Toget i Italia er bedre enn toget i Norge på én bestemt strekning og dårligere enn bilen nesten overalt ellers. Ryggraden Torino–Milano–Bologna–Firenze–Roma–Napoli–Salerno går i 300 kilometer i timen, med avganger flere ganger i timen og stasjoner midt i bykjernene. Kommer du utenfor den linjen og de få sidegrenene, faller tempoet fra høyhastighet til noe som ligner Nordlandsbanen.
Det gjør valget enkelt å ta, men bare hvis du vet hvor grensen går. En rundreise mellom de store byene fungerer helt uten bil og er raskere enn å kjøre. En rundreise gjennom Puglia, Sardinia eller innlandet i Toscana gjør det ikke, og der ender togreisende med å bruke halve ferien på å vente på en buss. Under står begge delene, og en ferdig rute på ti dager som holder seg innenfor det toget faktisk klarer.
Ryggraden som gjør alt mulig
Høyhastighetsbanen går som en lang bokstav T. Den loddrette streken er Torino–Milano–Bologna–Firenze–Roma–Napoli–Salerno, den vannrette er Milano–Verona–Venezia. Alt annet henger på som sidegrener med lavere fart.
Tallene forklarer hvorfor dette er attraktivt. Roma–Firenze tar 1 time og 32 minutter, Roma–Napoli 55 minutter med Italos raskeste avganger (2026), Firenze–Bologna 37 minutter, Firenze–Venezia 2 timer og 5 minutter, og Roma–Milano 2 timer og 59 minutter. Til sammenligning tar Roma–Milano rundt seks timer i bil.
Adriaterhavslinjen langs østkysten er den nest beste: Bologna–Rimini på en time, videre ned til Bari på litt under fire timer fra Roma og til Lecce på litt over fem. Den er ikke høyhastighet hele veien, men den går direkte, og den er den ene måten å komme til Puglia på uten bil.
Hvor toget ikke rekker
Tre områder skuffer togreisende systematisk. Innlandet i Toscana er det første: Val d'Orcia, Chianti og San Gimignano har ingen stasjon i det hele tatt, og selv Siena nås raskere med buss enn med tog fra Firenze. Landskapet folk kommer til Toscana for, ligger utenfor jernbanenettet.
Puglia er det andre. Hovedlinjen når Bari og Lecce, men innlandet med trulliene og de hvite byene betjenes av små private selskaper med få avganger og lange opphold. Skal du til Alberobello fra Bari uten bil, går mange av avgangene som buss, Trulli Link, og turen tar alt fra litt over en time med buss til nesten to med tog. Billettene selges i Trenitalias reiseplanlegger, men du er bundet til en tabell med hull i midt på dagen.
Sardinia er det tredje, og det tydeligste. Øya har én togforbindelse mellom de to store byene, Olbia–Cagliari på 3 timer og 20 minutter, og ingenting som knytter kysten sammen. Skal du til Sardinia uten bil, må du velge ett sted og bli der, og da er buss og drosje resten av transporten.
Sicilia er et halvt unntak. Kystbanen mellom Messina, Taormina, Catania og Siracusa fungerer godt, men tvers over øya er toget tregt: Palermo–Catania tar tre timer med regionaltog, mens bussen bruker under tre og går oftere. Cinque Terre er derimot det motsatte, og togets beste øyeblikk i Italia — de fem landsbyene er knyttet sammen med lokaltog som går hvert kvarter, som beskrevet i guiden til Cinque Terre.
Trenitalia, Italo og de fire togtypene
To selskaper kjører på de samme sporene. Trenitalia er statlig og kjører alt fra høyhastighet til lokaltog; Italo er privat og kjører bare høyhastighet på de mest trafikkerte strekningene. De selger billetter hver for seg, prisene skiller seg, og en søkemotor som bare viser det ene selskapet viser deg ikke halve tilbudet.
Togtypene er fire. Frecciarossa og Italo er høyhastighet med obligatorisk setereservasjon. Intercity er langsommere langdistanse, også med plassreservasjon. Regionale og Regionale Veloce er lokaltog uten reservasjon, der billetten gjelder for en periode og ikke for en bestemt avgang. Forskjellen mellom de to siste er antall stopp.
Slik fungerer billettene
Prisen på høyhastighetstog er dynamisk. Den laveste kategorien selges ut først, og en billett kjøpt samme dag kan koste flere ganger det samme setet kostet to måneder tidligere. De billigste billettene kan verken endres eller refunderes, og de dyreste kan begge deler — kjøper du tidlig og er usikker på datoen, betaler du for fleksibiliteten, ikke for setet.
Regionaltogene er motsatt. Prisen er fast per strekning, den endrer seg ikke med etterspørselen, og det er ingen grunn til å kjøpe på forhånd. Til gjengjeld må en papirbillett valideres i automaten på perrongen før du går om bord. Gjør du ikke det, behandles turen som om du ikke hadde billett i det hele tatt, og gebyret er langt høyere enn billetten. Kjøper du i appen, er billetten aktivert ved kjøp og problemet borte.
