Portovenere står på UNESCOs verdensarvliste sammen med Cinque Terre — det er én og samme oppføring fra 1997, og den heter «Portovenere, Cinque Terre og øyene». Likevel får landsbyen en brøkdel av besøket de fem landsbyene nordover får. Grunnen er enkel og praktisk: her går det ikke tog.
Stedet ligger ytterst på halvøya som stenger La Spezia-bukta mot vest, en drøy halvtimes busstur fra byen. Det består av én gate, én havnefront, en borg oppe i bakken og en kirke ute på klippen. Rundt 3 500 mennesker bor i kommunen. Du ser hele stedet på en time, og det er nettopp derfor det fungerer bedre enn ryktet skulle tilsi: du kommer, du går rundt, du blir sittende.
Hvorfor kommer så få hit?
Verdensarvoppføringen fra 1997 dekker hele kyststrekningen fra Portovenere til Levanto, med de tre øyene utenfor, som ett samlet kulturlandskap. Begrunnelsen er den samme for begge ender: terrassene, tørrmurene og landsbyene som er bygget inn i en fjellside der ingen egentlig burde ha slått seg ned. Portovenere er altså ikke en avlegger av Cinque Terre. Den er halvparten av oppføringen.
Forskjellen i besøkstall handler om jernbanen. Cinque Terre-landsbyene ligger på en togstrekning der du kan gå av og på flere ganger om dagen, og det gjør dem til et opplegg som fungerer på en dagstur fra Firenze eller Milano. Portovenere har ingen stasjon, og bussen fra La Spezia er ett ekstra bytte de fleste ikke orker. Dermed kommer det færre, og de som kommer, blir kortere.
Det er en fordel og en advarsel på samme tid. Fordelen er at du får en verdensarvlandsby uten køen. Advarselen er at stedet er lite: en gate, en havn, en borg og en kirke. Har du to timer, er det akkurat passe. Har du to dager og ingen bil, blir det tynt — og de øvrige stedene på lista er sortert region for region i Italias verdensarv.
Kirken ute på klippen
San Pietro står helt ytterst på neset, med sjøen på tre sider og bølgene rett under murene. Den er stripet i svart og hvit stein, i den samme liguriske byggeskikken du ser i katedralen i Genova, og den ble innviet i 1198 — men den står på grunnmuren til et eldre romersk tempel viet Venus. Det er derfra navnet kommer: Portus Veneris, Venus' havn.
Gå inn, og gå så ut på loggiaen på vestsiden. Buegangen rammer inn havet og øya Palmaria rett utenfor, og på ettermiddagen kommer sola inn gjennom åpningene. Det er stedets ene store bilde, det er gratis, og det er sjelden helt fullt fordi de fleste snur ved havnefronten. Flere av de store kirkene i landet er samlet i de vakreste kirkene i Italia.
Oppe i landsbyen ligger San Lorenzo fra 1130, større og mørkere, og over den igjen Castello Doria — genovesernes festning, utvidet med skrå bastioner på 1500-tallet da kanoner gjorde de gamle murene ubrukelige. Fra terrassen ser du hele bukta, over til Lerici og innover mot La Spezia. Inngangsbilletten er lav, og utsikten er den beste på hele halvøya.
Husrekka er en bymur
Fargene på havnefronten er det andre folk husker. Husene er høye, smale og malt i oker, rosa og rustrødt, og de står tett i tett langs kaia. Det er ikke pynt: rekka ble bygget fra 1100-tallet av som forsvarsverk, med baksidene murt sammen til en sammenhengende vegg mot sjøen og få og små åpninger. Landsbyen bak var i praksis en festning der husene selv var muren.
Bak fronten går Via Capellini, den eneste gaten som fortjener navnet, gjennom hele landsbyen på et høyere nivå enn kaia. Den er smal, delvis overbygget, og der ligger butikkene og de fleste spisestedene. Fra den går trapper og smug ned til havnefronten og opp mot borgen — hele stedet er bygget på en skrå fjellside, og du går enten opp eller ned.
Hvordan kommer du deg hit?
Med buss eller båt. Bussen fra La Spezia bruker rundt en halvtime langs kysten og går flere ganger i timen store deler av dagen; den stopper ved innkjørselen til landsbyen, og derfra går du. Det er den pålitelige måten, og den fungerer hele året.
Båten er den fine måten. Fra La Spezia, fra Lerici og fra landsbyene i Cinque Terre går det passasjerbåter i sesongen, og innseilingen mot San Pietro og husrekka er selve opplevelsen. Ulempen er den samme som overalt langs denne kysten: båtene innstilles ved sjøgang, og de går ikke om vinteren. Flere slike strekninger der båten slår bilen, er vurdert i båtturer i Italia.
