bak ordet, og at de har hver sin sesong og hver sin prisklasse. Den hvite kommer om høsten og koster det den koster fordi den ikke kan dyrkes. Den svarte finnes i flere arter og gjennom store deler av året, den dyrkes kommersielt, og den er en brøkdel så dyr. Turen i skogen er den samme; det som ligger i kurven etterpå, er det ikke.

Hva skiller hvit trøffel fra svart?

Den hvite — Tuber magnatum — er den dyre. Den finnes bare vilt, den vokser i symbiose med røttene til løvtrær i bestemte jordtyper, og den har aldri latt seg dyrke kommersielt til tross for over hundre års forsøk. Sesongen i Piemonte går fra 1. oktober til 31. januar, og hovedstaden er Alba, der du også finner det kontrollerte markedet og prisnivået.

Den svarte er flere arter. Vintertrøffelen Tuber melanosporum er den fineste av dem, med sesong grovt fra midten av november til midten av mars, og den har sitt italienske kjerneområde i fjellene i Umbria og på grensen mot Marche. Sommertrøffelen Tuber aestivum er langt mildere, langt billigere og finnes fra sen vår og utover sommeren. De nøyaktige datoene fastsettes regionalt, og de justeres — Piemonte strammet inn sin kalender i 2024 for å gi soppen lengre hvile.

Forskjellen i pris er så stor at den avgjør hva slags opplevelse du kjøper. En jakt etter sommertrøffel i juli koster omtrent det samme som en jakt etter hvit trøffel i november, men det du finner i det ene tilfellet er en vare til noen titalls euro kiloet, og i det andre en vare til flere tusen.

Hunden gjør jobben, ikke grisen

Grisen er en myte i moderne Italia. Bildet av purka som roter opp trøfler er ekte nok historisk, men den har to problemer: den er tung å styre i skogen, og den spiser funnet før sankeren rekker frem. I dag foregår all sanking med hund, og rammeloven for trøffelsanking forutsetter det.

Rasen du oftest møter er lagotto romagnolo, en krøllete vannhund fra Romagna som er den eneste hunderasen i verden avlet spesielt for trøffelsøk. Like ofte er det en blandingshund som er trent fra valp. Opplæringen begynner med lek: et stykke ost eller en ball med trøffelduft blir gravd ned, og hunden lærer å markere lukten uten å grave hardt. En god hund stopper og skraper forsiktig; sankeren tar over med en smal spade som heter vanghetto og løfter knollen ut uten å skade mycelet rundt.

Sankeren selv heter trifulau på piemontesisk og tartufaio ellers i landet, og han har lisens etter en prøve i artskunnskap og regelverk. Sankingen og kunnskapen bak den ble ført opp på UNESCOs liste over immateriell kulturarv i 2021.

Slik foregår en jakt

Du møter opp på gården eller ved et avtalt punkt i utkanten av skogen, som regel i to- eller tretiden om ettermiddagen på en høstjakt. Du får en kopp kaffe, en kort forklaring, og deretter går dere. Terrenget er ikke krevende, men det er skogsbunn: bratte partier, våte blader, røtter og av og til en bekk. Vanlige joggesko fungerer dårlig i november.

Hunden slippes og jobber i sikksakk foran dere. Det tar sjelden mer enn ti minutter før den markerer første gang, og en time i skogen gir gjerne to til fem funn av varierende størrelse. Sankeren viser deg knollen, lar deg lukte på den, og forklarer hvorfor akkurat det treet står der det står. Han gir deg som regel ikke trøffelen — den er hans vare, og det er slik han lever.

Etterpå følger et måltid på gården i de fleste opplegg. Der høvles trøffelen over en enkel rett: eggpasta, et speilegg eller en risotto, alltid noe mildt, alltid rått og alltid på slutten, fordi varme ødelegger aromaen. Vil du lære å lage underlaget selv, finnes det matlagingskurs i de samme områdene.

Hva koster en jakt?

En jakt lå på 40–100 euro per person (2025), der den nedre enden er en enkel tur i skogen uten servering og den øvre er jakt med påfølgende måltid og vin. Prisen henger mer sammen med hva som serveres etterpå enn med hva slags trøffel dere leter etter. De dyreste oppleggene er de som kombinerer jakt, lunsj med flere retter og en vinsmaking på samme gård.

To ting er verdt å ha klart. Trøffelen dere finner, følger som regel ikke med hjem — den inngår i måltidet eller blir sankerens. Skal du kjøpe noe, kjøper du det som en egen handel etterpå, til vekt og med kvittering. Og prisen per person faller kraftig med gruppestørrelsen: mange gårder tar en fast pris for følget opp til fire eller fem personer, slik at to voksne betaler nesten det samme som fem.

