Ostiense og Garbatella er to bydeler sør for Testaccio som få turister går til, og som begge viser et Roma fra 1900-tallet i stedet for fra antikken. Ostiense var byens industribelte langs elva, med kraftverk, gassverk og engrosmarked, og er i dag universitetsstrøk, utelivsbydel og hjemsted for et av Romas beste museer for antikk skulptur. Garbatella, på høyden like ved, er en hageby for arbeidere fra 1920-årene, med lave hus, felles gårdsrom og en arkitektur du ikke ser andre steder i byen.
Begge ligger langs metrolinje B, noen få stopp fra Colosseum, og de er lette å kombinere på en halv dag. Du kommer ikke hit for de store monumentene. Du kommer for et kraftverk fylt med romerske statuer, en av byens fire pavelige basilikaer, gatekunst på industrifasader og en bydel der romerne har bodd i hundre år uten å flytte ut for turistene.
Fra Piramide til Via Ostiense
Den naturlige inngangen er plassen ved Piramide, der metroen, jernbanestasjonen Roma Ostiense og Metromare-banen til Ostia møtes. Pyramiden, bymurporten og den protestantiske kirkegården ligger på Testaccio-siden av plassen, og de hører med til en tur i Testaccio. Herfra går Via Ostiense rett sørover, den gamle veien til havnebyen ved elvemunningen, og det er langs den bydelen har vokst fram.
Rett bak stasjonen ligger et lavt, langt bygg med glassvegger som ble reist som flyterminal til fotball-VM i 1990, da togene til Fiumicino skulle gå herfra. Ordningen varte ikke, og bygget sto lenge tomt. I dag er det Eataly, en stor italiensk matvarehall over flere etasjer med restauranter, bakeri, vinavdeling og kurs. Kjeden oppgir åpningstid fra 9 til 24 alle dager (2026), og det er et greit sted for en lunsj eller for å kjøpe med seg ost og olivenolje hjem. Prisene ligger over et vanlig supermarked, men utvalget er bredt og merket med opprinnelse.
Stasjonen er også nyttig i seg selv. Regiontoget fra flyplassen stopper her, og det gjør Ostiense til en praktisk ankomst hvis du bor sør i sentrum. Toget er billigere enn ekspressen fra Roma Fiumicino, men bruker lengre tid. Og Metromare-banen fra Porta San Paolo er den enkleste veien til Ostia Antica.
Foto: Torvindus · CC BY-SA 3.0 · Wikimedia Commons · skalert
Centrale Montemartini: gudene blant maskinene
Lenger ned Via Ostiense, nærmere metrostasjonen Garbatella enn Piramide, ligger det som var Romas første offentlige elektrisitetsverk. Ifølge museet ble det åpnet i 1912 etter initiativ fra borgermester Ernesto Nathan, og året etter fikk det navn etter byrådet Giovanni Montemartini. Verket kombinerte dampturbiner for jevn drift med dieselmotorer som ble startet når forbruket toppet seg, og det var i bruk til midten av 1960-tallet.
I 1997 skulle Capitolinske museer pusses opp, og en del av skulpturene ble flyttet hit midlertidig. Utstillingen fikk navnet «Maskinene og gudene», og den ble så godt mottatt at museet ble værende. I dag står romerske statuer, portretter og gravmæler oppstilt foran enorme dieselmotorer og mellom kjelene i den store maskinhallen. Det er det mest overraskende museumsrommet i Roma, og det er sjelden fullt.
Billetten koster 11 euro, redusert 6,50 euro, og en kombibillett med utstillingen som varer til 15. november 2026 koster 14,50 euro (museets side, september 2026). Forhåndskjøp gir et gebyr på 1 euro. Capitolini Card, som gir adgang til både Capitolinske museer og Centrale Montemartini i sju dager, koster 15,50 euro. Museet er åpent tirsdag til søndag 9–19 med siste innslipp en time før stenging, og det er stengt mandag, 1. mai og 25. desember. Fra februar 2026 er inngangen gratis for folk bosatt i Roma og storbyområdet.
Visste du? Centrale Montemartini er et kommunalt museum, ikke et statlig. Den statlige ordningen med 2-eurosbillett for unge mellom 18 og 25 gjelder derfor ikke automatisk her; kommunen setter sine egne vilkår for redusert pris. Spør i luken, og ha legitimasjon klar. Museet er også med i ordningen rundt Roma Pass og bykortene, som kan lønne seg hvis du skal til flere kommunale museer.
Gassklokken, engrosmarkedet og gatekunsten
Mot elva, rett vest for museet, ser du bydelens landemerke over takene: il Gazometro, den store gassklokken i stål fra 1930-tallet, som romerne har lært å like. Den er et skjelett i dag, uten gass, og om kvelden er den opplyst. Rundt den ligger rester av gassverket, lagerbygninger og det gamle engrosmarkedet, Mercati Generali, der byens frukt og grønnsaker ble omsatt i store haller. Markedet flyttet ut, og planene for hallene har ligget i skuffen i årevis.
Industrien ga plass til universitetet. Roma Tre har tatt over flere av de gamle byggene, og studentene har gitt strøket kafeer, billige spisesteder og kveldsliv. Gatekunsten fulgte med. Den mest kjente er fasaden på en tidligere militærbygning i Via del Porto Fluviale, dekket av store ansikter malt av den italienske gatekunstneren Blu. Flere vegger rundt Via Ostiense og Via del Porto Fluviale har store malerier, og de endrer seg: nye kommer til, gamle blir malt over.
