Lerici ligger på østsiden av La Spezia-bukta, rett overfor Portovenere, med en borg på klippen over havna og en rekke badebukter sørover mot Tellaro. Det er det rolige alternativet i denne enden av Liguria: nær nok til Cinque Terre til å bruke som base, langt nok unna til at du slipper trengselen. Prisen er at det ikke går tog hit.
Kommunen har rundt ti tusen innbyggere fordelt på selve Lerici og en håndfull grender langs kysten. Bukta kalles Golfo dei Poeti, Poetenes bukt, og navnet er ikke gammelt — det ble myntet av dramatikeren Sem Benelli i 1910, etter de engelske dikterne som hadde bodd her nesten hundre år tidligere. Det festet seg, og i dag står det på skiltene.
Den rolige siden av bukta
Lerici er en normal liten italiensk kystby med en halvsirkel av hus rundt en havn, en promenade med kafeer og et torg bak. Den er ikke bygget som kulisse, og den har fastboende hele året — noe du merker på at det finnes jernvarehandel, apotek og skole i sentrum.
Det er dette som skiller den fra nabolagene på vestsiden. Portovenere er penere og full fra elleve til fem; landsbyene i Cinque Terre er trangere og fullere igjen. Lerici får dagsbesøk, men den blir aldri overtatt, og etter klokka seks er promenaden byens egen. Til gjengjeld har den ikke ett eneste motiv du har sett før.
Hvem var poetene?
Percy Bysshe Shelley flyttet i 1822 inn i Casa Magni, et hus rett i vannkanten i grenda San Terenzo litt nord for Lerici, sammen med Mary Shelley. Der bodde de den sommeren, og derfra seilte han i juli til Livorno. På returen gikk båten ned i en storm, og han druknet, tretti år gammel. Liket drev i land nord for Viareggio og ble brent på stranden der.
Lord Byron holdt til på den andre siden av bukta, i Portovenere, og badet i sjøen mellom dem. Historien om at han svømte hele veien over til Lerici for å besøke Shelley er en lokal fortelling som antagelig er for god til å stemme — avstanden er sju kilometer i åpent farvann. Huset i San Terenzo står fortsatt og er i privat eie; du ser fasaden og plaketten fra strandpromenaden, men du kommer ikke inn.
Borgen og dinosaursporene
Castello di Lerici ble anlagt av pisanerne i 1152 for å ha et fotfeste i en bukt genoveserne ellers kontrollerte, og skiftet eier flere ganger før det ble bygget om med skrå bastioner for kanoner. Det ligger på en klippe mellom havna og badebukta, og du går opp en rampe og en trapp for å komme inn.
Inne er det ikke et borginteriør, men et geopaleontologisk museum. Utstillingen tar for seg geologien i området og viser blant annet dinosaurspor funnet i fjellet her — avtrykk i stein fra dyr som gikk over en gjørmeflate for over to hundre millioner år siden. Det høres tørt ut og fungerer godt med barn. Selve borggården og murkronen gir utsikt over hele bukta til Portovenere. Flere anlegg av samme slag i landet har vi sortert i slott og borger i Italia.
San Terenzo, Fiascherino og Tellaro
De tre grendene rundt Lerici er halve grunnen til å komme hit, og de er ulike.
San Terenzo ligger et kvarters gange nordover langs sjøen, har sin egen lille borg ute på et nes og den beste sandstranden i kommunen. Den er flat, den er barnevennlig, og det er her Shelley bodde.
Fiascherino sørover er to små viker under en bratt skråning, nådd via trapper ned fra veien. Vannet er klart og bunnen stein. Den engelske forfatteren D. H. Lawrence bodde her et års tid før første verdenskrig, og beskrivelsene hans av bukta stemmer fortsatt.
Tellaro lengst sør er den peneste: en klynge rosa og okergule hus som klamrer seg til klippen, med kirken San Giorgio helt ytterst der bølgene slår mot muren. Sagnet forteller at en blekksprut en natt slynget en arm rundt klokkerepet og ringte i klokken, og at bygda dermed ble varslet om et sarasenerangrep. Landsbyen er med på lista over Italias vakreste småsteder, som vi har gått gjennom i Italias vakreste landsbyer.
Hvordan kommer du deg hit?
Ikke med tog — Lerici har ingen stasjon, og det er den ene tingen som styrer hele logistikken. Du kommer med buss fra La Spezia Centrale på rundt en halvtime, eller fra Sarzana på et kvarter. Bussene går ofte på dagtid og sjeldnere om kvelden, og siste avgang tilbake er tidligere enn du regner med.
