Furore og Conca dei Marini er de to kommunene mellom Praiano og Amalfi som de fleste kjører gjennom uten å stoppe. Furore har fjorden, en smal kløft under kystveien med noen få hus nederst. Conca dei Marini har Grotta dello Smeraldo, en havgrotte med grønt lys, og klosteret der kaken sfogliatella Santa Rosa ble til. Ingen av dem er et sted å bo en uke, men begge er verdt en stopp.
Stedene har det til felles at de mangler et vanlig sentrum. Husene i Furore ligger spredt oppover fjellsiden i grender, så langt fra hverandre at kommunen har fått kallenavnet «landsbyen som ikke finnes». Conca dei Marini er litt mer samlet, men også den er mest en rekke hus i terrasser mellom kystveien og fjellet. Du kommer hit for enkeltstedene, ikke for å gå rundt i gatene.
Hvor ligger de, og hvordan kommer du dit?
Begge ligger på strekningen av kystveien SS163 mellom Praiano i vest og Amalfi i øst, med Furore nærmest Praiano. SITA-bussen mellom Amalfi og Positano stopper ved fjorden og ved grotta, men det er små holdeplasser uten skur, og i høysesongen kjører full buss forbi. Billetten kjøpes på forhånd, som ellers på kysten.
Fra Amalfi går det også båter til Grotta dello Smeraldo i sesongen, og det er den enkleste måten å se grotta på uten å stå langs veien. Til fjorden i Furore kommer du bare fra land. Med bil gjelder de samme sommerreglene på SS163 som for resten av kysten, og de endres hvert år; sjekk reglene for å kjøre bil på Amalfikysten før du planlegger rundt parkering ved veien. Plassene langs veien er få, og stans i svingene er både forbudt og farlig.
Øverst oppe i Furore går veien videre mot Agerola, og bussen dit fra Amalfi passerer grendene i fjellet. Det er den veien du bruker hvis du vil se den øvre delen av kommunen.
Fjorden i Furore
Fiordo di Furore er en kløft skåret inn i klippen der en bekk renner ut i havet. Kystveien krysser den på en høy buebro, og nede i sprekken ligger en liten steinstrand, noen gamle hus og båter trukket opp. Husene var en gang lagerbygninger og verksteder for fiskerne og for en papirproduksjon som brukte vannet i bekken. Noen av dem er i dag restaurert, og ett av dem forteller om stedets historie.
Du går ned en trapp fra veien ved broen. Den er ikke lang, men den er bratt, og du må opp igjen samme vei. Nede er det trangt: stranden er liten, sola forsvinner tidlig fra kløften, og på en sommerdag er det flere som står og fotograferer enn som bader. Kom tidlig om morgenen, eller kom sjøveien med kajakk fra Praiano. Fra vannet ser du best hvordan kløften skjærer seg inn, og en padletur langs klippene gir deg fjorden uten trengselen på trappen.
Advarsel. Stranden og trappen i fjorden er stengt i perioder etter steinsprang, og kommunen stenger den med ordinans når fjellet er urolig. Står det sperret, gå ikke forbi. Sjekk lokalt før du planlegger en badedag her.
Stupene fra broen
Broen over fjorden er kjent for stupekonkurranser om sommeren, der profesjonelle stupere hopper fra brokanten ned i den smale vannflaten. Arrangementet har vært holdt i flere år, men datoene settes på nytt hver sesong, og vi oppgir dem ikke her. Vil du se det, finn datoen hos arrangøren samme år, og regn med at veien og broen blir fulle av tilskuere.
Stup fra broen utenom slike arrangementer er ikke noe du skal prøve. Vannet er grunt nær kantene, og høyden er større enn den ser ut fra veien.
Furore oppe i fjellet: malte vegger og vin
Den største delen av Furore ligger ikke ved fjorden, men flere hundre meter høyere, langs veien mot Agerola. Her har kunstnere siden slutten av 1900-tallet malt motiver direkte på husveggene, og grendene er blitt et slags friluftsgalleri. Maleriene er ujevne i kvalitet, men de gir et grunnlag for en rolig spasertur langs veien og en annen side av kysten enn den du ser fra båten.
Furore er også et av vindistriktene på kysten. Vinen hører til Costa d'Amalfi DOC, og Furore er en av underområdene som kan stå på etiketten. Terrassene er smale og bratte, og druene er lokale sorter du sjelden møter andre steder, som Fenile og Ginestra i de hvite vinene. Den hvite vinen fra Furore er den mest kjente, og den hører til de mer særegne innenfor italiensk hvitvin. Den er ikke billig, fordi alt arbeidet på terrassene gjøres for hånd.