Ti dager med tog: Roma, Napoli, Firenze og Venezia
Ruten under har fire baser på ni netter, ingen etappe over tre timer, og ingen strekning som krever bil eller buss. Fly inn til Roma og hjem fra Venezia.
| Dag | Base | Reise | Innhold |
|---|---|---|---|
| 1–3 | Roma | Ankomst | Antikken, Vatikanet, Trastevere |
| 4 | Napoli | Roma–Napoli, 1 t 10 min | Gamlebyen og det arkeologiske museet |
| 5 | Napoli | Circumvesuviana, 40 min | Dagstur til Pompeii |
| 6–7 | Firenze | Napoli–Firenze, 2 t 55 min | Uffizi, kuppelen, Oltrarno |
| 8 | Venezia | Firenze–Venezia, 2 t 5 min | Ankomst midt på ettermiddagen |
| 9 | Venezia | Venezia–Verona, 1 t 10 min | Dagstur, eller lagune-øyene |
| 10 | Hjem | Fra Venezia | Morgen i byen før avreise |
Dagene i hver by er lagt ut i to dager i Firenze og to dager i Venezia. Dagsturen til Pompeii går med Circumvesuviana fra Napoli Porta Nolana eller Garibaldi, og alternativet på dag ni er Verona, som ligger nærmere Venezia enn folk tror.
Hva gjør du når det er streik?
Streik i jernbanen varsles på forhånd, som hovedregel minst ti dager i forveien, og datoene ligger åpent ute. Loven gir også garantiperioder, men de er smalere enn mange tror: det er regionaltogene som skal gå mellom klokka 6 og 9 og mellom 18 og 21 på hverdager, mens fjerntogene kjører etter en egen liste over garanterte avganger. Sjekk derfor om akkurat ditt tog står på listen, og legg en lang etappe på en dag uten streik når du kan. Hvordan varslingen og garantiene virker, står i vår gjennomgang av streik i Italia.
Har du billett til et tog som blir innstilt, kan den flyttes til et annet tog eller refunderes fullt ut. Det gjelder også de billigste kategoriene. Det som ikke dekkes, er hotellnatten du mister i den andre enden, og derfor bør du unngå å legge selve hjemreisedagen på en varslet streikedato.
Er togpass verdt det for en Italia-tur?
Som regel ikke. Et pass gir deg fri adgang til regionaltogene, men på høyhastighetstogene må du i tillegg betale en plassreservasjon per etappe, og de reservasjonene koster nok til at et pass sjelden lønner seg på en tur med fire eller fem lange strekninger. Kjøper du billettene tidlig i den billigste kategorien, blir summen lavere.
Passet vinner i to tilfeller: hvis du reiser mange korte etapper hver dag, eller hvis du ikke vet datoene på forhånd og trenger å kunne hoppe på et regionaltog samme morgen. Da er fleksibiliteten verdt mer enn prisforskjellen.
Stasjonsfellene som koster deg toget
Venezia har to stasjoner med nesten samme navn. Santa Lucia ligger inne på øya, med vaporettobryggene rett utenfor døra. Mestre ligger på fastlandet, ti minutter unna med tog, og noen billige avganger går bare dit. Sjekk hvilken av dem billetten din faktisk gjelder til.
Roma har samme problem. Termini er hovedstasjonen, men Italo bruker også Tiburtina, som ligger et stykke unna sentrum. I Milano går de fleste høyhastighetstogene fra Centrale, noen fra Porta Garibaldi og noen fra Rogoredo. Og i Firenze heter hovedstasjonen Santa Maria Novella, mens enkelte avganger stopper på Campo di Marte i utkanten. Ingen av disse forskjellene er skiltet på en måte en tilreisende oppdager i tide.
Når bør du velge noe annet enn tog?
Bil vinner så snart målet er landsbygd: Toscana utenfor byene, Umbria, Dolomittene, det indre av Sicilia og hele Sardinia. Rutene som gir mening å kjøre, står i forslagene til bilferie i Italia.
Fly vinner på to strekninger og bare to: til Sardinia, som ikke har noen landforbindelse, og fra Nord-Italia til Sicilia, der toget bruker over ni timer fra Roma og settes om bord i ferga over Messinasundet. Alt annet innenfor fastlandet er raskere med tog når du regner med reisen ut til flyplassen, sikkerhetskontrollen og ventetiden i begge ender. Nattfergene til øyene er et tredje alternativ som noen ganger sparer deg en hotellnatt.
Tips. Toget har ingen bagasjegrense verdt navnet. Du kan ta med to store kofferter uten å betale for det, uten å veie noe og uten å levere noe fra deg, og du går rett fra perrongen ut i byen. For en familie som ellers ville betalt for innsjekket bagasje på fire innenlandsfly, er dette alene forskjellen på hva turen koster.