Advarsel. Kommer du med bil, blir du stående. Landsbyen er sone med begrenset trafikk, parkeringsanlegget ved innkjørselen er lite og dyrt, og på en lørdag i august er det fullt fra formiddagen. Kjører du inn i sonen uten tillatelse, kommer boten i posten et halvt år senere via leiebilfirmaet — hvordan kameraene virker, forklarer ZTL i Italia. Sett bilen i La Spezia og ta bussen.
Øyene rett utenfor
Tre øyer inngår i verdensarvoppføringen. Palmaria er den store, hundre meter fra land, og du kommer over med en liten båt som går kontinuerlig i sesongen. Øya har en rundtur på stier som tar tre til fire timer, en badebukt på nordsiden og steinbrudd der den svarte marmoren med gullårer — portoro — er brutt siden romertiden. Sørsiden faller loddrett i havet og har grotter du bare ser fra båt.
Tino er den midterste og er militært område. Den er stengt for publikum hele året med ett unntak: på San Venerio-dagen 13. september, og søndagen rundt, åpnes øya for besøkende som kommer med båt fra Portovenere. Da får du se ruinene av klosteret og fyret. Tinetto lengst ute er en naken klippe med restene av en enda eldre munkebosetning, og der går ingen i land.
Byron, og svømmeturen som antagelig ikke skjedde
Under kirken ligger en sjøgrotte som kalles Byrons grotte. En plakett på klippen forteller at dikteren skal ha svømt herfra over bukta til Lerici for å besøke Shelley. Avstanden er rundt sju kilometer i åpent farvann med strøm, og historien er sannsynligvis en blanding av en faktisk badevane og lokal stolthet — Byron badet i bukta, det er dokumentert; at han krysset den er det ikke.
Det spiller mindre rolle. Grotta er verdt de fem minuttene det tar å gå ned til utsiktspunktet, klippene rundt er der folk faktisk bader, og hele bukta har fått navnet sitt etter de to engelskmennene. Historien om den andre siden av bukta, ligger i Lerici og Poetenes bukt.
Ryggstien nordover mot Cinque Terre
Fra Portovenere går det en høydesti nordover langs ryggen av halvøya, over Campiglia og videre mot Riomaggiore. Den er rundt fjorten kilometer, tar fem til seks timer, og går i skog og makikratt et par hundre meter over havet med utsikt ned på begge sider. Det er en helt annen tur enn kyststiene i nasjonalparken: brattere start, mindre folk, og ingen landsbyer å stoppe i underveis.
Kortversjonen er å gå opp til Campiglia og ta bussen tilbake til La Spezia. Uansett hvilken variant du velger: sjekk stistatus i uka før du reiser, og igjen samme morgen. Strekninger i dette terrenget stenges etter ras og uvær, ofte med kort varsel, og det gjelder både ryggstien og kyststiene — statusen og alternativene er gjennomgått i å vandre i Cinque Terre.
Bør du bo her?
Bare hvis du har tid. Portovenere er det peneste stedet i bukta og det roligste etter klokka seks, når dagsturistene har tatt siste buss. Overnattingsutvalget er lite og prisene høye i sesongen, men du får kvelder og morgener i en landsby som er nesten tom, og det er en annen vare enn et rom i La Spezia.
Skal du derimot se de fem landsbyene og bevege deg mye med tog, ligger du feil. Hver eneste dag begynner og slutter med en busstur på en halvtime, og siste avgang tilbake er tidligere enn du håper. Da er togstasjonen viktigere enn utsikten — avveiningen mellom basene hører til hvor du bør bo i Cinque Terre.
Når bør du komme?
Mai, juni og september er de tre gode månedene: varmt nok til å bade, båtene går, og landsbyen er ikke full. April og oktober er stille og fine, men da er sjøen kald og en del spisesteder stengt. Juli og august fungerer hvis du kommer før elleve eller etter fem — midt på dagen står det folk i kø på trappene opp til San Pietro.
Fra november til mars er stedet i praksis stengt. Båtene går ikke, halve utvalget av restauranter tar vinterferie, og bussen fra La Spezia er eneste forbindelse. Det er da du har landsbyen for deg selv, og det er også da det ikke er så mye å ha den til. Månedene i resten av landet er satt opp mot hverandre i beste reisetid til Italia.
Tips. Bukta utenfor er full av blåskjellanlegg, og muscoli ripieni — fylte blåskjell — er den lokale retten du skal bestille. De fylles med brød, urter og ost og bakes i tomatsaus, og de finnes på nesten alle spisekart i landsbyen. Resten av det liguriske kjøkkenet er gjennomgått i artikkelen om ligurisk mat.