Merano — Meran på tysk — ligger på 325 meter i et dalsøkk der tre daler møtes, og har et klima som ikke stemmer med breddegraden. Palmer, sypresser og vinranker vokser her mens snødekte topper står synlig i alle retninger, og byen har levd av nettopp den kontrasten siden midten av 1800-tallet. Det er Sør-Tirols nest største by og den eneste som ikke handler om fjellsport.
Byen har rundt 41 000 innbyggere og ligger tre kvarter nordvest for Bolzano. Elva Passer renner tvers gjennom sentrum, og hele den gamle bykjernen ligger på vestsiden med arkadegater fra middelalderen. Rundt den ligger kurbyen fra habsburgertiden: hoteller i nyklassisk stil, promenader langs elva og et Kurhaus som er blant de mest påkostede jugendbygningene i Alpene.
Hvorfor vokser det palmer på 325 meter?
Fordi byen ligger i le. Texel-gruppen stenger for kaldluften fra nord, dalen åpner seg sørover mot Adige-sletta, og de bratte skråningene rundt vender mot sør og lagrer varme i berget. Resultatet er et lokalklima med milde vintre, tidlig vår og lite vind — det samme fenomenet som gjør at eplene i Vinschgau blomstrer to uker før dalene rundt.
Legene på 1800-tallet skjønte hva de hadde. Merano ble markedsført som kursted for lungesyke fra 1830-tallet, og da keiserinne Elisabeth av Østerrike begynte å komme hit på 1870-tallet, var stedet etablert i hele Mellom-Europa. Hotellene, promenadene og parkene som ble bygget i de tiårene er fortsatt byens ryggrad. Hvordan denne delen av Italia ble italiensk i det hele tatt, står i artikkelen om Sør-Tirol og Bolzano.
Promenadene er byens egentlige severdighet
Langs Passer går to promenader på hver sin side. Vinterpromenaden på solsiden er bred, åpen og bygget for å oppsøkes i januar; sommerpromenaden på motsatt bredd ligger under høye plataner og er kjølig i august. At byen har to av dem, én for hver årstid, sier det meste om hva slags sted dette er.
Den som er verdt tiden, er Tappeiner-stien. Den ble anlagt av legen Franz Tappeiner og åpnet i 1893, og den går fire kilometer langs fjellsiden over byen, nesten uten stigning hele veien. Langs stien står middelhavsplanter som ikke burde overleve her: sedertre, agave, opuntia, oliven. Du går ut fra sentrum, kommer opp i sol og utsikt på et kvarter, og kan gå tilbake ned i en annen bydel. Det er den beste timen i Merano, og den er gratis.
Er termalbadet verdt prisen?
Ja, og særlig på en dag det regner i fjellet. Terme Merano åpnet i 2005 midt i byen, tegnet som en glasskube av Matteo Thun, og har rundt 25 bassenger fordelt inne og ute pluss et stort saunaområde i parken. Vannet er varmt året rundt, det er åpent hele året, og det ligger fem minutters gange fra togstasjonen.
To ting er verdt å vite på forhånd. Billetten selges i tidsbolker — to timer, tre timer, hele dagen — og du betaler ekstra hvis du går over tiden, så velg heller lenger enn du tror. Og saunaområdet er tekstilfritt slik det er i Tyskland og Østerrike, noe som overrasker en del nordmenn; det er skiltet, og det er ikke til forhandling. Andre varme kilder i landet er samlet i oversikten over termalbad i Italia.
Trauttmansdorff: hage, slott og et museum om turisme
Botanisk hage ved slottet Trauttmansdorff ligger i en bratt skråning øst for byen og dekker rundt tolv hektar delt i åtti hagelandskap, fra middelhavsvegetasjon nederst til alpine bed øverst. Den åpnet i 2001 og er den ene severdigheten i Merano folk kommer langveisfra for. Regn med tre timer, og ta med noe å drikke — det er en del stigning.
Inne i selve slottet ligger Touriseum, et museum om turismens historie i Sør-Tirol. Det høres kjedelig ut og er det ikke: utstillingen forteller om hvordan et fattig fjellandskap ble til en av Europas mest gjennomorganiserte feriedestinasjoner, med alt det innebar av gjestearbeid, kulturkrasj og penger. Elisabeth av Østerrike bodde på slottet under to opphold på 1800-tallet, og en merket sti bærer navnet hennes ned mot byen.
Waalwege: kanalstiene som er dalens beste turer
Rundt Merano ligger et nett av Waale, gamle vanningskanaler som ledet smeltevann fra sidedalene ut til epleplantasjene og vinmarkene. Langs hver kanal går en sti som følger vannet, og fordi kanalen må falle jevnt, er stien nesten flat hele veien. Du går i tre eller fire hundre meters høyde, gjennom kastanjeskog og over åpne skråninger, med hele dalen under deg.