Strøket er ikke pent i vanlig forstand. Det er brede veier, trafikk, gjerder og tomme tomter mellom byggene, og det skal du vite før du går. Men det er ekte, og det er langt fra Spansketrappen.
Hvorfor er San Paolo fuori le Mura verdt turen?
Fordi den er en av Romas fire pavelige basilikaer, like stor i opplevelse som de tre andre og med en brøkdel av besøkende. Kirken ligger lenger ute langs Via Ostiense, ved metrostasjonen Basilica San Paolo på linje B, og den er bygget over stedet der tradisjonen plasserer apostelen Paulus' grav. Selve basilikaen er gratis.
Det du ser, er i stor grad en gjenoppbygging. Den gamle basilikaen brant i 1823, og kirken ble reist på nytt i samme form og størrelse, med et bredt, lyst skip og rader av granittsøyler. Høyt oppe på veggene går en rekke med medaljonger, portretter av alle pavene, og det er fortsatt tomme felt til de kommende. Den store forhallen med søylegang foran fasaden er tegnet av Guglielmo Calderini, den samme arkitekten som bygget justispalasset i Prati. Klostergården fra middelalderen, med snodde søyler dekket av mosaikk, har egen billett og er verdt den.
Kle deg som til de andre store kirkene, med dekkede skuldre og knær. Skal du se alle de fire pavelige basilikaene, er San Paolo den som krever mest reisetid, men den er også den der du oftest får stå alene foran noe stort. Blant de vakreste kirkene i Italia er den kanskje den mest undervurderte.
Garbatella: hagebyen for arbeiderne
På høyden øst for Via Ostiense ligger Garbatella. Ifølge en fagartikkel fra Roma Tre-universitetet ble bydelen grunnlagt 18. februar 1920, med grunnsteinen lagt på Piazza Benedetto Brin, for å skaffe boliger raskt til en by med stor boligmangel. Byggherren var det offentlige boliginstituttet i Roma, Istituto per le Case Popolari, og området var tenkt for arbeiderne ved en ny elvehavn og et industriområde langs Via Ostiense.
Planene var inspirert av de engelske hagebyene. En gruppe unge arkitekter rundt Gustavo Giovannoni, blant dem Innocenzo Sabbatini og Plinio Marconi, tegnet eneboliger, rekkehus, små boligblokker og store «forstadshoteller», alberghi suburbani, med mange leiligheter under samme tak. Husene ble lagt i grupper, lotti, rundt hager og gårdsrom som beboerne delte. Stilen har fått navnet barocchetto: en blanding av middelalderske tårn, landlige loggiaer, klassiske detaljer og tidlig modernisme, i oker, rosa og rødt.
Navnet har en populær forklaring som ingen har klart å bevise: en vennlig vertshusholder, una garbata ostessa, skal ha drevet et gjestgiveri ved veien. Sant eller ikke, romerne holder på den.
Hvordan går du en runde i Garbatella?
Gå av på metrostasjonen Garbatella på linje B og gå oppover mot Piazza Benedetto Brin. Derfra følger du de smale gatene og trappene mellom lottiene, med små plasser og fontener, forbi Piazza Bartolomeo Romano med teateret Palladium og fram til Albergo Rosso, et av Innocenzo Sabbatinis store forstadshoteller, som fortsatt er bolighus. Regn med en time i rolig tempo. Gatene er bratte flere steder.
Husk at dette er et boligområde, ikke et friluftsmuseum. Gårdsrommene er felles for beboerne, og mange av portene er åpne fordi naboene bruker dem. Se fra porten, ikke gå inn i hagene, og ta ikke bilder av folk på balkongene uten å spørre. Bydelen har vært kulisse for italiensk TV, og en del romere kommer hit for å se innspillingsstedene, men hverdagslivet er det som gjør den verdt turen.
Tips. Kom en hverdag formiddag eller lørdag. Da er det liv på plassene og i barene. Søndag ettermiddag er bydelen søvnig. Unngå mandag hvis du vil ha med deg Centrale Montemartini.
Hvor spiser og går du ut?
Garbatella har trattoriaer for naboene, med romersk mat og priser under sentrum. Vi navngir ikke steder her; se etter kort meny, dagens retter og romere ved bordene, slik som i resten av byen. Ostiense er stedet for kvelden. Rundt Via Ostiense og gatene ved gassklokken ligger barer, pizzeriaer og utesteder som fylles sent i helgene, med et publikum av studenter og unge romere. Prisene ligger under sentrum, og stemningen er mindre polert.
Testaccio er nabo, og de fire romerske pastarettene står på menyen i begge bydelene. Blant restaurantene i Roma er det nettopp slike nabolagssteder sør for sentrum som gir mest for pengene.
Er Ostiense og Garbatella verdt en halv dag?
Ja, hvis du har sett det store og vil se noe annet. Legg Centrale Montemartini tidlig, gå sørover langs Via Ostiense forbi gassklokken, ta metroen til Basilica San Paolo, og kjør ett stopp tilbake til Garbatella for en runde og lunsj. Alt ligger på linje B, og med metroen i Roma dekker vanlig enkeltbillett hver av turene. Har du bare to–tre dager i byen, er det derimot vanskelig å forsvare turen foran Vatikanet og Forum.
Bydelene passer også som base for dem som vil bo rimelig og ikke trenger å gå til alt. Du har metro B til Colosseum på få minutter, toget til flyplassen og kvelder med mer liv enn i de rolige boligstrøkene. Ulempen er gangavstanden til Pantheon og Vatikanet, og den veier tyngst når du skal velge hvor du bor i Roma.