Calcio storico er en ballkamp mellom Firenzes fire bydeler som spilles på sand midt på Piazza Santa Croce hver juni. Den varer femti minutter, den har tjuesju spillere på hvert lag, og reglene er så få at det meste er tillatt. Finalen går tradisjonelt 24. juni, byens vernehelgendag, og de to semifinalene i ukene før.
Det er verken fotball eller rugby, selv om begge deler kan skimtes i det. Ballen skal over motstanderens kortside for å gi poeng, og alt som skjer underveis for å hindre det, skjer med hendene. Under står hvordan det fungerer, hvordan du får billett, og hva du faktisk kommer til å se hvis du går.
Hvor gammelt er det egentlig?
Spillet stammer fra en ballek som ble spilt av unge menn i Firenze i renessansen, og det finnes et regelverk trykt i 1580 som beskriver hvordan det skulle foregå. Den mest fortalte enkeltepisoden er en kamp spilt på Piazza Santa Croce i februar 1530, mens byen var beleiret av keiserlige styrker — spilt som en demonstrasjon av at florentinerne ikke lot seg skremme.
Deretter forsvant det. Spillet lå nede fra 1700-tallet og ble gjenopplivet i 1930, i en periode da staten aktivt lette etter historiske tradisjoner å løfte fram. Dagens turnering er altså en gjenopptakelse, ikke en ubrutt linje — på samme måte som karnevalet i Venezia, som også ble vekket til live igjen i moderne tid.
De fire lagene og fargene deres
Lagene følger de fire historiske bydelene rundt hver sin store kirke, og de har hver sin farge: Santa Croce spiller i blått, Santa Maria Novella i rødt, Santo Spirito i hvitt og San Giovanni i grønt. Du ser fargene på flagg i gatene i ukene før turneringen, og tilhørigheten går i familier.
Kirkene lagene er oppkalt etter, er samtidig fire av byens viktigste bygninger, og de ligger slik at de deler byen mellom seg. To av dem ligger i Santa Croce og Firenzes kirker, mens bydelen sør for elva som gir det hvite laget navn, er Oltrarno.
Reglene, og hvor få de er
Banen er hele torget, dekket med et tykt lag sand. Ved hver kortside går det et lavt nett over hele bredden. Poeng — caccia — gis når ballen kastes over nettet på motsatt side. Bommer du over eller ved siden av, får motstanderen et halvt poeng, og det er en av de få reglene som faktisk styrer spillet.
Spillerne er delt i fire posisjoner fra bakerst til fremst, men i praksis er halve laget opptatt med noe annet enn ballen. Det er tillatt å bryte ned en motspiller, og kampene består i stor grad av tjuesju parvise slåsskamper mens ballen føres langs siden. Det som er forbudt, er spark mot hodet og at flere angriper én.
Ballen er stor og hard, den holdes med hendene, og den føres framover ved å kaste eller bære. Det er ingen offside, ingen sidelinje å spille ut over og ingen dommeravgjørelser som stopper spillet i mer enn noen sekunder. Klokken går uavbrutt, og lagene bytter side hver gang det scores.
Femti minutter, ingen utskiftninger, og en spiller som blir slått ut kan ikke erstattes. Det gjør at kampen ofte avgjøres av utholdenhet framfor teknikk: laget som har flest igjen på beina de siste ti minuttene, scorer.
Er det farlig å se på?
Nei. Publikum sitter på tribuner rundt hele torget, godt bak sperringene, og det er politi og sanitet til stede i stort antall. Spillet er brutalt for dem som deltar, ikke for dem som ser på, og stemningen på tribunen er mer lik en fotballkamp enn noe annet.
Det som derimot er verdt å vite, er at kampene av og til stanses, at turneringen har vært avlyst enkelte år etter alvorlige hendelser, og at reglene og deltakerkravene er strammet inn flere ganger de siste tiårene. Det er ikke et arrangement som lever i fred med samtiden, og det er en del av bildet.
Skal du ta med barn, er det verdt å tenke gjennom på forhånd. Selve spillet er voldsomt å se på, og det er ikke lyden eller folkemengden som er problemet, men slåssingen. Opptoget i forkant er derimot rene folkefesten og passer for alle aldre. Hva som ellers fungerer med barn i byen, står i artikkelen om Firenze med barn.