Marlinger Waalweg er den lengste i provinsen på rundt tolv kilometer, Algunder Waalweg den mest brukte fra byen. Begge kan gås én vei med buss tilbake. For nordmenn er dette en uvant turtype: du får utsikt og høyde uten stigning, og du kan gå dem i mars når fjellet ennå er stengt. Vil du høyere, går Meraner Höhenweg rundt hele Texel-gruppen på flere dagsetapper — den er i en helt annen klasse, og hyttesystemet den forutsetter er beskrevet i artikkelen om vandring i Dolomittene.
Tips. Sykkelveien langs Adige fra Merano til Bolzano er rundt tretti kilometer, asfaltert hele veien og faller jevnt sørover. Du leier sykkel i Merano, triller ned gjennom epleplantasjene på tre timer med stopp, og tar toget tilbake med sykkelen i vognen. Det er den enkleste sykkelturen i hele Nord-Italia, og den fungerer med barn — flere slike ruter er samlet i oversikten over sykling i Italia.
Gamlebyen og slottet som ga Tirol navnet sitt
Arkadegaten Laubengasse, Via dei Portici, går fire hundre meter gjennom den gamle bykjernen og har vært handlegate siden 1200-tallet. Husene er smale og dype fordi tomtene ble skattlagt etter bredden mot gaten, og bakgårdene går langt innover. I den ene enden ligger byporten Passeirer Tor, i den andre den gotiske sognekirken St. Nikolaus.
Landesfürstliche Burg, fyrsteborgen fra 1400-tallet, ligger midt i gaten og er liten nok til å ses på en halvtime. Den virkelige borgen ligger derimot en halvtimes gange opp fra byen, i Dorf Tirol: Castel Tirolo, Schloss Tirol, er borgen som ga hele regionen navnet sitt, og huser i dag provinsens historiske museum. Den er verdt formiddagen, og veien opp går gjennom vinmarker. Sammenhengen i den italienske statsdannelsen står i Italias historie i korte trekk.
Vinen, eplene og festivalene
Rundt byen dyrkes Vernatsch — Schiava på italiensk — en lett rødvin som er den lokale hverdagsvinen og som gjerne serveres kjølig. Åsene på begge sider av Merano har sin egen betegnelse, og vinbøndene tar imot på gårdene. Lenger vest i Vinschgau overtar epleplantasjene, som gir en stor del av Italias eplehøst; i blomstringen i april er dalbunnen hvit fra vei til fjellfot. Hvordan de italienske vinbetegnelsene henger sammen, står i italiensk vin forklart.
To arrangementer skiller seg ut. Vinfestivalen i Kurhaus i november er en av de mest anerkjente i Italia og krever billett i god tid. Og hesteveddeløpet på travbanen sør for byen i september — et hinderløp med lang tradisjon — er den ene dagen i året da hele dalen møtes samme sted. Julemarkedet langs Passer i desember er dessuten mindre og roligere enn det i Bolzano.
Hva gjør du her om vinteren?
Mer enn du tror, men ikke det du kanskje kom for. Merano 2000 er et lite skiområde på 1 900 til 2 300 meter som nås med kabelbane fra Falzeben rett over byen; det har rundt førti kilometer løyper og passer for familier og for en dag, ikke for en uke. Vil du ha ordentlig skikjøring, bor du ikke her — da hører du hjemme i dalene lenger øst, gjennomgått i artikkelen om Alpe di Siusi og de andre.
Det Merano gir om vinteren, er en by som fungerer når fjellet ikke gjør det: bad, promenader i sol, kafeer med bord ute i januar og turer på Waalwegene som er snøfrie mesteparten av året. Det er en reell nisje, og den er nesten ukjent blant nordmenn.
Hvem passer byen dårlig for?
Den passer dårlig hvis du vil ha uteliv. Merano legger seg tidlig, gjestene er i snitt eldre enn i Bolzano, og hotellene er bygget rundt kur, halvpensjon og ro. Den passer også dårlig hvis du bare har én natt i området og skal videre inn i fjellet — da er Bolzano et bedre stopp, med kortere vei til dalene.
Og den er ikke billig. Prisnivået i Sør-Tirol ligger over resten av Italia, kurhotellene ligger over det igjen, og en middag her koster mer enn samme rett tretti kilometer lenger sør. Til gjengjeld får du en standard som er jevnere enn ellers i landet. Kommer du sørfra, går toget fra Bolzano på under en time og videre vestover gjennom Vinschgau til Mals — hvordan billettene fungerer, står i gjennomgangen av tog i Italia, og hvordan kjøkkenet her skiller seg fra resten av landet, i italiensk mat region for region.