Santa Margherita Ligure er byen du bor i når du vil se Portofino. Den ligger fire kilometer unna, har togstasjon på hovedlinjen mellom Genova og La Spezia, egne strender og et prisnivå som er høyt for Liguria og lavt sammenlignet med naboen ytterst på neset. Regnestykket er så tydelig at det knapt er en avveining.
Byen har rundt ni tusen innbyggere og ligger i den nordvestre enden av Tigullio-bukta, med fjellryggen på Portofino-halvøya som stenger for vinden i sør. Sentrum er en halvsirkel rundt havna: en promenade med palmer, en rekke hoteller fra tiden rundt forrige århundreskifte, fiskebåter på den ene siden av moloen og lystbåter på den andre. Du går gjennom hele byen på tjue minutter.
Basen for hele halvøya
Det som gjør Santa Margherita brukbar, er at alt går herfra. Toget stopper på hovedlinjen med avganger flere ganger i timen mot Genova i nord og La Spezia i sør. Bussene går langs kysten til Portofino og innover i dalene. Båtene går ut fra havna til fire-fem destinasjoner i sesongen. Og bilen kan settes i et vanlig parkeringsanlegg i stedet for å lete etter en plass i en landsby uten veier.
Fra stasjonen er det Genova på under en time og Cinque Terre på halvannen. Det gjør byen til et fornuftig utgangspunkt for en uke på hele Riviera di Levante, ikke bare for Portofino-halvøya — og du slipper å flytte bagasjen. Hvordan billettene og togtypene fungerer, viser tog i Italia.
Slik kommer du til Portofino herfra
Tre måter, og de er ikke like gode. Bussen langs kystveien tar litt under et kvarter og kostet 3 euro per person i 2026. Den går flere ganger i timen om sommeren, og den er stappfull fra formiddagen — regn med å stå, og regn med å vente på neste avgang hvis du kommer i august.
Båten er den fine måten. Den går inn i bukta fra sjøsiden, og innseilingen mellom de to fjellsidene er selve poenget: du ser husrekka åpne seg slik den ble bygget for å ses. Turen tar rundt et kvarter, den koster mer enn bussen, og den innstilles ved sjøgang. Flere strekninger der båten slår bilen, er vurdert i båtturer i Italia.
Den tredje er å gå. En sti og et fortau følger kysten sørover via badebukta Paraggi og videre inn til Portofino, rundt en time i rolig tempo, med sjøen på høyre side hele veien. Det er den beste av de tre hvis været er greit og du har sko på. Hva du faktisk bør bruke tiden på når du kommer fram, tar Portofino.
Villa Durazzo og det som er verdt å se i byen
Byens ene ordentlige severdighet ligger oppe i bakken bak havna. Villa Durazzo er et adelspalass fra 1600-tallet med en italiensk terrassehage av klipte hekker, palmer og kameliaer, og med utsikt ned over hele bukta. Parken er åpen og koster ingenting; huset har egen billett og er lite nok til å ses på en halvtime.
Nede ved havna står basilikaen Santa Margherita d'Antiochia, som er nøktern utenpå og overveldende innvendig — forgylte stukkaturer, krystallysekroner og marmor over alt. Det er ligurisk barokk i en form som ikke holder igjen. Utenom disse to er det ikke mye å krysse av: byen er et sted å bo og spise, ikke et sted å bese.
Visste du? Mellom byen og Portofino ligger klosteret Cervara fra 1361, med korsgang og hengende hage rett over sjøen. Det er i privat eie og åpner bare på oppsatte dager med forhåndsbestilling, og det er derfor nesten ingen som har vært der. Blant dem som har, er Frans I av Frankrike, som ble holdt her en kort periode etter nederlaget ved Pavia i 1525.
Hvordan er strendene?
Små, og for det meste stein. Kysten her består av svaberg og korte viker, ikke av sandstrender, og det som finnes av strand ligger i badeklubber med solsenger i rekker og en betalt inngang. Det er ikke et problem hvis du vet det på forhånd, og systemet med stabilimenti, hva du betaler for og hvilke frie felter som finnes ved siden av, forklarer hvordan en italiensk strand fungerer.
Den ene sandstranden på halvøya ligger i Paraggi, bukta mellom Santa Margherita og Portofino, med turkist vann og en håndfull badeklubber i det høyeste prissjiktet i Italia. Det finnes et lite fritt område i den ene enden, og det er tatt tidlig. Skal du bade mye, bør du velge en annen del av kysten — dette er ikke en badedestinasjon, det er en base.