Hva vinner laget?
Ikke penger. Premien har tradisjonelt vært en okse eller en kalv av den store hvite toskanske rasen, og den moderne varianten er kjøtt til bydelens fest etterpå. Utover det er det æren, og den varer til neste år.
Spillerne er amatører som trener sammen gjennom vinteren, og de er i stor grad menn med tilknytning til bydelen — født der, bosatt der, eller med familie derfra. Det er ikke et lag som settes sammen av innleide, og det er en av forskjellene fra moderne idrett: laget er bydelen, ikke omvendt. Den samme logikken styrer hesteløpet i Siena, altså Palio di Siena, der bydelene konkurrerer på nøyaktig samme premiss.
Opptoget som kommer først
Før hver kamp går et historisk opptog gjennom sentrum, med flere hundre deltakere i drakter fra 1500-tallet: fanebærere, trommeslagere, ryttere, armbrøstskyttere og en okse. Det starter i den nordlige delen av byen og ender på torget, og det tar rundt en time.
Opptoget er gratis å se fra gatene det passerer, og for mange er det den beste delen. Ruten annonseres på forhånd av kommunen, og den går forbi flere av byens mest kjente bygninger, som vi har samlet i severdigheter i Firenze. Ruten er verdt å følge selv uten kamp. Står du langs ruten, ser du hele forestillingen uten å kjøpe noe.
Hvordan får du billett?
Billettene legges ut for salg noen uker før kampene, og de er få — torget rommer et begrenset antall tribuneplasser. Salget går gjennom kommunens egne kanaler og en offisiell billettoperatør, og de rimeligste plassene er de som forsvinner først.
To ting er verdt å planlegge for. Salgsstart annonseres med kort varsel, så følg med i mai. Og deler av plassene fordeles til bydelene selv og til lokale, slik at det som legges ut fritt er mindre enn totalen. Får du ikke billett, er alternativet opptoget, gatene i timene før, og fyrverkeriet om kvelden.
24. juni: hele byens dag
Finalen er lagt til dagen for Johannes døperen, Firenzes vernehelgen, og den er offentlig fridag i byen. Kontorer og banker er stengt, mange butikker har lukket, og hele dagen er organisert rundt markeringen. Hvordan slike lokale fridager fungerer og hvorfor de ikke står i noen norsk kalender, tar vernehelgendagen.
Dagen avsluttes med fyrverkeri over Arno, avfyrt fra området ved Piazzale Michelangelo på sørsiden av elva. Broene og elvebredden fylles time før, og utsiktspunktet over byen er Piazzale Michelangelo, som fylles av folk som vil se fyrverkeriet ovenfra. Det er gratis, og det er den delen av dagen flest besøkende faktisk får med seg.
Hva du bør vite hvis du er i Firenze den uka
Piazza Santa Croce er stengt av i flere uker. Sanden legges ut lenge før første kamp og fjernes en stund etter den siste, og tribunene står oppe hele perioden. Det betyr at et av byens fineste torg er utilgjengelig, og at kirken bak er vanskeligere å komme til enn ellers.
Juni er dessuten høysesong med varme og lange køer på museene, og finaledagen er en fridag som stenger en del praktiske tjenester. Legg heller ikke opp til å komme deg raskt gjennom sentrum den ettermiddagen: opptogsruten sperres av i god tid, og gatene rundt torget er i praksis stengt. Skal du gjøre annet enn å se kampen, legg det til formiddagen; hvordan du unngår køen på italienske museer forklarer hvorfor.
Er det verdt å planlegge en reise rundt?
For de fleste, nei. Dette er en tilleggsgrunn til å legge en Firenze-tur til juni, ikke en grunn i seg selv til å reise. Kampen er kort, den er kaotisk å følge hvis du ikke kjenner lagene, og selve spillet er vanskelig å bli grepet av som utenforstående.
Det som derimot gjør inntrykk, er rammen: et torg fra middelalderen fylt med sand, et opptog som tar en time, og en by som stenger for en dag fordi noe skjer. Ser du på det som en anledning til å se Firenze i en annen tilstand enn den vanlige, blir det bedre enn hvis du kommer for sportens skyld. Vi har satt opp et opplegg for resten av dagene i to dager i Firenze, og de andre store folkefestene i landet i helligdager i Italia.