Advarsel. Trøffelolje er ikke trøffel. Nesten all trøffelolje er nøytral olje tilsatt et syntetisk aromastoff, og den har aldri vært i nærheten av en knoll. Selges den i suvenirbutikken etter jakten, er den ikke bedre av den grunn.

Sesongene og stedene

OmrådeTrøffelNår
Langhe og Roero i PiemonteHvit1. oktober–31. januar
Valnerina og fjellene i UmbriaSvart vinterSen høst til tidlig vår
Acqualagna i MarcheHvit, svart vinter og sommerMarked hele året, tre sesonger
San Miniato og Crete Senesi i ToscanaHvitHøsten, med marked i november
Molise og AbruzzoSvart og hvitHøst og vinter, få besøkende
Store deler av Midt-ItaliaSommertrøffelSen vår og sommer

Piemonte er det dyreste og mest gjennomorganiserte, og der er trøffelen en hel næring med messe, marked og hotellpriser deretter — bakgrunnen står i artikkelen om Langhe og Barolo. Umbria er billigere, roligere og har den beste svarte trøffelen i landet; området rundt Spoleto og fjellene østover er kjerneområdet, og vinteren er høysesongen der. Acqualagna i Marche er det nest største trøffelmarkedet i Italia og ligger under en times kjøring fra Urbino.

Det minst besøkte alternativet er Molise, som produserer en betydelig andel av italiensk trøffel og knapt har turister i det hele tatt. Fordelen er at prisen på både jakt og opphold er en helt annen; ulempen er at du må ha bil og at få snakker engelsk. Fjellene i Abruzzo ligger i samme kategori.

Hva bør du spørre om før du bestiller?

Fire spørsmål avgjør hvilken tur du får. Hvor lenge er dere ute i skogen — under en time er en demonstrasjon, ikke en jakt. Hvor mange andre er med i følget; over åtte personer betyr at du går bakerst og ikke ser hunden markere. Er måltidet inkludert, og hva består det av. Og hvilken trøffel er i sesong akkurat den uka, som er noe annet enn hvilken de har på bildene på nettsiden.

Spør også om språk. En sanker som forklarer på italiensk mens en tolk sammenfatter i to setninger, gir deg halve turen. De større gårdene har engelsktalende verter; de minste har ikke alltid det, og det er ikke nødvendigvis dårligere, men det bør være et bevisst valg.

Fungerer det med barn?

Uvanlig godt, og bedre enn det meste annet på en matferie. Barn liker hunder, de liker å grave, og de forstår poenget umiddelbart uten å måtte like smaken. Turen er kort nok til at små barn holder ut, og de fleste sankere lar barna få holde spaden og lukte på knollen.

To forbehold. Terrenget er ulendt, så barnevogn er utelukket og en treåring må kunne bæres. Og selve maten etterpå er sjelden en barnerett — trøffel over eggpasta er ikke det en sjuåring hadde bestilt selv. Spør om det finnes et alternativ på kjøkkenet, og regn med at måltidet tar en time lenger enn du hadde tenkt, som er normalen når du spiser ute i Italia.

Det du ikke bør forvente

Ikke forvent at du finner noe stort. Turene går i skoger der de virkelig gode stedene allerede er tømt av folk som har arvet dem, og en knoll på størrelse med en valnøtt er et godt resultat på en times tur. Stedene arves innad i familier og oppgis ikke til noen, og de beste sankerne går om natten nettopp for at ingen skal se hvor de går.

Ikke forvent at det er billig i Piemonte i høysesongen heller. Oktober og november er de dyreste ukene i året i Alba og landsbyene rundt, og du bør ha bestilt både rom og bord i god tid. Kommer du utenom, er det svart trøffel som gjelder, og den er ikke et dårligere alternativ — den er et annet produkt. Hvordan sesongene ellers styrer hva som er verdt å reise etter, står i oversikten over sesongmat og sagra-festivalene og i gjennomgangen av Toscana om høsten.

Og ikke legg jakten på en dag med regn i vente uten å avklare hva som skjer da. Lett regn er faktisk gunstig — lukten bærer bedre i fuktig luft — men et kraftig høstuvær avlyser turen, og gårdene tilbyr som regel ombooking, ikke penger tilbake. Legg den derfor tidlig i oppholdet. Hva slags vær du kan regne med i den beste trøffelmåneden, står i oversikten over Italia i november.