Havna, fisken og de røde rekene
Santa Margherita har fortsatt en fiskeflåte, og den lander noe som er blitt byens navn på et spisekart: gambero rosso di Santa Margherita, en dyprød reke som fiskes utenfor kysten her og serveres nesten rå med litt olje og salt. Den er dyr, den er sesongvare, og den er verdt å bestille én gang hvis du liker skalldyr.
Ellers er kjøkkenet ligurisk på vanlig vis: trofie al pesto, focaccia, ansjos, fisk fra bukta. Prisnivået i restaurantene langs promenaden ligger over det du betaler i sidegatene to kvartaler innenfor, og forskjellen er større enn kvaliteten tilsier. Hvordan regningen settes sammen, med coperto og de andre postene, ligger i å spise ute i Italia, og hele det liguriske kjøkkenet i ligurisk mat.
Kvelden er byens beste time
Fra sekstiden endrer stedet karakter. Dagsturistene har tatt bussen eller båten tilbake fra Portofino, fiskebåtene ligger til kai, og promenaden fylles av folk som bor her: familier med barnevogn, eldre par i par, ungdom på benkene. Det er passeggiata, kveldsturen der poenget er å gå fram og tilbake, og i Santa Margherita er den lang nok til at den faktisk er en tur.
Det er også da du bør spise. Kjøkkenene åpner rundt halv åtte og fylles først etter åtte, og bordene i sidegatene går til folk som har bestilt. Vil du sitte ved sjøen, bestill dagen før i høysesongen. Vil du bare ha en øl og se på, sett deg på et av bordene på torget bak havna — der er prisen en annen enn ute på fronten, og utsikten er folk i stedet for båter.
Turene inn i naturparken
Hele fjellryggen bak byen er regional naturpark, og et nett av merkede stier krysser den mellom Santa Margherita, Portofino, San Fruttuoso og Camogli. Vegetasjonen er tett middelhavskratt med furu, steineik og lyng, og stiene er brattere og mer steinete enn lengdene antyder — halvannen time på kartet blir gjerne to.
Den mest brukte turen herfra går opp over ryggen og ned til klosterbukta San Fruttuoso, der du kan ta båten tilbake i stedet for å gå samme vei. Det er tre til fire timer med god stigning, uten skygge på sørsiden fra middag av, og uten kiosk oppe på ryggen. Ta med vann og bruk sko med såle. Klosteret og den andre veien inn til det hører til Camogli og San Fruttuoso.
Hva koster det, og hvor mye sparer du?
Santa Margherita er ikke et billig sted. Hotellene langs sjøfronten er i det øvre sjiktet, og en middag med utsikt koster deretter. Målt mot resten av Liguria ligger byen høyt — bare Portofino og landsbyene i Cinque Terre ligger høyere.
Målt mot Portofino er derimot forskjellen dramatisk, og den gjelder alt: rom, mat, parkering og kaffe. Det praktiske rådet er derfor å bo her, spise her og bruke Portofino som en formiddagstur. Da har du sett det som er verdt å se og betalt en brøkdel. Hva en dag i Italia normalt koster, finner du i dagsbudsjett i Italia, og hva stjernene på et italiensk hotell faktisk måler, i hotellstjerner i Italia.
Vil du ned enda et hakk i pris, ligger Rapallo tre togminutter unna. Byen er større, mindre pen og merkbart rimeligere, har et bredt hotellutvalg og en kabelbane opp til pilegrimskirken Montallegro med utsikt over hele bukta. For familier som vil ha mest mulig for pengene, er det ofte det riktige valget.
Når bør du komme, og hvem passer byen for?
Mai, juni og september er de tre beste månedene: varmt vann, båtruter i drift, og en by du kan bevege deg i. Juli og august fungerer, men da er promenaden tett fra seks om kvelden og bussen til Portofino en øvelse i tålmodighet. April og oktober er stille og fine, med kald sjø og noen stengte dører.
Byen passer for deg som vil ha en base med tog, restauranter og normal logistikk, og som tar dagsturer ut fra den. Den passer dårlig hvis du er ute etter en strandferie, eller hvis du vil bo i selve motivet — da hører du hjemme lenger sør, og avveiningen der er gjennomgått i artikkelen om hvor du bør bo i Cinque Terre. Vil du ha by og lavere priser i den andre enden av kysten, ligger Genova under en time nordover.