Camogli er en fiskerby på vestsiden av Portofino-halvøya, en halvtime med tog fra Genova, med en husrekke som er høyere og tettere enn noe annet på denne kysten. Den viktigste turen herfra går til klosteret San Fruttuoso, som ligger i en bukt uten vei — dit kommer du bare med båt eller til fots, og båten går ikke når sjøen er urolig.
Byen har rundt fem tusen innbyggere og ligger klemt mellom fjellsiden og havet, med togstasjonen oppe i skråningen og en trapp ned til sjøfronten. Der nede ligger en kort strandpromenade, en steinstrand, en havn med fiskebåter og et lite nes med en kirke og en borg. Alt sammen tar tjue minutter å gå gjennom, og det er derfor de fleste kommer på dagstur.
Husene som later som de har vinduer
Det første du legger merke til, er at husene er for høye. Sju og åtte etasjer står tett i tett langs sjøfronten, malt i oker, rustrødt og gult, med smale fasader som skyter rett opp av kaia. Grunnen er plassmangel: det finnes ingen flat mark her, så byen vokste oppover i stedet for utover.
Det andre du legger merke til, er at mange av vinduene ikke er vinduer. Rundt halvparten av det du ser på fasadene — karmer, balustrader, gesimser, skodder, skygger — er malt rett på pussen. Denne trompe-l'œil-tradisjonen finnes langs hele den liguriske kysten, og den var praktisk før den var pen: malt stukkatur kostet en brøkdel av hugget stein, og en fasade som så rik ut sa noe om husets folk. På Camoglis høye husvegger er den drevet lenger enn noe annet sted.
De sterke fargene har en annen forklaring. Fra sjøen skulle mannskapet kjenne igjen sitt eget hus i rekka, og et hus som stakk seg ut var lettere å finne enn et som ikke gjorde det. Om det er hele sannheten eller en god historie, er ikke godt å si — men fargene er fortsatt vedlikeholdt etter en kommunal fargeplan, og de er ikke tilfeldige.
Byen med tusen hvite seilskip
Camogli var på 1800-tallet en av Middelhavets store sjøfartsbyer. Byen eide en handelsflåte som på det meste talte flere hundre seilskip, den drev egen sjøfartsskole og et eget gjensidig forsikringsselskap for skipene, og folk herfra seilte til Sør-Amerika og Svartehavet. Kallenavnet var byen med de tusen hvite seilskipene.
Dampskipet tok livet av det på noen tiår, og byen falt tilbake på fiske. Sjøfartsmuseet oppe i sentrum forteller hele historien med modeller, skipsportretter og papirer, og det tar en time. Det gir mening til noe du ellers bare ser som en pen fasade: pengene som bygget de høye husene kom fra havet, ikke fra turister.
Hvordan kommer du deg til San Fruttuoso?
På to måter, og bare på to. Bukta har ingen bilvei, ingen jernbane og ingen tilkomst annet enn fra sjøen eller over fjellet.
Båten går fra havna i Camogli flere ganger daglig fra våren til slutten av oktober, og turen tar rundt et kvarter langs en kyst med stup rett i sjøen. Det er den enkle løsningen, og den er den fine. Men den er sårbar: ved sjøgang legger båtene ikke til i bukta, og avgangene innstilles på kort varsel — noen ganger med båter som går ut og snur. Sjekk om avgangene faktisk kjører samme morgen, og ikke legg opp en dag der du er avhengig av returen for å rekke et tog. Flere strekninger langs kysten er vurdert i båtturer i Italia.
Til fots tar det to til to og en halv time hver vei. Den vanlige ruten går opp fra Camogli til grenda San Rocco, videre inn over ryggen via Pietre Strette og ned den bratte siden til bukta. Det er skiltet hele veien og krever bare vanlige tursko og vann.
Advarsel. Den andre stien, langs sjøen via Batterie, er noe helt annet. Den går i eksponert terreng med kjetting og trinn hugget i berget over stup, den er delvis stengt etter ras i lange perioder, og den er ikke en tur for folk med høydeskrekk eller barn. Den brukes likevel av folk som har lest at det er en «kystvandring». Sjekk status hos naturparken før du legger ut, og velg ryggveien hvis du er i tvil.