Roberto Rossellini filmet med Anna Magnani i Furore på slutten av 1940-tallet, til filmen L'amore, og stedet har holdt fast på den historien. Paret var da et av de mest omtalte i italiensk film, og det er fra de månedene fjorden fikk sitt første rykte utenfor kysten.
Hva er Grotta dello Smeraldo?
En havgrotte i klippen ved Conca dei Marini, der sollyset kommer inn under vannflaten og farger vannet grønt. Etter den lokale fortellingen var det en fisker som fant inngangen på 1900-tallet. Du kommer ned med heis eller trapp fra kystveien, eller med båt fra Amalfi, og inne i grotta blir du rodd rundt i en liten båt mens roeren forteller. Besøket er kort.
På bunnen av grotta står en julekrybbe i keramikk, plassert under vann. Den er bare synlig i riktig lys og med litt hjelp fra roeren, og den er mer en kuriositet enn en grunn til å dra. Grotta er stengt når sjøen er grov, og åpningstidene er begrenset til dagen. Vi har ikke fått lest prisen hos den som driver grotta, og oppgir den derfor ikke. Spør i luken eller hos båtselskapet i Amalfi.
Er det verdt det? Hvis du har vært i Den blå grotte på Capri, er dette en mindre og roligere versjon med annen farge. Hvis du ikke har vært der, er Smeraldo et greit alternativ med langt mindre kø. Men lyset er best midt på dagen, og en overskyet dag gir lite farge.
Conca dei Marini og sfogliatella Santa Rosa
Conca dei Marini var en sjøfartsby, og navnet viser til folket som levde av havet. Byen har et gammelt vakttårn ute på Capo di Conca, odden som stikker ut i havet, og en marina nede ved sjøen med noen få båter og en liten steinstrand.
Oppe på klippen ligger det tidligere klosteret Santa Rosa. Etter tradisjonen var det nonnene her som laget den første sfogliatella Santa Rosa, varianten med krem og syltede kirsebær som i dag selges i konditoriene i hele Campania. Klosteret er i dag et hotell og ikke åpent for vanlige besøkende. Kjøp den lunken, ikke fra en kald disk — den regelen gjelder for alle napolitanske bakverk, og Santa Rosa er intet unntak. Kaka feires med en egen fest i Conca om sommeren; datoen settes årlig.
Visste du? Mange av småbyene på kysten har kirkekupler kledd med glaserte fliser. I Conca dei Marini ser du dem best fra sjøen, der husene og kirkene står stablet over hverandre i terrassene.
Er stedene verdt en overnatting?
For de fleste ikke. Det finnes overnatting i begge kommunene, fra små rom til dyre hoteller med utsikt, men det er lite rundt dem: få butikker, få spisesteder og ingen gate å gå i om kvelden. Du er helt avhengig av bussen eller bilen for alt annet. Bor du her, blir hver middag i Amalfi en tur langs en vei uten fortau.
Unntaket er den som vil ha ro og utsikt og har bil eller ikke har noe imot å planlegge etter busstabellen. Da er de øvre grendene i Furore et av de roligste stedene på hele kysten.
Når på året passer det best?
Mai, juni og september. Da er grotta åpen, båtene går, og det er plass på trappen ned til fjorden. I juli og august er både holdeplassene og veikanten ved broen fulle midt på dagen, og bussene kjører ofte forbi uten å stoppe. Fra november til mars er båtene borte, grotta holder ofte stengt i dårlig vær, og mange spisesteder i grendene tar vinterferie. Da er stedene fine å se fra bilvinduet, men lite å stoppe for.
Slik legger du opp en dag
Ta den første båten fra Amalfi til Grotta dello Smeraldo, eller bussen til holdeplassen ved grotta. Etter besøket tar du bussen videre vestover til fjorden i Furore, går ned trappen og ser kløften før den blir full. Derfra kan du ta bussen tilbake mot Amalfi til lunsj, eller fortsette til Praiano og bade på ettermiddagen.
Har du en ekstra halvdag, tar du bussen opp mot Agerola og går av i de øvre grendene i Furore for å se de malte veggene. Bussene går sjelden, så sjekk tabellen både opp og ned før du drar. Vil du heller se hele denne strekningen fra vannet, er en båttur langs kysten fra Amalfi den enkleste måten å få med både fjorden og grotta på samme dag.