Båten er det bedre alternativet i sesongen. Fra La Spezia og fra Portovenere går det passasjerbåter over bukta, og turen er kort og fin. Som ellers på denne kysten innstilles de ved sjøgang og går ikke om vinteren — flere strekninger er vurdert i båtturer i Italia. Skal du videre til de fem landsbyene, tar du buss til La Spezia og bytter til toget der; hvordan billettene fungerer, forklarer tog i Italia.
Advarsel. Har du bil, er sommeren en øvelse. Sentrum har sone med begrenset trafikk i sesongen, parkeringsplassene langs kysten mot Fiascherino og Tellaro er få og fylles tidlig, og veien ut til Tellaro er smal med møtende busser. Kjører du inn i sonen uten tillatelse, kommer boten via leiebilfirmaet et halvt år senere — hvordan kameraene virker, står i artikkelen om ZTL i Italia. Spør overnattingsstedet om parkering før du bestiller, ikke etter.
Badebuktene og hva du kan forvente
Lerici har mer strand enn resten av kysten her, men det er ikke en sandstrandferie. Venere Azzurra rett sør for borgen er den største og har både badeklubber og frie felter. San Terenzo har den fineste sanden. Fiascherino og Tellaro er stein og svaberg med trapper ned.
Det meste av det som er tilrettelagt, drives som badeklubb med solsenger i rekker og betalt inngang, med frie soner ved siden av. Hva du betaler for og hva du har krav på uten å betale, viser hvordan en italiensk strand fungerer. Vannet i bukta er beskyttet og rolig, og det er en reell fordel med barn sammenlignet med åpen kyst.
Tips. Kyststien mellom Lerici og Tellaro er den beste timen i kommunen. Den følger skråningen over buktene, går delvis i olivenlunder og delvis på tregangbane, og den er lett nok til at de fleste klarer den. Gå sørover før lunsj, spis i Tellaro, og ta bussen tilbake — den går langs veien over stien og stopper i landsbyen.
Montemarcello og landet bak
Bak Lerici stiger en fjellrygg som skiller bukta fra Magra-dalen, og oppe på den ligger Montemarcello, en liten landsby med romersk gatenett og utsikt til begge sider — havet i vest, dalen og Apuanske alper i øst. Hele ryggen er regional naturpark, og et nett av stier går ned til Punta Bianca, det hvite marmorneset ytterst på halvøya.
Det er en halvtimes kjøring eller en lang oppstigning til fots, og det er dagsturen for dem som har sett bukta nedenfra og vil se den ovenfra. Ta med vann; det er ingen skygge på sørsiden fra middag av.
Landsbyen selv er liten nok til å ses på tjue minutter, men den har to spisesteder og en utsiktsterrasse i den ene enden som er verdt lunsjen. Fra parkeringen ved innkjørselen går det stier ned til Punta Corvo, en steinstrand under en bratt skråning som bare nås til fots eller med båt — trappen ned har flere hundre trinn, og du merker dem på veien opp igjen. Det er den minst besøkte stranden i hele bukta, og på en dag i august er det grunn nok.
Dagsturene innover i landet
To ting her er verdt en formiddag. Sarzana, et kvarter unna, er en ordentlig liten by med en middelalderfestning, en lang arkadegate og et sentrum uten turistpriser — den er stedet folk fra Lerici handler. Litt lenger ute ligger Luni, den romerske kolonien fra 177 før vår tidsregning, med amfiteater og utgravd forum. Byen var utskipningshavn for marmoren fra Carrara, og det er derfra den hvite steinen har navnet marmo lunense. Flere anlegg fra samme periode ligger i de viktigste antikke ruinene i Italia.
Maten her er ligurisk med et innslag fra Lunigiana rett over regiongrensen: testaroli, en tynn pannekakelignende deig kokt og servert med pesto, og panigacci, små flate brød bakt mellom varme leirfat. Blåskjell fra bukta selges fylte og bakt, som i Portovenere. Hele kjøkkenet på kysten hører til ligurisk mat.
Passer Lerici for deg?
Ja, hvis du har bil eller tid, vil bade, og bruker Cinque Terre som utflukt i stedet for som base. Da får du et sted der du kan spise til normale priser, sove i ro og komme deg i sjøen fra døra. Prisnivået ligger godt under landsbyene og noe over La Spezia.
Nei, hvis programmet er tett og togbasert. Hver dag begynner med en busstur, og det koster deg tre kvarter i hver ende. Avveiningen mellom basene rundt nasjonalparken har vi satt opp i hvor du bør bo i Cinque Terre. Sesongen er dessuten kort: fra november til mars går båtene ikke, mange spisesteder er stengt, og Lerici er da en stille småby uten særlig annet enn utsikten.