Klosteret i bukta, og statuen under vannet
San Fruttuoso di Capodimonte ligger i en smal kløft med en liten grusstrand, og bygningen står nesten i vannkanten. Klosteret har røtter tilbake til 900-tallet, ble bygget ut på 1200-tallet, og var i flere hundre år knyttet til Doria-familien i Genova — flere av dem ligger begravet i krypten, under buer i vekslende svart og hvit stein. Anlegget eies i dag av den italienske kulturminnestiftelsen FAI, og det er inngangsbillett.
Utenfor, på rundt sytten meters dyp, står bronsefiguren Cristo degli Abissi, satt ned i 1954 til minne om omkomne dykkere. Dykkere og snorklere ser den; står du på stranden, gjør du det ikke. Vil du ned til den, må du ha utstyr og en tur med en klubb — hvordan dykking fungerer i Italia, viser dykking og snorkling i Italia.
Bukta er liten, og på en lørdag i august er den overfylt fra elleve til fire. Kom med første båt eller gå tidlig, så har du klosteret og strandbiten i en helt annen forfatning. Videre østover ligger Portofino tjue minutter unna med båt.
Punta Chiappa og badingen
Sør for byen stikker en flat klippetunge ut i havet. Punta Chiappa nås med en liten båt fra Camogli, eller ved å gå ned en lang trapp fra kirken San Nicolò di Capodimonte oppe i skråningen. Der ute finnes ingen strand, bare svaberg som faller rett i dypt, klart vann, og noen få spisesteder.
Det er det beste badestedet i området, og det er ikke for alle: du klatrer ned en stige eller hopper, og det er ingen gradvis overgang. Selve stranden i Camogli er mørk, grov stein, og bunnen skrår bratt fra første meter — hold øye med barn. Hvordan badeklubbene fungerer, med solsenger i rekker og et fritt felt ved siden av, er forklart i hvordan en italiensk strand fungerer.
To fester å planlegge etter
Den andre søndagen i mai holdes Sagra del Pesce nede på moloen. Der står en stekepanne på nesten fire meter i diameter, fisk friteres i den hele dagen, og den deles ut gratis til alle som stiller seg i køen. Skikken går tilbake til 1952, pannen henger på veggen resten av året, og hele kysten kommer.
Den første søndagen i august er Stella Maris. Da settes tusenvis av små lys på vannet i bukta og driver utover mens en prosesjon av båter går ut fra havna med en madonnafigur. Det er en fiskerbys egen fest, ikke et arrangement for besøkende, og det er den kvelden Camogli er verdt å planlegge en reise rundt.
Hva koster Camogli mot naboene?
Mindre enn Santa Margherita og langt mindre enn Portofino. Byen lever fortsatt delvis av fiske og av folk som bor her fast, og både restaurantpriser og overnatting ligger merkbart under det du betaler på østsiden av halvøya. Det er den beste grunnen til å velge Camogli som base — nabobyen med togstasjon og båtruter er Santa Margherita Ligure.
Til gjengjeld er utvalget lite, og de få hotellene fylles tidlig i sesongen. Har du bil, er parkering i Camogli en øvelse — gatene er smale, anleggene små, og sentrum har begrenset trafikk. Toget er svaret: stasjonen ligger midt i byen, og linjen går til Genova på en halvtime. Hvordan billettene fungerer, forklarer tog i Italia.
Tips. Nabobyen Recco ligger tre togminutter unna og er stedet focaccia col formaggio kommer fra — to hinner av tynn deig med bløt ost imellom, bakt til den bobler, med beskyttet betegnelse siden 2015. Den er en annen rett enn vanlig focaccia, og den lages best der den hører hjemme. Resten av kjøkkenet på kysten hører til ligurisk mat.
Når bør du komme?
Mai og september er de to beste månedene: båtene går, vannet er brukbart, og byen er ikke full. Juli og august fungerer om morgenen og etter fem, men midt på dagen står folk tett på den korte strandpromenaden. April og oktober er stille, med kald sjø og færre båtavganger.
Fra november til mars går båtene til San Fruttuoso sjelden eller ikke i det hele tatt, og da er stien over ryggen eneste vei inn. Byen selv er åpen året rundt og er en av de få på kysten som ikke stenger om vinteren — den lever av sine egne. Hvordan månedene ellers i landet står mot hverandre, er satt opp i beste reisetid til Italia, og hvordan Camogli står seg mot resten av de små stedene i landet, i oversikten over Italias vakreste landsbyer.